Det burde jo være mulig å trille en liten tur med lillegutt uten å få svi for det resten av uken, mener Lilja.

Sist oppdatert: 22. januar 2014

Idet jeg runder 23 uker, reiser vi opp på fjellet igjen for å være på hytta et par uker. Det er jul og nyttår, men ingen snø hjemme, så vi har bestemt oss for å ta en lengre tur på fjellet i stedet. Mannen min begynner å bli bedre i den opererte armen, men fortsatt bidrar jeg mer med lillegutt enn jeg kanskje egentlig orker. Derfor er det fint at familien min også vil være der, slik at vi heldigvis får litt hjelp.

Les også:

Uke for uke: 23 uker

Se barnet og magen vokse!

Huskeliste for andre trimester

Ut på trilletur
Første dagen vi er oppe, er lillegutt urolig. Han sov dårlig mens vi kjørte opp sent på kvelden, og stod like greit opp alt for tidlig også. Mannen min og resten av familien er opptatt med ulike forberedelser, så jeg bestemmer meg derfor for å ta lillegutt ut i vogna selv. Kanskje han da vil sovne, og få en ordentlig lur.

Jeg har ikke vært ute og gått tur med vogna siden bekkenløsningen hugget til i uke 16. Selv da var det jo en svært rolig tur, hvor også mannen min var med og trillet en del. Nå er jeg helt alene, og det i fjell landskap. Det tenker jeg ikke stort på, og kler i stedet godt på både meg selv og lillegutt. Vel ute er det deilig med frisk luft, men bare etter den første bakken, kjenner jeg hvordan kroppen har forandret seg av å være syk i fem måneder. Attpåtil er det en nedover bakke!

Tappet for krefter
Sakte innser jeg tabben, men vil ikke gi meg så raskt. I det minste må jeg holde ut til lillegutt sovner. Jeg puster og peser meg bortover fjellveien, og kan nesten ikke tro hvilken elendig form jeg er i. Ikke bare har jeg vært syk og sengeliggende så lenge, men har nå også en relativt stor kul på magen, så dette fungerer virkelig ikke for meg. Når jeg endelig hører sovelyder fra vognen, snur jeg den rundt og ringer etter hjelp. Det finnes ikke et gram av kraft igjen i meg, og i hvert fall ikke til å dytte en vogn opp noen bakker.

Inne på hytta igjen er jeg helt utslitt. Bekkenet verker, men enda verre føles det som om jeg har brukt opp alle krefter jeg har spart opp de siste to ukene, og det på en liten, kort trilletur! Heldigvis kommer jeg meg igjen, og julaften blir veldig koselig. Resten av uka holder jeg meg inne også, for ikke å strekke strikken igjen. Selv jeg forstår at jeg må spare kreftene mine til å være sammen med lillegutt, den stunden han er inne og ikke ute.

Er det kynnere?
Det eneste som bekymrer meg utover uka, er at jeg stadig får et sterkt ubehag i magen. Den strammer seg, og gjør skikkelig vondt. Sist svangerskap hadde jeg mye vondt på grunn av for mye fostervann, men det var først etter uke 30. Kynnere, kan jeg ikke minnes å ha hatt i det hele tatt. Denne gangen tror jeg ikke at jeg har for mye vann, magen er jo ikke like hard hele tiden som det den var sist. Dermed tror jeg det må være kynnere.

Etter hva jeg har lest, skal kynnere stort sett ikke gjøre vondt, men det gjør mine, og det til gangs! To netter er det så vondt, at jeg våkner opp av dem uten å klare å hvile ordentlig igjen etterpå. De er uregelmessige, og sitter bare foran på magen, så jeg er ikke bekymret for at de er noe tilløp til rier. Allikevel plager de meg. Hva er det egentlig jeg gjør, for å trigge disse kynnerne?

Les også disse blogginnleggene:

Ulvehunger!

Livmoren min er stor!

Forskjellen på første og andre svangerskap

Går jo ikke an å slappe mer av!
Visst gikk jeg en uventet hard tur i førsten av uken, men etter det har jeg jo holdt meg i ro. Jeg sitter litt på gulvet og leker, men ellers slapper jeg jo bare av. Å være på hytta med foreldrene mine, er jo nesten som å være på hotell. Min mor beordrer meg også til stadighet til å ligge på sofaen, i bekymring over kynnerne mine. Kanskje burde jeg være bekymret jeg også, men for en gangs skyld er jeg ikke det. Tross alt er det ingenting jeg kan gjøre med det, så mye som jeg allerede hviler. Rier er det jo heller ikke, de har jeg jo vært borti før, så jeg satser heller på at dette går helt fint. Fortsetter problemet, får jeg ta det opp på neste svangerskapskontroll i stedet. Det er tross alt bare halvannen uke til.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelIngenting galt i å være lykkelig!
Neste artikkelRedd forholdet til lillegutt skal forandre seg
DEL