Kjærlighetsfylt omsorg, med god kommunikasjon og godt samspill er grunnleggende for at barnet skal kunne fungere følelsesmessig og mentalt senere i livet.

Sist oppdatert: 27. juni 2006

Samspill og kommunikasjon

Utviklingen av kontakt og nærhet mellom foreldre og barn henger nøye sammen med kommunikasjon og samspill. Spedbarnet har en medfødt evne til å søke sosial kontakt og til å kommunisere. Allerede like etter fødselen er det i stand til å gjenkjenne mors stemme og lukt, og vil foretrekke menneskeansikt fremfor alle andre synsinntrykk. Foreldrene vet også intuitivt hvordan de skal få kontakt med barnet sitt. De beveger hodet og lager lyder med høy tonehøyde, åpner øynene mer enn vanlig, imiterer barnets bevegelser og lyder, kommer nær slik at barnet kan se ansiktet godt, og benytter enkle lyd- og leketemaer som barnet kan følge med på.

Etter noen uker kjenner barnet foreldrenes væremåte ved stell og annet samvær. Barnet lærer hvordan det er 
å være sammen med dem, og hva samspillet innebærer av opplevelser og erfaringer. Det er gjennom dette intime en-til-en-samspillet at sanseinntrykkene begynner å få mening for barnet. Men for å kunne sette inntrykkene og erfaringene inn i en helhetlig og positiv sammenheng, må de kobles med følelsen av kjærlig omsorg. Denne kjærligheten synes å være en avgjørende faktor i omsorgen for barn. Selv om den ofte oppleves hos mor først, utvikles den også hos de fleste fedre når de får dele omsorgen for barnet sitt på lik linje med mor. Kjærlighetsfølelsen som oppstår i foreldre-barn-forholdet, er også viktig for at barnet skal utvikle en positiv opplevelse av seg selv i forhold til omverdenen og fungere godt følelsesmessig og mentalt i et menneskelig fellesskap.

Samspill gir barnet erfaring

De første 4–5 månedene er barnet prisgitt sine foreldre eller andre omsorgsgivere for å få erfaringer det kan lære av. Barnet kan ennå ikke kontrollere bevegelsene sine særlig godt. Det kan for eksempel ikke strekke ut hånden og peke, gi og ta, spørre eller be om noe. Det meste av det som skjer i barnets liv, er avhengig av at foreldre og andre legger til rette for å gi det nye erfaringer.

Foreldre tenker kanskje at det daglige samværet hjemme – med stell, mating og andre gjøremål som et lite barn er med på – har liten betydning for barnets psykiske utvikling. Dette er ikke tilfelle. Vanligvis gir samværet og samspillet, med sin uendelige variasjon av menneskelig kontakt gjennom blikk, mimikk, gester, lyder, sanger og tale og så videre, barnet en meningsfylt opplevelse av å delta i et sosialt fellesskap med foreldre, søsken og andre omsorgspersoner.

Det er gjennom dette tidlige sanse- og kroppsnære sam­spillet at barnet begynner å få en forståelse av verden omkring seg. Konkrete sanseinntrykk skaper forventninger om bestemte opplevelser i forbindelse med stell og andre samspillsituasjoner. Når for eksempel barnet ligger på stellebordet, vil det forvente samspill med mimikk og lyder. Barnet vil studere mors/fars ansikt og mimikk og lage lyder som følges opp med svar fra mor/far. Det blir som en samtale. Når mor/far bøyer seg ned mot barnet, griper det gjerne etter håret deres og tar på ansiktet og så videre. Slik blir den tidlige ansikt-til-ansikt-kontakten et samspill med utveksling av gode følelser og opplevelser av å være sammen.

Etter hvert blir erfaringene mange og mer sammensatte, og danner mønstre som er knyttet til ulike former for kontakt og samvær. Det er disse meningsopplevelsene de første ordene knytter seg til, men det skjer vanligvis ikke før i siste halvdel av det første leveåret. Da begynner barnet å gjenkjenne navn, ord og setninger som uttrykk for bestemte erfaringer, og begynner selv å imitere ord og ordkombinasjoner.

