Fedrekvote og pappapermisjon har vært i vinden i det siste. Regjeringen vil igjen øke antall uker, fra 15 til 19 uker som pappaene skal ha enerett til, ved permisjon med 80 prosent dekningsgrad. Det blir det bråk av, og en av dem som bråker er meg!

Publisert: 23. oktober 2018

Nå synes jeg nemlig det er nok, og jeg blir både provosert og bekymret for det enorme trøkket det har vært de siste årene på å fremme viktigheten av fedrenes rolle i den aller første tiden etter fødselen. Det blåser en sterk vind for tiden, der det oppleves som om far er mer i fokus enn den moren som har båret fram og født barnet. Hun og den lille nærmest blåser over ende og ikke blir sett. Det er kraftige krefter som stadig skaper en mer stressende og hektisk barsel- og nyfødttid, og der er det etter min mening mor og barn som alltid kommer til kort, og blir ofret på likestillingens alter.

Når likestillingen går for langt

Det er skikkelig å stikke fingeren i et vepsebol å uttale seg om dette, i et samfunn der far og farsrollen virkelig er i vinden, og det er uttalt politisk korrekt å mene at far må mye mer på banen. Såkalt likestilt foreldreskap er blitt gullstandarden, uansett for hvem, hvor og hvordan det skal utføres og løses.

Jeg er verken reaksjonær, mannehater eller gammeldags. Men jeg er helt uenig i at et «riktig» farskap skal utøves gjennom lover og reguleringer, og at det settes en likhetsstrek mellom det å ha akkurat «like» antall uker det første året med barnet, er ensbetydende om du blir en god far eller ei.

Hvor blir det av likeverdet?

Jeg er for likestilling, men like mye for likeverd. Den måten både biologiske og andre tilknytningsaspekter mellom mor og barn bare viskes bort, er meget tankevekkende.

Det må være hår i suppen for forkjemperne av økte fedrekvoter og mindre tid og ro for mor og barn, at det stadig kommer forskning som viser at det faktisk er spesielle bånd mellom mor og barn i starten av livet. I tilfelle de ikke kunne tenke seg det fra før…

Nyere forskning fra Spania viser faktisk at en gravid kvinnes hjerne endrer seg i løpet av svangerskapet, med endringer i den grå substans. Det medfører at hun blir mer var for barnets følelser og å identifisere dens behov bedre. Det er vel noe av det som kalles tilknytning vil jeg tro. Men hvor politisk ukorrekt er det ikke å snakke om det, for tiden?

Bare pappapermisjonen som kan gi likestilling hjemme?

Forskerne Kari Stefansen og Gunhild R. Farstad har sett på forskningen som er gjort rundt fedrekvoten, og uttaler i en sak til Kilden at de er kritiske til det ensidige fokuset på akkurat fedrekvoten og forskning i spedbarnsfasen, for å vurdere hvordan fedre bonder med barna sine. De mener det finnes andre veier til likestilling i familiene.

De fant at det er typisk for middelklassen å være veldig opptatt av at det å ha lengst mulig fedrekvote er det «riktige», som en slags lakmustest på at man vil være en god og nær pappa.

Men det mangler forskning på dette feltet, så det betyr at de store politiske spillene som kjøres i dag, er ideologisk forankret, langt mer enn ut fra forskning. Det er et høyt spill som spilles, og jeg mener det sitter mange slitne og frustrerte mammaer, men også nybakte familier på grunn av dette.

Amming er også i vinden for tiden

Og så er det den andre viktige, men forbannet kompliserte faktoren, som gjerne skaper høy temperatur, og det er amming! Det er egentlig helt fascinerende å tenke over at noe av det vakreste som finnes, nemlig det å se en ammende mor og barn, skal klare å skape slik furore.

Men det er komplekst, jeg skjønner det, ikke minst fordi det for mange er forbundet med slik nærhet, næring og morskap. Dårlig samvittighet blir hyppig brukt i diskusjoner, men dette er noe som kan brukes begge veier.

Som lege lever jeg med dette hver dag – å snakke om ting med pasientene mine, som er viktige og helsemessig anbefalte, men som da blir tunge og vanskelige å høre for dem som sliter med akkurat dette, av en eller annen grunn. Men man kan ikke la være å snakke om det elle anbefale det for det, da gjør man en feil.

For å ta Rosa Sløyfe-aksjonen, som er nå i oktober! Det er stort fokus på brystkreftsaken, og bra er det, for det er mange kvinner som rammes av denne alvorlige sykdommen. Men hvor mange vet at man reduserer risikoen for brystkreft med 4,3 prosent for hvert år man ammer? Det er faktisk en av de viktigste forebyggings-anbefalingene fra EU, og også den anerkjente Mayoklinikken i USA.

Hvor har dette argumentet blitt av? Når politikerne våre skal sende ut mødre i jobb så tidlig at det sier seg selv at det kommer til å bli enda færre enn det er i dag, som fullammer til 4-6 måneder, og som ammer til ett år? Dette viktige medisinske faktumet er vel kanskje også enda et hår i den samme suppa …?

Et maktspill på bekostning av familien?

Det ligger mye politikk, og også makt, i språk og ordbruk. Jeg har ofte tenkt på det når det gjelder akkurat her; mange av begreper som var my brukt før, som gjerne hadde noe med mors- i starten, har nesten forsvunnet, eller man er redd for å bruke det.

Med den stadig mer effektiviserte barselomsorgen, der det nå er far og mor og barn som skal være sammen fra første stund på enerom, så har også noen viktige kvinnenettverk og -samfunn forsvunnet. Jeg kan selv huske TV-stua på barsel på slutten av 90-tallet, der det duftet varm morsmelk, svette og praten gikk omkring såre underliv og tårene satt løst.

Det er faktisk mye som har gått tapt, med inntoget av «far», og en idé om at det er bare én måte han skal få være en god far på, og bare én måte den lille nye familien skal få finne ut av det på.

Jeg heier på far

Jeg har selv hatt en nær og god far, som jeg var svært knyttet til, selv om han var travel og ikke hadde fedrekvote. Jeg vil absolutt ikke tilbake til de tidene, og jeg er tilhenger av fedrekvote, for å stimulere flere til å være hjemme med babyen sin. Men nå er det helt feil, det som skjer, og det er en mistillit til alle dem som faktisk både ønsker og klarer å finne sin vei, og sin måte å leve på.

Og det er mange dyktige og arbeidsomme kvinner som kommer friskere og mer effektive ut i arbeidslivet igjen hvis de får vært hjemme i permisjon med barnet sitt lengre!

Følg Karis blogg Livslangs

Hva synes du om artikkelen?