Først etter tre mislykkede IVF-forsøk, og brudd med kjæresten, ble Karen gravid. Men da ville ikke lenger eksen bli far.

Sist oppdatert: 26. oktober 2012

Karen var 39 år da hun møtte Jan. Hun hadde veldig lyst på barn, men dette sto ikke øverst på Jans ønskeliste. Han var noen år eldre enn Karen, og hadde allerede to barn som var på vei inn i tenårene.

– Selv om han egentlig ikke hadde lyst på barn, så sa han ok. Han ville gjerne vente litt, men jeg ville starte prøvingen fortest mulig. Jeg visste jo at jeg ikke var noen ungdom lenger, forteller Karen. Både hun og andre nevnt i artikkelen har fått nye navn av hensyn til familien.

Les mer: Fordel å være en godt voksen mamma?

Prøvde IVF
Tre måneder etter at de hadde startet prøvingen, var det fremdeles ingen spire i magen. Siden Karen selv er gynekolog, visste hun godt hvilke muligheter hun hadde til å bli gravid. Hun kontaktet derfor ganske raskt en fertilitetsklinikk, og få måneder senere var Karen og Jan i gang med sitt første IVF-forsøk.

– Vi hadde tre forsøk, men ble ikke gravide på noen av dem. Ved klinikken sa de til meg at de nok ikke kunne hjelpe meg mer enn naturen selv, så vi stoppet der, sier Karen.

Les mer: Alt om assistert befruktning

Flyttet fra hverandre
Det neste året ble det mye krangling. Hver minste ting ble blåst ut av proporsjoner. Jan ble arbeidsløs, og Karen ble ikke gravid. Det endte med at Jan flyttet ut. Paret tenkte at de fortsatt kunne møtes, men at det kanskje ville fungere bedre om de bodde hver for seg.

Gravid!
Men i fjor høst skjedde det som hun trodde var umulig. 42 år gammel sto hun plutselig med en positiv graviditetstest i hånden. Og det ett år etter at hun hadde gitt opp babyprosjektet.  Karen ble utrolig glad, men Jan følte seg litt lurt.
– Siden jeg ikke kunne bli gravid, hadde vi hatt ubeskyttet sex. Men det skulle liksom ikke bli barn av dette. Jan mente at jeg som gynekolog burde ha visst bedre, sier Karen.

Abort var aldri et alternativ for Karen, hun ønsket å beholde barnet. Jan sa til henne at det var hennes valg, men at han ikke ville være der for henne. Dette ønsket han ikke å være med på.

– Jeg prøvde flere ganger å få ham med – for barnets skyld. Vi ble mye sinte på hverandre, og det ble ubehagelig hver gang det var snakk om barn. En stund tenkte han at det kanskje var best om han aldri traff barnet sitt. Senere gikk det litt bedre, og han kom fram til at han kanskje kunne være med bitte litt, forteller Karen.

Les mer: Gravid - hva nå?

Redd det skulle gå galt
Da Karen endelig ble gravid, var det en mangeårig drøm som gikk i oppfyllelse. Ønsket om å bli mor hadde vært intenst i åtte år. Likevel hadde hun liten tro på at det skulle gå bra.
– Øyeblikket da jeg sto med positiv graviditetstest i hånden var magisk. Jeg nøt det, og tenkte at jeg i alle fall kunne ha med meg dette minnet. Det samme skjedde da jeg var på min første ultralyd i uke seks. Da tenkte jeg at det var bra de fant noe på skjermen, så hadde jeg i alle fall opplevd at det var et lite liv i starten, sier Karen.

Slik tok hun én dag av gangen. I uke 12 fikk hun nakkefoldscreening for å se om babyen hadde større risiko for å få downs. I uke 16 tok hun fostervannsprøve.
– Jeg var veldig redd. Redd for om noe var galt med babyen, og redd for at fostervannsprøven kunne føre til abort. Men en venninne fulgte meg, og da følte jeg meg trygg, sier Karen.

Karen hadde ingen ting å frykte. Den lille i magen var helt frisk.
– Jeg ble jublende glad. Og på den ordinære ultralyden fikk jeg vite at babyen var en liten gutt, forteller Karen.

Les mer: Hva er fostervannsprøve?
 
Fikk kramper
Svangerskapet gikk bra. Og da fødselen startet, ble Jan med og så sønnen sin komme til verden.
– Alt så ut til å gå veldig fint. Men en times tid etter fødselen følte jeg det var så ubehagelig da sønnen min kom borti magen min med kneet. De som var til stede sa at det ikke er noen om plages av å ha babyen på magen, men jeg insisterte på at noen måtte ta ham, forteller Karen.

Etter hvert hadde hun så vondt at hun nesten krøp rundt på gulvet.
– Smertene var helt annerledes enn rier, men ingen visste hva det var. Bare timer før fødselen ble det tatt prøver fordi det var mistanke om svangerskapsforgiftning. Blodtrykket var litt høyt, men prøvene var fine. De lurte også på om det kunne være gallestein. Tre timer senere, mens jeg lå alene, fikk jeg kramper og ble veldig syk, forteller Karen.

Les mer: Svangerskapsforgiftning

Intensiven
I fem døgn ble Karen liggende på intensivavdeling. Nyrene virket ikke lenger, og fire ganger måtte Karen ha dialyse. Hun hadde også problemer med å ta opp oksygen i blodet, og fikk fem liter oksygen på maske. Hun måtte også tappe masse væske fra lungene. Det viste seg at Karen hadde fått HELLP, som er en alvorlig form for svangerskapsforgiftning som innebærer høy risiko for komplikasjoner hos mor.

– Jan hjalp til med sønnen vår de første døgnene mens jeg var på intensiven. Men da jeg ble koblet fra respiratoren og flyttet til kvinneklinikken, var han ikke lenger med. En venninne hjalp meg med gutten vår de neste to ukene, forteller Karen.

Hjem igjen
Etter nesten tre uker på sykehus kunne Karen reise hjem med lille Anders. Fylt med morslykke over den lille babyen, men som alenemor.
– Anders er det beste som har hendt meg. Han kom som et lite mirakel. Jeg tenker mye på at jeg ønsker å gi ham en like god start som han ville hatt om han hadde hatt begge foreldrene sine rundt seg.  Jeg ønsket meg alltid en familie, og hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bli alenemor. Men er det dette livet gir meg, så takker jeg ja til det, sier Karen.

– Hvordan forholder Jan seg til Anders?
– Han erkjenner at Anders er hans sønn, og han er stolt av ham. De er veldig like. Og selv om Jan har vært sint, er det ingen tvil om at han elsker Anders. Likevel skulle jeg ønske han hadde vært der mer – for Anders skyld.  For det er ikke så mye handling. Selv om han treffer Anders, er vi ikke en familie. Det er det som er den mest plagsomme tanken, sier Karen.

Les mer: Gravid mot mannens vilje

Lite støtte
Hun forteller at Jan ser sønnen sin to-tre timer i uken.
- Han vil ha kosestunder sammen med Anders, men det har ikke vært noen avlastning for meg. Det har tatt tid å komme seg til hektene igjen etter sykdommen, så det hadde vært godt med litt hjelp, sier Karen.

Da Anders var bare noen få uker gammel, fikk Karen et brått blodtrykksfall, og falt i gulvet mens hun holdt Anders. Da hun kom til seg selv igjen lå han langt unna henne, og Karen ble livredd. Hva om den lille babyen nå hadde fått hjerneskade eller døde fra henne?

– Jeg fikk panikk, men Anders skrek - og det gikk fint. Men jeg ringte til Jan, og var hos oss noen få timer. Om kvelden gikk han fra meg igjen, selv om blodtrykket var like ille som tidligere om dagen. Heller ikke senere har Jan spurt hvordan jeg klarer meg, sier Karen.

Les mer: Å være alenemor

Ønsker å være tre
Hun tenker at det kanskje vil bli mer kontakt mellom far og sønn når Anders blir litt eldre og de kan finne på ting sammen.
- Men akkurat nå tror jeg ikke Anders mangler noe, nå er det mamma som er viktigst. Jeg nyter den lille gutten, og han har en sjarmerende personlighet. Jeg har det så bra som jeg kan ha det. Vi bor veldig barnevennlig, jeg har god inntekt og lengter ikke etter et friere liv. Jeg kan sitte alene og se på tv, uten at jeg synes det er dumt, sier hun.

Men samtidig føler hun litt skam.
- Man skal jo være tre i en familie. Jeg skjemmes litt over at jeg valgte slik jeg gjorde etter å ha ventet så lenge med å få barn. Jeg burde forstått at det kunne gå slik. Men hvem vet, kanskje kommer det en mann inn i livet vårt etter hvert. Anders kom jo som et mirakel, så da kan kanskje det også skje, sier hun.

Les flere spennende leserhistorier

Les mer: Alt om graviditet

Les mer: Alt om babyen


Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelAnna døde fra sine nyfødte tvillinger
Neste artikkelHopp, mamma. Hopp!
DEL