Belønning som oppdragelsesmetode har for ikke lenge siden erobret det norske markedet og anvendes både hjemme, i barnehage og på skoler rundt omkring i hele landet. «Pals» heter en metode, og andre har fulgt etter. Det reiser spørsmålet om det i det hele tatt er bra med belønning.
To typer belønning
For å svare på dette må vi skille mellom belønning som gis etter prestasjoner – på skolen, i idrettshallen, på danseskolen eller fotballbanen. Eller om det gis for en ønsket atferd – det vil si når barnet oppfører seg «pent» ifølge de voksnes normer og ambisjoner.
Det første har vi en gammel tradisjon for og det har aldri skadet noe barn eller relasjoner mellom barn og voksne. I skolen skapte det en viss konkurranse mellom elevene, men ikke noe alvorlig.
Det andre – å styre og kontrollere barns atferd ved hjelp av belønning – er etter min mening maktmisbruk. Hvis det ikke er det, kan det bare unnskyldes med et svært gammeldags barnesyn som mener at barn oppfører seg «stygt» med vilje og for å plage de voksne. Denne teorien har hjerneforskere lagt død for mer enn tjue år siden.
