PodcastForventninger når du skal bli bli mamma

Forventninger når du skal bli bli mamma

Å bli forelder betyr en stor omveltning i livet. Plutselig er det en "ny sjef" i heimen. Illustrasjonsfoto: iStock
Podcast: Janet Molde Hollund 4277 Sist oppdatert 03.04.23
Det er mange forventninger rundt det å bli mor. Noen har kanskje en litt romantisert forventning, men så kommer det humper i veien – og mange meninger fra alle kanter: venner, familie, samfunnet, sosiale medier. Og så blir det ikke helt slik du hadde sett for deg. Hva gjør du da?

Journalist Janet Molde Hollund møter helsesykepleierne Nina Espedal og Tone Kleppa Jåtten ved Hillevåg helsestasjon i Stavanger. De har blant annet skrevet to kapitler i Spedbarnsboken.

Helsesykepleier Nina Espedal (t.v.) og Tone Kleppa Jåtten ved Hillevåg helsestasjon i Stavanger. Foto: Janet Molde Hollund

Under reklamen finner du en skriftlig versjon av podcast-episoden. Det er en ren gjengivelse av samtalen.

Det er mange forventning rundt det å bli mor. Noen har kanskje en litt romantisert forventning, men så kommer det humper i veien – og mange meninger fra alle kanter: venner, familie, samfunnet, sosiale medier. Og så blir det ikke helt slik du hadde sett for deg.
Hva gjør du da?

Jeg heter Janet Molde Hollund, og er journalist på Babyverden. I dag er jeg på besøk hos helsesykepleierne Nina Espedal og Tone Kleppa Jåtten på Hillevåg helsestasjon i Stavanger. De har blant annet også skrevet to kapitler i Spedbarnsboken.

Er det et kjent tema, at det er mange forventninger rundt det å bli mamma?

Jeg tenker det er et veldig kjent tema. Veldig mange har store forventninger til det å bli mamma, og de har lest masse på forhånd. Men så er det så utrolig vanskelig å forestille seg hvordan det skal bli når du ikke har gjort det før, og jeg tror mange ikke tenker på hvor omveltende det er. Plutselig så har du en baby som er der hele tiden, og du har ingen pauser – ingen pusterom. Babyen er totalt avhengig av deg, og det kan være vanskelig for mange. De føler seg overveldet av hvor avhengig babyen er.

En kan lese så mye en vil, men en klarer likevel ikke å forberede seg på det som møter en. Det er den største omveltningen i livet – å gå fra å bare være et par/seg selv og til å bli foreldre. Det er mange som strever med å strekke til.

Nå lager vi jo ikke denne podcast-episoden for at folk skal bli redde for å bli mødre. For det er både stort og flott. Men det kan være greit å vite at det er flere i samme situasjon og sitter med slike tanker. Hva tror dere dette handler om?

Jeg tror på en måte det handler om å leve opp til egne forventninger. En skal gjøre alt riktig, en skal være en god mamma – og så er det så mange innspill over alt om hvordan en skal være en god mamma. Sosiale medier har mange gode råd på veien, men de kan være vanskelige dersom veien blir litt humpete.

Og så har vi jo sett de perfekte bildene av hvordan det er å ha baby. Da ligger babyen og sover, mor er på trening og hun lager også hjemmelaget mat. Så sitter en der selv og klarer nesten ikke å gå i dusjen, en gang, og lurer på hvordan en skal klare å gå på do når en har baby.

Er det ting ved babyen som gjør at det føles tyngre?

Alle babyer har forskjellig temperament. Noen er rolige og fornøyde, mens andre har vondt i magen og er mer urolige – og vanskeligere å roe ned.

Babyen er så totalt avhengig av deg, at det kan føles litt stressende. Etter en fødsel er en overveldet av hormoner, som gjør at det følelsesmessig går litt opp og ned. Det gjør det også ekstra krevende. Man blir mer oppmerksom på babyens signaler, men samtidig går man veldig opp og ned i humør – og blir sliten av det.

Hva gjør dere når noen kommer inn med en slik problemstilling? Eller tør de i det hele tatt å lufte en slik problemstilling?

Vi åpner i alle fall opp for at det skal være mulig å ta opp, og gir dem mulighet til å si hvordan de har det. Vi forventer ikke at fordi om du har fått et barn, så er du bare glad og alt bare kjekt. For det er det ikke. Det er opp og ned, slik det er i livet ellers. For det er så mange hormoner i kroppen, samtidig som det skjer store endringer.

