Babyverden pluss12 psykologråd som kan hjelpe deg i foreldrerollen

12 psykologråd som kan hjelpe deg i foreldrerollen

Illustrasjonsfoto: iStock
Av Janet Molde Hollund 480 Sist oppdatert 25.03.24
Som foreldre ønsker vi oss gjerne barn som er trygge på seg selv, snille med andre og som kan takle noen humper i veien. Mange av verdiene og verktøyene barnet får med seg, starter med barneoppdragelsen i hjemmet. Her er gode foreldreråd fra to psykologer.

Et meme som deles i sosiale medier sier at alle er verdens beste foreldre – helt til de blir foreldre selv. For alle har meninger om hvordan barn bør være og oppføre seg, men i virkeligheten er de små personligheter født med eget temperament og følelser som ikke alltid lar seg styre slik vi ønsker. Men det er mulig å forberede seg på foreldrerollen. Her er noen viktige tips fra psykologspesialistene Reidar Hjermann og Annette Johannessen-Bakker. Han er kjent som tidligere barneombud og psykolog i TV2-serien “Familiekoden”, hun er hjernen bak Bufdir og Foreldrehverdag.no sin foreldrestiltest.

1. Del tankene om foreldrerollen med noen du stoler på

Dersom man har en partner, synes Johannessen-Bakke det er bra om man deler tanker om foreldrerollen med den andre. Kanskje har dere forskjellige syn på hvordan dere ønsker å være som foreldre? Det trenger likevel ikke skape gnisninger mellom dere. Allerede før man får barn kan det være fint å snakke sammen og forstå hverandres ulikheter.

– Gi partneren din rom til å tåle deg. Snakk om hvilke strategier du lærte hjemme. Foreldre er aldri helt like, og skal heller ikke være det – det ville være naturstridig. Det er mer naturlig å være uenige om enkelte ting. Men det er fint om man kan være enige om de grunnleggende verdiene i barneoppdragelsen. Snakk sammen om hva dere kan tillate, ulikheter, hverandres styrker og hvordan dere kan spille hverandre gode, sier hun.

2. Lær barnet å kjenne sine egne følelser – også de som er vanskelige

I sin rolle som veileder for foreldrene i TV2-serien “Familiekoden” sier Hjermann at stilen hans er godt fundert i emosjonsbasert teori. Han forteller at moderne psykologi er indrestyrt.
– Barn skal læres opp til å gjenkjenne sitt eget følelsesliv, slik at det blir et kompass de kan bruke når de en dag skal klare seg alene. Da har de bare seg selv de kan stole på, sier han.

Hjermann sier barn trenger at voksne anerkjenner følelsene deres.
– Det vil ikke si at barn alltid kan ha det bra og få det som de vil, men de kan lære å forstå følelsen av eget ubehag. For det vil komme vanskelige perioder i livet, påpeker han.

Hjermann sier at ubehagelige følelser er vanskeligere å forstå enn glade følelser.
– Men det er en sunn psykologisk utvikling i å forstå forskjellen på å være sint og å være redd. Følelsene kan komme til uttrykk på nesten lik måte, men det er viktig å kunne gjenkjenne hva som er hva. Her kan barnet få hjelp av foreldrene ved å si: “Nå kan jeg se at du ble redd!” forklarer han.

Som foreldre vil vi barnas beste. Det kan være vanskelig å se at de små har det vondt. Men også Johannessen-Bakker er opptatt av at man må tåle både barnets og eget ubehag.
– Ingen ting går på skinner hele tiden – livet går i bølgedaler. Det er ikke slik at man skal ha minst mulig motgang. Vi må finne strategier for hvordan vi kan håndtere situasjonen dersom ting faller i grus, sier hun.

3. Foreldre – og rollemodeller

Johannessen-Bakker påpeker at foreldre også er rollemodeller for barna sine.
– Hvordan møter vi selv ting som er vanskelige og emosjonelle? Hva tyr vi til? spør hun.