Utvikling av et “selv”

Gradvis danner barnet en bevissthet om seg selv og sine egne opplevelser, ønsker og behov. I 8–10-månedersalderen begynner barnet bevisst å kunne skille mellom seg selv og andre og mellom kjente og ukjente personer. Dermed har det nådd en sosial milepæl. Barnet oppdager at dets egne ønsker og følelser ikke alltid er identiske med andres. Denne innsikten er en viktig forutsetning for evnen til samarbeid og gjensidig forståelse. Utviklingen av denne evnen skjer gjennom daglige erfaringer i samvær med foreldre og andre.

I sitt samspill med andre viser barnet at samtidig som det er en sosial person, er det også selvstendig og har egne opplevelser, behov og ønsker. I dette ligger forutsetningene for at barnet skal kunne utvikle opplevelsen av sitt eget “selv”. Et eksempel på at barnet begynner å oppfatte seg som en selvstendig person, er at det gjenkjenner og møter foreldre og andre med blikk, smil og lyder. Det viser at barnet forventer at noe bestemt skal skje og skiller mellom kjente og ukjente opplevelser. Omverdenen begynner dermed å fremtre som stabil, og barnet begynner å få en indre følelse av seg selv. Gjennom sin hukommelse om ulike erfaringer vil barnet lettere kunne finne mening og sammenheng i sanseopplevelsene og følelsene sine.

Når barnets reaksjoner begynner å bli forutsigbare i slike situasjoner, tyder det på at erfaringer har nedfelt seg. Slike erfaringer samles i en “erfaringsbank” som er knyttet til barnets følelser, forestillinger og behov. Denne indre “banken” videreutvikles gjennom barne- og ungdomsårene, og danner grunnlaget for hvordan barnet opplever og fortolker verden. Det er opplevelsen av denne bevisstheten om en indre opp­levelses­­verden som ofte blir kalt et “selv”.

Gjennom samspill lærer barnet å uttrykke følelser

Vanligvis skjer den følelsesmessige utviklingen parallelt med en økende bevissthet og evne til å forholde seg til nye utfordringer. Grunnlaget for barnets følelsesregister er til stede allerede ved fødselen. Gjennom samvær lærer barnet 
å oppfatte hvordan foreldre og andre uttrykker behag, 
ubehag, engstelse, overraskelse, sinne og så videre ved 
hjelp av ansiktsmimikk, stemme, blikk og bevegelser. 
Denne evnen synes å være medfødt.

Gjennom erfaringer som er knyttet til omsorg, samvær og egne behov, blir barnet gradvis bevisst sine egne følelser. Barnet lærer raskt å bruke sine egne følelsesuttrykk i samspillet med foreldrene, og oppdager etter hvert at det kan påvirke den omsorgen foreldre og andre gir det. Senere, i 9–12-månedersalderen, vil barnet kunne se og høre av foreldrenes følelsesuttrykk hvordan en ukjent situasjon skal oppfattes. Er den god, hyggelig, spennende, gledelig eller ubehagelig? Hva foreldrene formidler blir dermed langt på 
vei også barnets opplevelse og oppfatning.

Gjennom foreldrene lærer barnet også hvordan ulike følelser skal uttrykkes. Det lærer å vise følelser på måter som er typiske både for foreldrene og for den kulturen barnet vokser opp i. For at barnet skal lære dette, er det viktig at foreldrene viser følelsene sine, og at de respekterer barnets følelsesuttrykk. Å forstå hvordan det selv og andre uttrykker følelser, gir barnet en bedre innsikt i egne og andres opp­levelser. Følelsene blir dermed et viktig instrument i utviklingen av barnets sosiale forståelse og evne til samarbeid.

Samspill og mestring

Barnets tidlige fysiske og mentale utvikling henger nært sammen. Helt fra de første månedene bruker spedbarnet bevisst blikkontakt for å innlede og avslutte det sosiale sam­spillet med andre. Ved å se på foreldrenes ansikt kan barnet få dem til å møte blikket, og gjennom mimikk, lyder og bevegelser få til en sosial utveksling. I de påfølgende månedene blir bruken av blikk, lyder og bevegelser stadig mer koordinert. Barnet blir flinkere til å formidle hva det vil og liker, hva det ikke liker, og når det har fått nok. Måtene barnet formidler sine ønsker og behov på, blir mer nyanserte, og barnet kan bedre påvirke eller styre det sosiale samspillet.

Rundt 6-månedersalderen begynner gjerne barnet å dra seg frem på gulvet til ting det vil ha, peke med hånden mot noe det blir oppmerksom på, og lage lyder for å påkalle for­eldrenes oppmerksomhet. Dette er klare tegn på at barnet begynner å styre sitt forhold til omverdenen. Evnen til å bevege seg – rulle rundt, åle seg bortover, holde og gripe – gir barnet større aksjonsradius og gjør det lettere å bruke leker. Barnet kan delta i flere aktiviteter og blir gradvis mer nysgjerrig på omgivelsene. Det trekker også mer av omverdenen inn i sine egne aktiviteter. Fortsatt er imidlertid samspillet hovedsakelig basert på en-til-en-kontakt med andre. Først ved 7–8-månedersalderen trekkes andre personer og objekter inn i samspillet mellom foreldre og barn.

Mot slutten av første leveår skjer det enda et viktig sprang i barnets fysiske utvikling. Da begynner mange barn 
å reise seg og ta sine første skritt. Vanligvis skjer dette når barnet er mellom 10 måneder og 1 ½ år. Samtidig begynner barnet å forstå omgivelsene sine bedre og kan oppfatte seg selv som en selvstendig person. For eksempel kan barnet nå reise seg, gå langs bord og stoler, kanskje slippe seg og gå noen skritt. Dermed kan barnet i økende grad følge egne innfall og interesser. Det tar bokstavelig talt sine første skritt ut i verden!

Verbalt språk og samarbeidsevne

De fleste barn forstår ord lenge før de kan snakke selv. Mange sier enkeltord i 10–12-månedersalderen, men det er store variasjoner. Noen barn begynner ikke å si enkeltord eller ordkombinasjoner før de er rundt 2 år, men når tiden er inne, utvikles taleferdighetene som regel raskt.

Motivasjonen til å snakke knyttes til kontakt og aktiviteter i det daglige samværet med store og små. I dette sosiale fellesskapet er det å kommunisere med ord og setninger en naturlig og viktig forutsetning for å kunne delta og lære.

Før barnet utvikler verbalt språk, må det formidle behov og ønsker med blikk, kroppsbevegelser, mimikk og lyder. Evnen til å uttrykke seg med ord gjør kommunikasjonen lettere, mer nyansert og effektiv. Men det betyr ikke at kommunikasjonen ved hjelp av kroppsspråk, blikk, mimikk og gester blir borte. Det ikke-verbale språket spiller fortsatt en viktig rolle når vi kommuniserer. Når vi bruker det verbale språket, trenger vi imidlertid ikke å se på den vi kommuniserer med. Det er praktisk i lek og i sosialt samvær med andre. Ved hjelp av det verbale språket kan barnet også lettere bli forklart situasjoner som det er vanskelig å forstå.

Barnet blir nå mer og mer innlemmet i en språklig verden og virkelighetsoppfattelse. Det gjør det lettere for barnet 
å forestille seg ting, personer og steder uten at de trenger å være til stede. Et tegn på dette er at barnet kan forstå og selv bruke navn på leker eller ting det vil ha, eller på personer som skal hjelpe det med noe. Barnet vil også forstå når mor og far forklarer at de for eksempel skal reise til farfar og farmor. Gjennom det verbale språket får barnet muligheter til å tenke på og forholde seg til både “her og nå” og “andre personer og steder”. Barnet kan også prøve ut egne ideer i lek og etter hvert gå inn i lekeaktiviteter som rollespill. Dess­uten blir det bedre i stand til å utveksle opplevelser, følelser, ønsker og tanker med foreldrene, andre voksne og barn.

Eksistens og tid

I 8–9-månedersalderen oppdager barnet at ikke bare per­soner, men også leker og andre objekter har en ved­­varende eksistens. Tidligere så ikke barnet etter leker eller personer som ble borte – ute av øye var ute av sinn. Nå begynner barnet å bli klar over at ting og personer fins selv om det ikke kan se dem. Det begynner å se eller lete etter det som er borte. Det er på denne tiden barnet blir opptatt av “titt-tei-leken”.

Barnet opplever at viktige personer som mor, far, søsken eller andre omsorgspersoner, stadig kommer tilbake og gjenkjennes ut fra fremtoning, stemme og kontaktmåter. Dette skaper forventninger og forutsigbarhet, noe som er viktig for at barnet skal etablere en følelse av trygghet, tilknytning og stabilitet.

For barn under 1½ til 2 år er kontinuitet og forutsigbarhet knyttet til stabile omsorgspersoner og kjente rutiner. Det virker ikke som om de har noen klar forståelse av at det kan være en sammenheng mellom det de opplever fra time til time. Barn under 1½ år synes heller ikke å ha begreper om nåtid, fortid og fremtid. Slik forståelse har med språklige begreper og opplevelsen av tid å gjøre. Trolig er det slik at før barnet er 1 år gammelt, stikker enkeltopplevelser seg ut i kraft av hvor intense de er, og hvilke følelser av glede, sinne, behag eller ubehag som er forbundet med dem. Det er derfor begrenset hvor mye barn i ettårsalderen eller yngre bevisst kan huske av det mor eller far har sagt eller vist dem tidligere, eller hva de skal gjøre i morgen. Først fra rundt 2-
årsalderen begynner barnet å forstå de språklige begrepene som refererer til nåtid, fortid eller fremtid.

Når ting gjentas, fester de seg imidlertid etter hvert. Barnets evne til å gjenkjenne og systematisere opplevelser ut fra tidsforståelse blir også bedre. En viktig forutsetning for denne utviklingen er imidlertid at foreldrene snakker med barna om opplevelser de har sammen, og setter dem inn i en språklig sammenheng som her og nå, i går, eller hva de skal gjøre i morgen.

Stol på deg selv

I tusener av år har foreldre i alle kulturer vært i stand til å gi omsorg til barn, hjelpe dem til å utvikle seg og lede dem inn i familiens og samfunnets fellesskap på en meningsfull måte. De aller fleste foreldre har denne evnen til god omsorg og er i stand til å videreutvikle den. Når noen foreldre kjenner seg usikre og gjerne vil ha råd og veiledning, kan det være nyttig å vite at oppskrifter for barneoppdragelse som regel ikke fører til vesentlig bedre resultater. Omsorg og oppdragelse av barn er dypt forankret i foreldrenes egen natur og kulturelle bakgrunn. Erfaringene fra egen oppdragelse og den praktiske og sosiale situasjon de lever i, har som regel stor innflytelse på hvordan foreldre forholder seg til sine barn. Derfor må foreldrenes omsorg ha utgangspunkt i hva de selv føler og tenker, og hvilke holdninger de har til barneoppdragelse og til rollen som omsorgsgivere. Det er viktig for foreldrene å finne frem til hva som er naturlige måter å være mor og far på for dem. Alle – barn som foreldre – er forskjellige, så det blir sjelden vellykket å kopiere andre. Dernest er det viktig å prøve å leve seg inn i barnets natur, dets behov, hva det trives med og hvordan dere kan ha det hyggelig og godt sammen.

Seks temaer for godt samspill

Vi vet at de seks temaene på under normalt sett er sentrale i vanlige foreldre-barn-forhold, og at de viser viktige sider ved foreldre-barn-samspillet. De fremmer også barnets psykologiske og sosiale utvikling ved å bidra til positive og gjensidige samspillsmåter. Temaene er nummererte, men det betyr ikke at de kommer i en fast rekkefølge. De kommer og går som naturlige sider ved en positiv kontakt, vanligvis uten at foreldre tenker over det.

Det er ikke knyttet noen veiledning til temaene, ingen oppskrift som forteller hvordan den enkelte mor eller far kan bruke dem. De aller fleste benytter dem i større eller mindre grad allerede i samværet med barna. Hensikten med å ta dem med er for å understreke hvor stor betydningen disse erfaringene har for barns utvikling. Den enkelte mor eller far oppfordres derfor til å tenke etter hvordan de bruker dem, 
og hva som er mest naturlig og passende i ulike situasjoner.

Hvis du lurer på hvordan du kan benytte disse samværsmåtene, kan det være en hjelp å stille seg noen spørsmål: Hvordan gjør jeg dette? Når gjør jeg det? Kan jeg gjøre det på andre måter? Bør jeg gjøre mer av det? Hvordan reagerer barnet på den måten jeg gjør det? Fokuser på ett tema om gangen og prøv det ut i ulike situasjoner.

Hvordan utvikle et godt samspill

Resultater fra forskning på foreldre-barn-forholdet de siste 
25 årene tyder på at barns utvikling – uansett kultur – har en rekke grunnleggende likheter, og at foreldre og barn sammen utvikler noen samspillstemaer som i hovedtrekk går igjen. Disse grunnleggende temaene har samme innhold, men kommer til uttrykk på ulike måter i forskjellige kulturer og livssituasjoner. De har også ulike uttrykksmåter i forhold til alder og utvikling. Under finner du noen måter samspill kommer til uttrykk på i vestlige kulturer:

1. Vis barnet ditt at du er glad i det ved å få til 
øyekontakt med det, smile til det og prøve å imitere barnets ansiktsuttrykk og lyder.

Dette er utgangspunktet for å oppleve gjensidig oppmerksomhet og kontakt og en følelse av nærhet og kjærlighet. 
Det er også en naturlig forutsetning for å formidle følelser, ønsker og behov. Det er lettest å få øyekontakt med barnet når du holder det i armene dine, eller når barnet ligger på rygg på stellebordet eller i vognen.

2. Vær oppmerksom på hva barnet ditt vil eller tar initiativ til, og prøv når det er mulig, å justere din ­væremåte etter det.

Det tar litt tid å bli kjent med hvordan barnet ditt uttrykker seg. Barnet kan vise at det er interessert i noe ved hjelp av blikk og bevegelser. Når du prøver å forstå hva barnet er opptatt av, kan du lettere følge opp barnets initiativ ved å la det ta, se eller høre på det som fanger interessen. Det er på denne måten barnet blir kjent med personer og ting 
i omgivelsene.

3. Snakk med barnet og sett ord på eller kommenter det barnet er opptatt av.

Ved at du på en oppmuntrende måte setter navn på og bruker enkle ord og setninger om det barnet ditt opplever, hjelper du barnet til gradvis å knytte sammen ordlyder og opplevelser i daglige situasjoner. Dette vil danne grunnlaget for både barnets språkforståelse og for de første ordene.

4. La både barnet ditt og deg selv få tid til å uttrykke det dere vil si.

Hvis kontakt og utveksling av følelser og opplevelser skal fortsette å utvikle seg, er det nødvendig at både du og barnet ditt får anledning til å bidra til samspillet. Det er viktig at det er en gjensidighet i form av å ta tur.

5. Etterlign det barnet ditt formidler i form av lyder 
og ansiktsuttrykk, og vis positive reaksjoner når barnet ditt gjør det du forventer og liker.

Det å prøve å etterligne eller imitere det barnet gjør, er en fin måte å vise at du har oppfattet hva barnet prøver å uttrykke, at du liker det og svarer på det. Prøv å gi klare og positive uttrykk for reaksjonen din når barnet gjør noe du liker. Det hjelper barnet til å utvikle en positiv selvfølelse knyttet til opplevelsen av aksept og mestring i samspillet med deg. Det forsterker også følelsen av trygghet og tilknytning.

6. Vis at du har oppfattet det barnet ditt forsøker 
å formidle til deg.

Det er ikke alltid lett å være helt sikker på hva et lite barn egentlig ønsker og vil. Etter hvert som foreldre og barn blir bedre kjent med hverandre, blir også dette lettere. Det er imidlertid viktig at barnet ditt opplever at det det prøver å uttrykke, blir mottatt og reagert på. Det er denne opplevelsen av å nå frem med ønsker og behov som gjør at barnet fortsetter å uttrykke seg, og etter hvert blir bedre til det.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVente med å prøve etter spontanabort?
Neste artikkelHvordan utvikle et godt samspill
DEL