Jeg tror både mødre og fedre synes det er godt når vi også åpner opp for og setter ord på at «Mange kan oppleve det sånn, hvordan er det for dere?» Da tør en kanskje å komme med det en kjenner på, fordi det faktisk er normalt. En føler kanskje at alle rundt en har det så perfekt, og det er ofte det man formidler til andre. «Babyen min sover hele tiden, spiser godt og legger fint på seg». Så våger en kanskje ikke å fortelle at det ikke er slik for en selv. Jeg får det ikke helt til, og jeg føler ikke jeg gjør ikke en spesielt god jobb som mamma.

Så får man gjerne meldinger fra andre hvor det står «Kos deg! Nyt babytiden!» Det skal man jo gjøre, men det er ikke bare kos for alle. Det er også strev og lite søvn. En får i mindre grad dekke egne behov, man er liksom sist i rekken.

Men det er jo samtidig masse kos, og man må legge vekt på det – og den følelsen det er å få en baby, hvor uendelig glad du er i den. Det er jo overveldende, men samtidig er det rett og greit å kjenne på at man er trøtt og sliten. Det er normalt at det er begge deler. En er ikke unormal om en kjenner at «Jeg faktisk hadde trengt ei uke borte fra babyen.» Der er helt lov å tenke slik.

Er det mer i starten dette kommer, eller er dette en problemstilling som kan være hele første året?

De første ukene etter fødselen er de vanskeligste, så tenker man de første månedene. Ting går seg litt til etter hvert, og man får seg litt rutiner. Man har hatt denne babyen en stund, og blitt litt kjent. Det blir rett og slett lettere å håndtere etter hvert.

Dere sier det etter hvert blir en del rutiner. Men hvilke ting er det som kan være utfordrende? Mat, søvn? Kan vi gå litt inn på hva som føles utfordrende?

På helsestasjonen er vi veldig opptatt av at de nyfødte skal gå opp i vekt, og at de helst skal ta igjen fødselsvekten innen to uker. Da følger vi jo med på vekt og målinger. Hvis ikke barnet går nok opp, kan man jo fort kjenne på presset hvis man ikke har klart det. For hva slags mamma er jeg, hvis jeg ikke får til å gi babyen min mat, en gang?

Det er nok litt slik foreldrene føler det. Men for oss som jobber på helsestasjonen er det viktig å sikre at babyen vokser og trives. Men for foreldrene kan det føles som om de får et stort krav når man må komme inn for å måle og veie, så vi ser at babyen vokser. Noen føler da at de blir målt på hvor god jobb de gjør som mamma ut fra hvor mye babyen legger på seg.

I starten kan amming være vanskelig. Dersom du aldri har ammet før, er det for mange en kjempestor jobb å lære seg. Det er egentlig det største temaet. Ofte er amming en ting man ikke tenker så mye på i løpet av svangerskapet. I hvert fall førstegangsfødende har ofte ikke sett for seg at amming ikke kan være noe problem. Men så kan det ofte bli vanskeligere enn de trodde, det går ikke av seg selv.

Så er det kanskje et høyt press på sykehuset, og noen nybakte mødre kan komme hjem med såre bryster. Og da har de fått en vanskelig start på ammekarrieren sin. Da blir det ikke alltid så lystbetont som de hadde tenkt seg. Det er ikke som på bildene de har sett med mor som ammer og barn som er rolig og koser seg. Derimot har de en baby som hyler når den skal legges til brystet, og de hyler nesten selv fordi de har så vondt. Da blir det jo en langt mindre lystbetont situasjon. Da trenger en mye støtte som mor.

Da er det viktig å bruke helsestasjonen. Ta kontakt, og ikke lid deg gjennom dette alene. Har en spørsmål eller utfordringer i forhold til amming, så ønsker vi veldig å støtte i forhold til dette.

Jeg husker selv jeg tenkte at det sikkert bare var å legge barnet til, for en hadde jo melk. Men det var ikke så enkelt. Jeg var i en gruppe hvor vi møttes også etter fødselen, og 6 av 10 hadde utfordringer i forhold til ammingen – på helt ulike måter. Virker det kjent for dere?

Ja, absolutt. Det er veldig få som opplever at det går snorbeint fra første stund. De fleste har litt humper i veien.

Og det kan handle om både for mye og for lite melk?

Ja. Og for eksempel sugetak. Det kan være så mye forskjellig. Og det finnes så mange måter en kan hjelpe på. Vi prøver også å snakke om hvordan man kan klare å være mamma midt oppi det hele, og ikke bare tenke på amming hele dagen. Da kan vi som helsestasjon komme inn med veiledning i forhold til amming og sette ord på de vanskelige tankene rundt det.