– Å være foreldre handler ikke bare om hvordan man forholder seg til barna. Det handler også om hvordan de voksne forholder seg til hverandre, sier Hjermann.

Han mener spesielt par som har gått fra hverandre må være veldig bevisste på dette.
– Noen barn med skilte foreldre opplever store belastninger. De blir konfliktdempere, budbringere og ofre. Jeg har ikke sett et eneste barn som har kommet godt ut av det når det er et ramsalt forhold mellom foreldrene. Så mitt hovedbudskap til foreldre som har gått fra hverandre, og hvor barna har to hjem, er: Spis kameler – både morgen, middag og kveld. Hele tiden. Skilles man, er det de voksnes ansvar, understreker Hjermann.

4. Foreldre må ikke være perfekte

Begge psykologspesialistene er opptatt av at det ikke finnes noen fasit på hvordan en god forelder skal være. Og sier at de fleste ikke vil opptre likt i alle sammenhenger.
– Som foreldre kommer man opp i mange situasjoner i løpet av en dag, og man kan være innom ulike foreldrestiler. Alle foreldre har sine styrker og svakheter, og det skal man akseptere. Foreldreskap er å prøve og feile. Og jeg vil påstå at det er bedre å treffe 70 prosent og bomme 30 prosent, enn å gjøre alt riktig, sier Johannessen-Bakker.

Hun synes det er bra at man kan gjøre feil, og sier det ikke er skadelig å bomme på barnas behov iblant.
– Det er sånn verden er, ingen gjør alt hundre prosent riktig! Dersom man gjør en bommert, kan man oppleve en reparasjon i relasjonen etterpå. “Jeg er lei meg for dette! Jeg ser at det er vanskelig, og at du egentlig ville noe annet.” Det styrker båndet mellom barn og foreldre. Og man viser også at det er rom for å gjøre feil, sier Johannessen-Bakker.

Hjermann er enig i at forholdet mellom barn og foreldre kan styrkes om det gjøres noe feil.
– Man kan snakke sammen og forklare situasjonen, og det kan bringe mennesker enda tettere sammen. Men man trenger ikke å forsøke å gjøre feil – for man gjør feil hele tiden, påpeker han.


5. – Kjefting virker ikke

Én ting Hjermann mener foreldre bare burde slutte med, er kjefting.
– Kjefting virker ikke. Det virker ikke for barn, ikke for voksne, arbeidstakere – eller bikkja. Det er egentlig veldig rart at vi fortsatt holder på med kjefting. Vi har gjort det i mange tusen år – uten suksess. På kort sikt kan det virke: “Stopp! Ikke gjør det!”, ved at man stopper en handling. Men man må heller utforske hvorfor barnet sa eller gjorde som det gjorde. Finne ut hva raseriet egentlig handlet om, sier han.

I “Familiekoden” viste Hjermann hvor voldsomt kjefting og sinne kan virke på et barn. Programleder Katrine Moholt satte seg ned på gulvet, mens Hjermann sto oppreist og kjeftet på henne.
– Som voksne er vi mye større enn barn. Det er nyttig å illustrere hvor stor forskjell det faktisk er. Tenk om noen på 3 meter sto og kjeftet med pekefingeren mot oss? Det er ganske voldsomt, men likevel vet vi at slik kjefting skjer, sier han.

6. Gi uforbeholden unnskyldning

Når barna er så gamle at de kan forstå det, sier Hjermann det er viktig å si unnskyld til barnet om man gjør noe feil. Og han understreker at det må være en uforbeholden unnskyldning.“I går husker du sikkert at jeg ble sint da du tegnet med tusj på tapetet. Jeg skrek, og jeg så at du ble redd. Jeg er lei meg for det. Unnskyld!”

– Ikke ta med noe “men”. Da tar du lufta ut av ballongen, og unnskyldningen er ikke noe verdt. Det er som en partner skulle sagt til deg at “Jeg elsker deg, men ...”, sier han.
– Man mister ikke foreldreautoriteten ved å si unnskyld.

“Foreldresprekk” kaller Hjermann det når man for eksempel blir sint. Mange har slike sprekker, og han mener det er en nyttig erfaring, både for store og små – hvis forelderen også ber om unnskyldning etterpå.
– Barnet kan se at det ikke handlet om han/henne, men om at mamma/pappa var sulten eller stresset. Ved en senere anledning vil barnet da forstå at noen reaksjoner er urimelige, at en sjef kan ha reagert på en spesiell måte – uten at det hadde noe med dem å gjøre, sier han.


7. Du kan validere barnets følelser – uten å gi etter

Hjermann er opptatt av at barnets følelser blir tatt på alvor. Men det gjelder ikke bare vanskelige og vonde følelser. Han mener barnet kan få si sin mening om det vil gjøre eller ha noe, men at det likevel ikke trenger å få viljen sin.

Se for deg en episode i butikken. Barnet oppdager den store fryseboksen, og vil ha is.
Far: “Jeg skjønner godt at du vil ha is. Men i dag er det tirsdag”
Gå videre.
Barnet: “Jeg vil ha is!!!”
Far: “Det forstår jeg godt at du vil.” (Da er følelsen validert.)
Gå videre. (Det kan godt være at barnet gråter, klager eller maser, og fremdeles insisterer på at det vil ha is.)
Far: “Jeg forstår det.”
Gå til kassen og betal de andre varene, uten å kjøpe is.

– Barnet kan da forstå at “Ja, pappa har skjønt at jeg har lyst på is. Det er en ekte følelse. Men det er tirsdag, og da får jeg ikke is.” forklarer Hjermann.

Barnet sier kanskje at det vil ha pannekaker til middag.
“Ja, jeg forstår at du vil ha pannekaker. Men i dag blir det fisk.”

Et annet eksempel er en episode fra lekeplassen.
“Ja, det er ikke rart at du ble sint da han tok plassen du hadde i sandkassen. Men sandkassen er for alle, og alle har like stor rett til å være der.”

– Ved å si slik anerkjenner vi at barnets følelse er ekte, men samtidig korrigerer vi verdenssynet deres og at de ikke alltid er i sentrum, sier Hjermann.

8. Kan barna bli for mye hørt?

Mange bilder blir brukt for å beskrive både dagens foreldregenerasjon og barna som vokser opp. Du har sikkert hørt om dessertgenerasjonen, bomulls-, curling- og helikopterforeldre. Kritiske røster vil ha det til at barn i dag ofte ender opp med å få viljen sin, tåler lite mostand og er vant med at foreldrene ordner veldig mye opp for dem.

– Noen blir kanskje provoserte av det jeg sier nå, men jeg er redd vi er i ferd med å skape en generasjon som ikke vil klare å leve robuste voksenliv. Noen vil nok få sjokk når de kommer over i studenttilværelsen og ser ulike utfordringer de skal håndtere og ansvar de må ta, sier Johannessen-Bakke.

Hun tror mye av grunnen til at foreldre er blitt mer ettergivende kommer av et ønske om å ta bort et ubehag – både hos seg selv og barnet. Når barnet blir lei seg eller sint, sier hun vi oftere tenderer mot å gi en is eller et annet gode framfor å bare stå i det ubehagelige sammen.
– For 40-50 år siden var nok oppdragerstilen mer klassisk autoritær og hard. Nå synes jeg pendelen har gått mer i motsatt retning, hvor mange foreldre gir oftere etter. Barn trenger trygge og tydelige foreldre som tar ledelsen. Som foreldre skal man oppleves litt kjipe og sette grenser, men samtidig være kloke og varme, sier Johannessen-Bakke.

– Jeg synes ikke vi lytter for mye til barna. Vi har vært for lite flinke til å høre hva barna sier. Vi har nesten sagt “nei” før “hei”. Så jeg synes vi skal fortsette å høre på dem, sier Hjermann.

Men noe som gjør ham dypt bekymret, er at barn er for lite på besøk i dypet av følelseslivet.
– Foreldre kommer med det vi kaller en «positiv invalidering» med én gang for at barna skal ha det bra. Dette betyr at de ikke hjelper barnet med den følelsen de har, men forsøker å lete etter noe positivt eller oppmuntrende.  Det tror jeg ikke er lurt, fordi barna går glipp av en mulighet til å lære hva en følelse handler om. Alle trenger å kjenne på litt ubehag, sier han. Følelser er viktige signaler om hvilke behov vi har.

9. Ikke glem at barn er ulike. Også søsken.

– Temperamentet til barn kan være ulikt. Noen er rolige, mens andre har mer lopper i blodet. Ulike barn kan vekke ulike følelser i deg. Så er det også forskjell på være forelder som skal forholde seg til en 2-åring og en 16-åring, sier Johannessen-Bakke.

10. Å være aleneforelder betyr ikke at du skal klare alt selv

Noen velger bevisst å få barn alene. Andre blir det uten at det var planlagt. Johannessen-Bakke sier foreldrerollen likevel ikke er noe du skal få til helt alene.
– Vi mennesker er flokkdyr, og trenger å snakke med flere mennesker. Knytt til deg venner, nettverk eller helsesykepleier. Ikke vær redd for å be om hjelp, sier hun.

Psykologspesialisten sier de som har valgt å bli alenemødre, ofte er robuste damer.
– Men det kan likevel bli annerledes enn man hadde sett for seg. Vær ærlig om hva som er vanskelig, og søk støtte hos noen du ønsker råd fra. Alle er ikke like gode samtalepartnere, så vær forsiktig hvem du deler ditt såreste med. Vær åpen og ærlig, og våg å være sårbar. Du kan elske å være mamma, men samtidig synes at noe av det er kjempevanskelig. Ikke bare bit tennene sammen, råder Johannessen-Bakke.


11. Vær bevisst på skjermbruk – helt fra starten av

– Jeg synes det er skummelt å se hvordan mange nøytraliserer følelser ved å være på TikTok og sosiale medier. Dersom jeg får barn som er eldre enn 10 år i behandling, blir jeg overrasket dersom noen bruker mobiltelefonen i mindre enn fem timer til dagen. Ofte er tid hvor de bare ser på en skjerm og ikke møter andre mennesker, sier Hjermann.

Hjermann er ikke kategorisk imot bruk av skjerm. Han sier skjermtid også kan være bruk av spill, en film som skaper følelser eller historier man kan lære av sammen med andre.

– Men denne passive konsumeringen hvor man bare scroller og får blinkestimuli. Det er formålsløst. Kanskje vil noen le av meg om noen år, og si at jeg er en teknologipessimist. Men jeg mener denne bruken av mobiler er et endetidstegn, sier han

Hjermann påpeker at det ikke er uten grunn at han anbefaler også voksne å skru av alle varsler, slik at mobiltelefonen ikke piper i tide og utide.
– Gjelder det barna, skal det gjelde hele familien, mener han.


12. Stol på magefølelsen

Selv om det er mye kunnskap om barn og oppdragelse, minner Johannessen-Bakke om at man ikke må glemme å lytte til seg selv. Hun sier det er normalt at man som forelder blir usikker, og at man kan være en trygg voksen selv om man ikke alltid har et svar på hva man skal gjøre. Hun mener det like mye handler om å tåle at man ikke alltid har et svar.

– Stol litt mer på magefølelsen, og kjenn etter hva som er riktig for deg. Dersom barnet utvikler seg fint og tilbakemeldingene fra helsesykepleier er positive, trenger du ikke bruke masse tid på å lure på om du gjør ting riktig. Det er bra at vi har fått mer forskning og kunnskap om barns behov og utvikling, men det er også viktig at man som forelder forsøker å finne svarene i seg selv framfor en «fasit» der ute, sier Johannessen-Bakke.

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: