De fleste barn endrer atferd i forhold til fremmede mennesker når de er ca 8 måneder gamle, eller litt tidligere. Vi kan egentlig skille mellom to former for angst i denne perioden.

Sist oppdatert: 28. august 2007

Den ene er separasjonsangsten, altså barnets angst for å bli skilt fra deg. Den andre er angsten for fremmede. Ofte opptrer disse sammen i situasjoner hvor du må gå fra barnet for en stund og overlate det til andre.

Når barnet blir redd for fremmede, er det ofte ikke mennesket eller menneskene det er redd, men snarere måten de oppfører seg på. Det kan være at noen er lite oppmerksomme på barnets reaksjoner, og kommer for nær, snakker for høyt, insisterer på å klemme og så videre uten å legge merke til eller ta hensyn til at barnet ikke liker det.

Det beste er at barnet selv kan få ta initiativ til å nærme seg andre mennesker i sitt eget tempo. For besteforeldre og andre som er opptatt av barnet, kan dette være vanskelig, men de fleste mennesker kjenner til at barn kan bli redd fremmede i en viss alder, og hvis de ikke gjør det, kan du forklare at dette er noe som skjer med nesten alle barn.

Barnet greier nå å huske sine nærmeste, som oftest foreldre og søsken, og de foretrekker deres selskap. Det vil ofte gråte når du går fra det, og vise glede og et ønske om nærhet når du kommer tilbake, for eksempel ved å strekke armene mot deg eller komme krabbende. Du får de bredeste smilene og de varmeste blikkene, du er barnets favoritt! Baksiden av medaljen er at barnet foretrekker ditt selskap fremfor andres, og at det derfor blir engstelig når du blir borte. Slike reaksjoner er et tegn på at barnet har etablert en sunn tilknytning til deg, det er en naturlig del av barnets utvikling.

Tilknytning
Barnets tilknytning skjer som regel når det er mellom et halvt og ett år gammelt. Du vil merke dette ved at barnet begynner å følge deg med øynene når du beveger deg i nærheten av det. Det vil prate og smile mer til deg enn til andre. Når barnet begynner å bevege seg rundt på egen hånd, vil du være barnets base som det beveger seg ut fra, og hele tiden kommer tilbake til.

Tre faktorer regnes som viktige når det gjelder utviklingen av barnets tilknytning til omsorgspersoner. Den første er omsorgspersonens sensitivitet overfor de signalene barns sender ut, det vil si deres evne og vilje til å svare på barnets signaler raskt og på en hensiktsmessig måte. Når du viser at du forstår hva barnet vil, erfarer barnet at det kan påvirke omgivelsene. Barn som ikke opplever at signalene deres blir forstått eller tatt hensyn til, kan bli utrygge.

Den andre faktoren er barnets temperament, og ”matchen” mellom barnets og foreldrenes temperament. De foreldrene som opplever at barna deres er lette å ha med å gjøre, blir ofte mer sensitive, kanskje fordi de ikke opplever barnets ønsker som ”urimelige”. Dette kan igjen påvirke barnas trygghet i tilknytningen. Den tredje faktoren er foreldrenes barndomserfaringer og tilknytning til egne foreldre. Det er grunnlag for å si at foreldre som selv har en utrygg tilknytning til sine foreldre, oftere enn andre har utrygge barn.

Tidligere trodde man at hvis barnet ikke fikk etablert tilknytning til omsorgspersoner i denne perioden, ville det bli vanskelig senere, men det har vist seg ikke å være tilfelle. Særlig ser man dette tydelig hos adoptivbarn, som kan knytte seg til adoptivforeldrene når de er mye eldre, for eksempel tre – fire år.

Hvordan håndtere redselen?
Den redselen som barnet viser, er ekte. Den vil forsvinne raskere hvis barnet erfarer at det ikke er grunn til å føle slik angst. Det er viktig at barnet stadig får tegn på kjærlighet og trygghet slik at det får tillit til deg, og dermed et godt grunnlag for tillit til verden generelt.

Hvis barnet har begynt å krabbe, og kan følge etter deg rundt i rommet hvis det har lyst, blir tilværelsens litt enklere. Hvis separasjonsangsten derimot oppstår før barnet har begynt å bevege seg rundt på egen hånd, må du innstille deg på å ta mange turer ”innom” og småprate selv om du holder på med andre ting. Skal du ut av rommet, er det best å ta med barnet. Barnet vet ikke hvor du skal, og har heller ingen formening om at du vil komme tilbake.