Hvis vi tenker litt videre, så er det ofte litt utfordrende i forhold til parforholdet. Hvis en har en partner, og er to, så er det en stor overgang for den som har blitt far eller medmor. De blir satt litt på sidelinjen, og får ikke lenger så stort fokus som de hadde før. Nå blir fokuset bare på babyen.

Far kan også ha vanskeligheter med å trøste babyen, for babyen vil ofte bare ha puppen. Så far kan få litt dårlig selvbilde, og tenke at babyen ikke klarer å roe seg hos ham. Så gir han gjerne babyen tilbake til mor, men hun føler egentlig at hun trenger en pause­ ­– og spør om ikke far bare kan ta babyen. Så blir det et selvforsterkende mønster.

Når en er trøtt og sliten, er det ofte de nærmeste som får det. Så det er viktig å ta vare på begge partene, og det er også viktig at partene kan snakke godt sammen. Ha fokus på kommunikasjon. Det er ikke så lett for den andre parten å automatisk forstå hva som foregår inni den andres hode. En må sette ord på det, for det er ikke alltid intuitivt. Sett av litt tid til å snakke sammen, og spør gjerne «Hvordan har du det nå, egentlig? Hva trenger du?» Og forklar gjerne også hva du selv trenger. Møt hverandre – og de forventningene dere har.

Det kan være en vanskelig overgang når far/partner går tilbake i jobb etter hjemkomst. Da er babyen bare to uker. Mor er bare hjemme, og er ofte ganske trøtt og sliten når far/partner kommer hjem. Partneren er kanskje trøtt etter jobb, så da er det arbeidsfordelingen ...

Da kan en kanskje ikke bare si «Her er babyen, nå er den din – jeg er så trøtt!»

Begge er jo trøtte. Men far/partner har kanskje fått ventilert litt og vært sosial på jobb. Det har ikke mor. Kanskje går hun hele dagen og venter på at partner skal komme hjem og gi avlastning. I alle fall i starten. Mor er i den boblen hele tiden – 24/7. Far/partner får en liten pause fra babyboblen, for h*n går på jobb og får en liten pause fra dette livet ­– er en plass der folk ikke er så opptatt av babyen hele tiden. Men når h*n kommer hjem, trenger både mor og baby litt av far/partner.

Å bli foreldre er en overgang, spesielt når en får det første barnet. Og en hører gjerne at begge foreldrene følger hverandre, slik at begge to er våkne samtidig når babyen er våken om nettene. Da blir jo begge like trøtte, og det er kanskje ikke så lurt?

Nei. Det er ikke en konkurranse i hvem som er trøttest, og det er jo greit om én av foreldrene kan være uthvilt, slik at de kan avlaste hverandre. Det kan være lurt å bytte litt på nattevåk. Men i starten skjer det hos mange at begge foreldrene sitter og ser på babyen hele natten. På helsestasjonen prøver vi å si litt om at det er lurt å bytte på hvem som skal hvile. Spesielt om en har en baby som har litt magevondt, eller er krevende – og trenger en del støtte for å klare å roe seg. At en klarer å dele litt på belastningen.

Hvis vi kommer litt tilbake til det som handler om sosialt press, hvis vi skal kalle det press. Eller sosiale forventninger. Har dere sett noen utvikling på dette de siste årene?

Ja, det er mer fra sosiale medier. Det har nok alltid vært noe, som fra besteforeldre, som vet hvordan alt skal gjøres fordi de har gjort det før. Men de sosiale mediene har kommet mer de siste årene, og foreldrene blir bombardert der hele tiden. Men foreldrene selv uttaler ikke dette og sier de har sett ting, for eksempel på Snapchat. Men vi hører det likevel.

Foreldrene har veldig høye krav til seg selv og hva de skal få til. Alt skal bli gjort så riktig, og de spør «Er dette riktig?» De skal liksom ha en godkjennelse for å gjøre ting, og handler ikke så intuitivt lenger. De må vite hva som er fasiten, og ikke bare prøve seg fram.

Er det mye sammenligning, siden man ser så mye hva alle andre gjør?

Ja, det er det nok absolutt. Også innad i barselgruppene. Vi hører dette på konsultasjonene. De kan for eksempel fortelle at i barselgruppen var det en som kunne rulle, eller som sover hele natten. Men så gjør ikke deres barn det. Så selv om vi snakker om at babyene er veldig forskjellige, at de utvikler seg ulikt – og veldig mye er normalt, så tror jeg nesten det er uunngåelig at en sammenligner. Spesielt om en går i grupper. Men det er mye positivt med å være med i grupper, for det er masse erfaringsutveksling. Det er superpositivt. Men det er veldig lett, spesielt hvis en har det litt tøft, å sammenligne seg med de som «får det til».

