Kunsten å si ”nei” uten å krenke eller såre.

Sist oppdatert: 15. March 2011

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Tidligere fikk barn nesten rutinemessig ”nei” fra sine foreldre når de ville gjøre eller ha noe. Det lå i tiden og i økonomien og moralen. De voksnes ”nei” var vanligvis litt aggressivt eller irritert, og gjenspeilet det ubehaget de voksne alltid har hatt når de sier ”nei” til barna sine. Vi ønsker å si ”ja” så ofte vi kan, og det er et grunnleggende sunt instinkt. Nå lever vi i en tid med bedre økonomi hvor holdningen til barn er annerledes. Likevel syns fremdeles foreldre det er ubehagelig å si ”nei” til barna sine. Strategien er annerledes, for nå virker det nesten som om foreldre sier ”ja” for sikkerhetsskyld, og så blir anklaget for å skjemme bort barna og å være ute av stand til å sette grenser.

Det er med ”nei” som med grenser; det er ingen som er spesielt riktige, sunne eller gode for barn. Man kan ikke lage en oversikt over når det er best å si ”nei” og i hvilken alder. Men det er to ting vi kan si med sikkerhet:

1. Det første svaret det nyfødte barnet må høre, se og føle er et stort og rungende ”Ja!” Et ”Ja, du er velkommen”, et ”Ja” til barnets eksistens, et ”Ja, jeg skal være her for deg og ta meg av deg”. I det første året av barnets liv, skal foreldrene stille opp og si ”ja” i det uendelige. ”Ja” til barnets sult, tørste og kontaktbehov. ”Ja” ved sykdom, kolikk, mellomørebetennelse og søvnproblemer. ”Ja” til å våkne flere ganger hver natt og ”ja, vi åpner våre hjerter for deg og gir deg en trygg plass hvor du alltid er velkommen”.

2. Ved 1 ½ års alderen begynner det sakte men sikkert å bli nødvendig å si ”nei”. Ikke bare av hensyn til barnets trivsel og utvikling, men i like stor grad av hensyn til kvaliteten på forholdet mellom oss og barnet, og av hensyn til våre egne behov.

Foreldrenes ansvar

Barn er født med stor visdom, men uten erfaring. Barn er født som fullt kompetente, ordentlige mennesker, men det er to typer kompetanse de mangler. Fram til ti-tolv-årsalderen er de ute av stand til å ta vare på seg selv. De kan heller ikke ta ansvaret for kvaliteten på forholdet til de voksne. De skjønner signalene når det er noe i veien med forholdet, men de har ikke makt til å endre på den.

At de ikke kan ta vare på seg selv, kjennetegnes for eksempel ved at de ikke vet forskjellen på hva de ønsker (har lyst på) og hva de trenger (behov). Det er foreldrenes viktigste oppgave å sørge for at barns basale behov for mat, varme, trygghet og menneskelig kontakt blir oppfylt. Det nest viktigste er å lære barna å vite forskjellen på lyst og behov. Dette gjøres ikke ved å holde foredrag om det, men gjennom opplevelser. Den viktigste opplevelsen er den som lærer barnet at verden ikke går under selv om man ikke får det man har lyst på. Når man har gjort seg flere slike opplevelser, får man en viktig livserfaring. Den er en del av det fagfolk kaller ”sosial kompetanse”, og er det motsatte av å være egosentrisk og selvopptatt.

Hvorfor sier vi nei?

Noe av det vanskeligste ved å være foreldre i denne rike delen av verden, er å måtte finne mange av grunnene til å si ”nei” i seg selv – det vil si i deres verdier, følelser og holdninger. For bare en generasjon siden, trengte ikke foreldre å være så personlige. De kunne i nesten alle tilfeller vise til hva ”man” gjorde og mente, og som nevnt til en stram økonomi. Men akkurat som i dag sa mødre og fedre ”nei” både ti og tjue ganger før de med tordenstemme ropte ”Jeg sier nei og MENER det!”

På samme måte som overfor andre mennesker, er det riktigste tidspunktet å si ”nei” til våre barn, når vi må si ”ja” til oss selv. Dette gjelder når vi må ta vare på våre egne grenser og verdier, og når vi ikke har følelsesmessig dekning for å si ”ja”. Disse gangene har ”nei” høy kvalitet og de er alltid ”varme” – de er ikke en avvisning, men en personlig melding om at sånn er jeg. I langvarige relasjoner til barn, partnere, venner og familie er dette en viktig kvalitet. De andre vet hvor de har oss, og vi blir stadig klokere på hvem vi selv er.

Ettergivenhet da kan skade

En del moderne foreldre har laget seg en dårlig vane der de sier ”ja” selv om de egentlig mener ”nei” – enten det er for å unngå konflikt, eller fordi de har dårlig samvittighet over å ha for lite tid og energi til barna sine. Enten sier de ”ja” med en gang, eller lærer barna at bare de maser nok, så endrer far eller mor sitt ”nei” til ”ja”. Denne dårlige vanen er enkel å forklare, men vanskelig å unnskylde. Den skader barnets personlige og sosiale utvikling. Den skader foreldrenes personlige integritet og selvrespekt, og den skaper en kultur i familien hvor det er greit å lyve og manipulere for å få fred eller det man har lyst på. Det er spesielt farlig fordi barn faktisk har behov for et visst minimum av kontakt med foreldrene, men i stedet får det de tilfeldigvis har lyst på. Hvis foreldrene bygget deres forhold på samme måte, ville forholdet snart tatt slutt.

Hvordan løse konfliktene som oppstår?

Men hva med konfliktene som oppstår når vi sier ”nei”? Hva når barna blir lei seg eller syns vi er dumme?

Svaret på det første spørsmålet er at konflikter er en nødvendig del av ethvert likeverdig forhold, og verken barn eller voksne tar skade av dem. Svaret på det andre spørsmålet er at foreldrerollen ikke handler om å være populær. Barneoppdragelse handler ikke om hvordan barnet time for time vurderer foreldrene sine, men hvilket forhold de på sikt bygger opp for seg selv og andre. Og tro meg – barn som alltid får ”ja” av feil grunner – ender opp med å mislike seg selv og mislykkes i forhold til andre. At barn ofte blir frustrerte og lei seg når de ikke får det de har lyst på, er en sunn og naturlig reaksjon som foreldre skal la dem få ha i ferd og ikke bekymre seg om eller prøve å kompensere for. Barn som ikke får mulighet til å være frustrert og lei seg, mister sin medfødte evne til empati og til å fungere sosialt.

Blir barna bortskjemte?

Vi kan ikke skjemme bort barn ved å gi dem for mye at det de trenger. Såkalt bortskjemte barn er barn som får altfor lite av det de trenger, og for mye av det de har lyst på, eller det foreldrene gir dem for å få fred eller god samvittighet.

Det handler altså om å si ”nei” når man må si ”ja” til seg selv – sine følelser, grenser, verdier og fysiske og økonomiske muligheter. Og så handler det om å gjøre det med god samvittighet. Det er akkurat det samme vi må lære oss i forhold til mange andre mennesker vi har viktige relasjoner til. For mange av oss tar dette lang tid å lære, og våre nærmeste er de beste å lære det sammen med. Dette gjelder spesielt partneren, som blir inspirert til å være tro mot seg selv, og barna, sånn at de selv kan ta vare på seg selv med god samvittighet ute i den store verden.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTrenger du et godt råd?
Neste artikkelJesper Juul: Avvenning – hvordan få barnet til å gi slipp på vanene sine?
DEL