I tiden som kommer vil barnet lære å forstå det som på fagspråket heter objektpermanens, nemlig det at noe eller noen som er ute av syne, allikevel eksisterer. Dette vil du oppdage for eksempel ved at barnet begynner å lete etter en leke hvis det ser at du gjemmer leken under et teppe. Denne kunnskapen gjør det lettere å håndtere angsten. Borte-tittei er en fin lek i denne perioden. Lek med å gjemme deg bak noe mens du snakker med barnet, for eksempel sier ”hvor er mamma nå?”, for så å dukke opp igjen. Etter hvert kan du gå ut av rommet og la døren stå på gløtt mens du fortsetter å prate med barnet.

Hvis du ikke tar hensyn til barnets angst, risikerer du at den blir verre. Ikke snik deg av gårde hvis du må ut, men ta tydelig farvel, gjerne på samme måte hver gang, slik at barnet skjønner hva som skal skje. Selv om det kan bli noen slitsomme farvelscener på denne måten, er det bedre enn at barnet ikke forstår hva som foregår. Tilsvarende kan du også hilse barnet på samme måte hver gang du kommer tilbake. Når barnet har opplevd dette mange nok ganger, vil separasjonsangsten bli mindre.

Selv kortvarig atskillelse som oppleves som angstfylt, kan i noen tilfeller føre til endringer i barnets atferd – for eksempel kan barnet bli veldig opptatt av å følge med på hva du gjør slik at du ikke skal forsvinne ut av syne, og dermed får det ikke like stor trygghet til å lære sysselsette seg selv. Du bør tenke deg godt om før du utsetter barnet for lengre atskillelse i denne perioden. Hvis det ikke kan unngås, er det viktig at barnet er i kjente omgivelser sammen med mennesker det kjenner godt. En bamse eller en annen leke som barnet har knyttet seg til, kan være en god trøst. Etter hjemkomsten kan barnet trenge ekstra bekreftelser og kos.

Vær ikke redd for at barnet skal bli mamma- eller pappadalt. Når tiden er inne, vil barnet orientere seg mot andre mennesker igjen.

Barnet mitt er ikke redd for fremmede – er det noe galt?
Underlig nok kan det at barnet ikke er redd fremmede, være både et godt og et dårlig tegn. I noen tilfeller kan det bety at tilknytningen til omsorgspersonen eller -personene er utrygg. Barnet viser ikke tydelige tegn på at det foretrekker foreldrenes selskap, men kan like gjerne søke kontakt med og la seg trøste av andre. En rekke undersøkelser har vist at det er en sammenheng mellom barns manglende tilknytning til foreldrene og forskjellige former for atferdsvansker senere i livet. Barn med bedre tilknytning har bedre selvtillit, de har lettere for å vise empati, og ofte har de også bedre intellektuelle ferdigheter.

Men hvis du vet at tilknytningen mellom deg og barnet ditt er god, kan manglende separasjons- og fremmedangst rett og slett bety at barnet føler trygghet. Det har erfart at selv om du blir borte, kommer du tilbake, og selv om det blir overlatt til andre en stund, vil mor eller far snart dukke opp igjen.

Det er derfor viktig at du ikke trekker noen bastante konklusjoner selv om du ser at barnet ikke er redd fremmede mennesker. Hvis du er usikker på hvor trygg barnets tilknytning til deg er, kan det være lurt å ta kontakt med helsestasjonen. Der kan de se på samspillet mellom dere og eventuelt gi deg råd for å styrke tilknytningen.

Hvor lenge varer separasjonsangsten?
Separasjonsangsten og angsten for fremmede vil ofte bli borte når barnet er mellom to og tre år gammelt, men det kan også skje tidligere. Det er store individuelle forskjeller, så ikke gå rundt og vent på at denne fasen skal gli over. Prøv heller å tenke på hva du kan gjøre for at problemet skal bli mindre i hverdagen. Gi barnet ditt den tryggheten det ønsker seg, og nyt de nære stundene. Senere i livet vil du kanskje lengte tilbake til denne perioden og tenke på hvilket privilegium det var å være verdens aller beste!

Kilder:

  • Penelope Leach: Alt om barnet. 5. utgave. Spektrum forlag 2005
  • Stein Erik Ulvund: Forstå barnet ditt 0-2 år. 2. utgave. Cappelen 2004.
  • Vibeche Mannike: Aschehougs store bok om barnet. Aschehoug 2002.
  • Lars Smith og Stein Erik Ulvund: Spedbarnsalderen. 2. utgave. Universitetsforlaget 1999.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelCecilie: Johannes på tur til Spania!
Neste artikkelEndelig på trygg grunn?
DEL