Men hvis en våger å sette ord på det selv, og sier at det ikke er slik for meg, så kan det plutselig være en eller to til som sier det samme. De har kanskje heller ikke våget å si det høyt. Så totalen med å gå i barselgruppe er absolutt positiv, selv om man sammenligner. Man vil alltid sammenligne. Men det handler om å bli trygg i at dersom noe ved utviklingen ikke er som forventet, så blir det plukket opp på helsestasjonen.

Men man er ikke en mislykket mor, selv om man ikke får til alt med ammingen eller andre ting. Det er ikke umiddelbart din egen feil at ting blir som de blir.
Nei! Jeg tenker at det viktigste oppi alt er å være mamma og se babyen sin. Evne å trøste babyen når den gråter. Alt kan ordnes på, men det å være mamma er det viktigste.

Tror dere mange tar for mye innover seg de første ukene? At de glemmer litt at de også skal ta det med ro, i stedet for å gå på noe hele tiden – som besøk, kafe, barseltreff osv. Er mødrene flinke til å passe på seg selv oppi det hele?

Vi så i koronatiden at da det ikke var besøk, så var det mye roligere. Men samtidig har man jo behov for å treffe noen. Men i starten pleier jeg å si at folk skal ta det rolig, og prøve å begrense besøk. Dere skal bli kjent med denne nye babyen. Også om det er tredje barnet, så er det viktig at man skal finne sine nye posisjoner i familien.

Det er lov å bare senke skuldrene ­– og bare få lov til å bli en ny familie. Men det er veldig mye tilbud rundt omkring, som baby-yoga, babysvømming, babysang. Tilbudene florerer.

Så man har godt av å komme seg litt ut, men ikke overdrive?

Vi er også forskjellige som personer. Noen trenger å komme seg ut for å få energi, mens andre trenger å trekke seg litt tilbake. Så her må en kjenne litt etter hva som blir riktig for en selv. Men skal ikke kjenne at det er et press for å gjøre alle slags ting. Babyen klarer seg like fint om den er hjemme med mor og koser seg eller om den går på baby-yoga. Det har ikke noe å si for babyens utvikling. Det viktigste er at babyen får være sammen med mammaen sin, og at mamma har det bra.

Men så har vi også de som føler at de ikke får den morsfølelsen de hadde forventet. Noen blir kanskje litt deprimerte, fødselsdepresjon. Er dette noe dere ser?

Vi er alltid på den ballen, og spør mødrene hvordan de har det. Vi har en screening som vi gjennomfører på seksukerskontrollene – som går på hvordan mor har det. Vi skal da fange opp de som er i risiko for å få en fødselsdepresjon. Det er så viktig å hjelpe dem.

Vi snakker litt om det allerede på hjemmebesøket etter fødselen. Vi snakker om hormoner etter fødselen, at det er vanlig at det kan svinge litt opp og ned. Men at hvis en kjenner seg nedstemt over tid, så er det viktig å ta kontakt med helsestasjonen.

Hva kan dere gjøre dersom noen ser at de er i denne kategorien?

Da tilbyr vi støttesamtaler på helsestasjonen, og for de fleste så er det nok. Men vi kan også henvise videre til familiesentre, hvor en har familieterapeuter og folk som har enda bredere kompetanse på det. Men for de fleste så holder det med støttesamtaler på helsestasjonen.

Er en litt mer obs på at det eksisterer enn man var tidligere? Er mors helse kommet litt mer i fokus?

Ja, det tror jeg. Og jeg tror det er viktig at vi ikke ser bare babyen, men også mor. Helheten. Hele familien. Men det er jo mor som har gått gravid, født babyen og kjent det på kroppen.

Og det er kanskje også hun som kjenner mest på «nederlaget» dersom ikke alt fungerer?

Ja.

Hva vil dere si til de som sitter med en helt fersk baby, og tenker at dette var litt mye? Det går bra?

Det går bra. Men kjenner de at de trenger å lufte noen tanker, så ta kontakt med helsestasjonen og ta en prat med oss. Vi treffer mammaer hele tiden som strever med mange av de samme tingene. En skal vite at en ikke er unormal selv om man tenker at dette var litt mye. Det er helt lov. Og vi helsesykepleiere er her.

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: