Norske politikere er så opptatt av likestilling helt fra starten av, at de faktisk bryter internasjonale regler! Mors helse, tilknytning mellom mor og barn, og amming har blitt skjøvet stadig lenger bak – og forsøkt ignorert i diskusjonen. Dette kan vi ikke tillate!

Sist oppdatert: 16. november 2015

Jeg har et hjertebarn innen omsorgen som angår gravide, fødende og deres lille barn, nemlig barselsomsorgen.

Barseltiden er perioden rett etter fødsel, og de neste par månedene etterpå. Dette er naturlig nok en svært viktig og sårbar tid, der både mor og barn, og hele den nye lille familien skal bli kjent med hverandre, og venne seg på en helt ny tilværelse.

Mor trenger ro og tid etter fødselen
For en nybakt mamma er det i tillegg mange små og store omveltninger som skjer i kropp og sjel, ved overgangen fra gravid til ikke-gravid tilstand. Det er naturlig at dette tar sin tid, og at selv om alt går fint med fødselen, så trenger mor og barn en ekstra dose ro og omsorg i denne perioden. Hormonene spretter, melken presser på i brystene, og de fleste nybakte morskropper verker her og der.

Det er gjerne da at mor og barn sendes på dør ut fra barsel, sammen med far, som er like uerfaren og uforberedt på hva som venter. Dagens praksis er stadig kortere liggetid på barsel, og vi hører sågar om planer om det som snart nærmer seg «drive-through»-fødseltilstander, blant annet ved den nye fødeavdelingen ved Haukeland, hvor det er planer om ambulante fødsler. Da regner man etter det jeg forstår å kunne knipe ned tiden på antall timer de må ha hver fødende inne til ned mot åtte timer.

For det er tydeligvis det som er samfunnets mantra for tiden; hvordan knipe inn, spare, effektivisere og hindre «unyttig» tid for en nybakt mor og hennes barn.

Bare et tidsspørsmål før det går galt
Én ting er ved selve fødselen og timene etterpå. Der burde det være innlysende for de fleste å skjønne at nå er grensen for forsvarlig innknapping på tid nådd for lengst. Det er vel og bra med tankegangen og planene om en tett oppfølging når mor og barn kommer hjem. Det er fint å få besøk av både jordmor og helsesøster, og bli ringt opp for å høre hvordan det går.

Men; dette er langt ifra utbygd og iverksatt i henhold til kravene, i forhold til det tempoet som sykehusene skyfler sine nyfødte ut fra fødesengen i! Det er store lokale variasjoner, og farene for at det glipper i forhold til oppfølging av en baby med gulsott, amming som ikke er kommet i gang, og en mamma som enten sliter med rus, sosiale problemer eller depresjon, er større når det er så kort tid til å følge en barselkvinne etter fødselen.

Bør permisjonstiden likestilles?
Et moment som også har opptatt meg og engasjert meg lenge, er resten av permisjonstiden. Opp gjennom de siste tiårene har antall uker, fedrenes andel og hva permisjonen skal hete, vært gjenstand for het debatt. Vi er i Norge velsignet med en fantastisk ordning, sammenlignet med mange andre land, og foreldrepermisjonen er lang. Så langt er alt vel. Men; permisjonstiden har blitt stående midt i skuddlinjen i likestillingsdebatten, og fordeling til mor kontra far har blitt en kamp om nettopp likestilling. Mors helse, tilknytning mellom mor og barn, og ikke for å glemme amming, har blitt skjøvet stadig lenger bak, og blir forsøkt ignorert i diskusjonen.

I dag er det lik fordeling til mor og far på ti uker hver, mens resten skal kunne fordeles fritt mellom partene. Den såkalte fellesperioden blir altså på enten 26 eller 36 uker, ut fra om man velger 100 eller prosent eller 80 prosent dekning. Mor ta tre uker rett før termin, og hun ta de første seks ukene etter fødselen, på grunn av «helsemessige hensyn». Det vil faktisk altså si at den nybakte mammaen står igjen med fire uker som er øremerket henne, etter at renselsen, og de første tøffe ukene er over. På NAVs sider skriver de at disse fire ukene kan tas når det passer mor. Far har sine egne ti øremerkede uker.

I strid med internasjonalt lovverk
Denne utviklingen av foreldrepermisjonen, der mors aspekt har blitt stadig mer marginalisert har vært belyst og satt under debatt i høst, av professor og fødselslege Gro Nylander og jurist Helga Aune. De har påpekt at dagens regler i Norge er i direkte strid med EU og EØS sine nedfelte lover. I følge EU- og EØS-direktiv skal en egen barselpermisjon ivareta særlige behov hos mor og spebarn. Den kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen. De krever at minst 14 uker skal øremerkes mor før delingen begynner.

Ikke bare eksperimenteres det med teorien om at mor og fars likestilte foreldreskap helt fra starten av, er viktigere enn at mor og barn får mer tid og ro sammen. Norske politikere lager lover som faktisk bryter med internasjonale regler. Det kan vi ikke ignorere!

Mor og far er ikke likestilte den første tiden!
De aller fleste i vårt moderne samfunn er glade for den økende tilstedeværelsen pappa har i et barns liv. En far og en mor er likeverdige som foreldre, og et godt samarbeid dem imellom er utgangspunktet for et godt liv og oppvekstmiljø for et lite barn. Men dette betyr ikke at det er riktig å kjøre likestillingsprinsippet fra første stund. Nettopp fordi en mor og en far IKKE er likestilte i akkurat denne fasen av livet. Ved fødsel er det mor som har den vesentlige påkjenningen ved å bære frem barnet, føde, amme og komme seg. Da er det direkte diskriminerende å likestille de to i den grad det gjøres i dag.

Det er også en eksperimentering som foregår når far blir trukket frem som like viktig omsorgs- og tilknytningsperson i de første månedene etter fødselen. Likeverd og likestilling blir ofte forvekslet, og det er sterke krefter som forteller oss at fars tilknytning er like viktig og verdifull som mors, også hos spedbarnet. Det er imidlertid ikke lagt mye forskning på bordet for å befeste dette, for det finnes det vel lite av.

Mors karriere viktigere enn barnets (og mors) beste?
Et av kronargumentene for at mor og far permisjon bør deles likt, er kvinnens karrieremuligheter. Hun står i fare for å stoppe opp og havne enda lenger bak dersom hun blir for lenge hjemme med babyen i fanget og puppen ute.

Det er foruroligende når et samfunn kjører fremst foreldrenes yrkes- og karrieremuligheter mer enn et barns vekst og trivsel. Hva med å stoppe opp og tenke litt over hvilke verdier og parametere vi ønsker å ha som suksessfaktorer i samfunnet vårt? Er det mer og mer jobb og lengre dager for både mor og far? Eller har vi råd og tid til å hegne om den dyrebare korte tiden et svangerskap og barselliv varer?

Permisjonsfordelingen stresser gravide
Jeg møter stadig flere gravide på jobben som er stresset fordi de er usikre på hvordan det blir med permisjonen, og de er redd for at det skal bli stress og diskusjoner om når de skal gå tilbake i jobb.

De fleste finner ut av det sammen med partneren sin, men jeg mener degraderingen av barselkvinnen er med på å påføre den nybakte mammaen, og hennes barn og familie, et uverdig stress. Det finnes vel ingen andre trygdeytelser som er gjenstand for diskusjon og forhandling mellom flere ulike parter?

Likestillingen kan koste oss dyrt
Vi begynner å se konsekvensene av dette jaget, mener jeg. Antallet kvinner med fødselsdepresjoner har økt. Ammefrekvensen, som har vært veldig bra her til lands, har gått ned for første gang på 40 år.

Hvilke andre konsekvenser den stadig økende effektiviseringen av spedbarnsperioden har, vil tiden vise. Jeg er redd både kvinner, barna deres og samfunnet må betale dyrt, i higet etter å få mor ut på karrierejakt etter noen skarve måneder som nybakt mamma.

Les hvordan  barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne og leder for Arbeiderpartiets familieutvalg, Martin Henriksen, reagerer på dette blogginnlegget.

Følg Karis blogg Livslangs

Hva synes du om artikkelen?