Hun ønsket ikke flere barn med mannen sin, men han presset på. En dag fant hun løsningen.  - Det er ikke alltid like lett å vite at jeg har løyet for mannen min om en så stor ting, sier hun til Babyverden.

Sist oppdatert: 21. desember 2010

Kvinnen må være anonym. Hun frykter mannens reaksjon dersom løgnen en dag ble avslørt. ”Kari” har nemlig drevet familieplanlegging på egenhånd.

– Jeg valgte å ta et drastisk valg – bak ryggen på mannen min, sier ”Kari”.

Bare 18 år gammel giftet de seg. Hun var betatt av ham og trodde livet skulle bli lykkelig med mannen hun giftet seg med. Det viste seg raskt at de var veldig forskjellige, og veldig uenige om det meste. Også om antall barn.
– Jeg ønsket en ”vanlig” kjernefamilie med to barn, mens han ville ha minst fire eller fem barn. Da vi hadde fått to barn, var familien for meg komplett. Mannen min var av en annen oppfatning…

Maset om et tredje barn begynte et par år etter at yngstemann var født. ”Kari” uttrykte gang på gang at hun ikke ville ha flere, men mannen ville ikke høre på henne.
– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen. Jeg begynte derfor å finne måter å unngå graviditet på. Først tok jeg p-piller i smug, men de ble oppdaget og kastet. Deretter satte jeg inn spiral, men måtte ta den ut av helsemessige årsaker. Situasjonen min virket håpløs og jeg ble frustrert og fortvilet. Jeg tok opp problemstillingen med legen min og ba om sterilisering. Men legen mente at det var et altfor drastisk grep og at jeg ennå var for ung til å ta en slik beslutning.

 
”Kari” begynte derfor med spiral på nytt, men fikk store bivirkninger. Hun la på seg mange kilo og begynte å mistrives med seg selv. 
– Hemmeligheten om at jeg brukte prevensjon begynte også å bli utholdelig. Jeg begynte å innfinne meg med tanken på at jeg kanskje måtte akseptere at jeg skulle bli mor til et barn til. Det er ikke det at jeg ikke er glad i barn, men med de omstendighetene i hjemmet ønsket jeg ikke å sette et barn til til verden.

Ettersom månedene gikk og jeg fremdeles fikk menstruasjonen, ble stemningen og presset tøffere og tøffere. Mannen min ba meg om å få meg undersøkt for grunnen til at jeg ikke ble gravid. Vi hadde da klart å bli gravide før, hvorfor ikke nå? Jeg lovet at jeg skulle få meg undersøkt dersom jeg ikke ble gravid innen et halvt års tid. Da hadde ”vi” prøvd å bli gravide i nesten to år.

Presset på ”Kari” ble sterkere og sterkere. Hun gikk mange runder med seg selv. Hvordan skulle hun takle presset? Ville situasjonen i hjemmet bedre seg eller ville den forverre seg hvis de fikk et barn til? Ønsket hun å gå til det drastiske steg å sterilisere seg bak ryggen på mannen? Og hva om hun ønsket barn senere? Hva hvis han forsto at hun hadde sterilisert meg?
– Uansett hvor mange timer og netter jeg tenkte igjennom disse spørsmålene var svaret mitt klart. Nei, jeg ønsket ikke flere barn med mannen min.

Men en tid senere skjedde det noe som ble ”hell i uhell” for ”Kari”. Hun ble akutt syk og innlagt på sykehuset for operasjon i magen. Før operasjonen ble hun spurt om hun hadde barn og om hun eventuelt ønsket flere.
–  Jeg svarte som sant var, at jeg ikke ønsket flere barn. Da lurte legen på om jeg var interessert i å sterilisere meg når jeg først skulle opereres. Jeg må ærlig innrømme at jeg der og da nølte litt. Men legen forklarte meg nøye i detalj hva de ville gjøre. Og at dersom jeg ved en senere anledning ville ha barn, gikk det an å sy trådene igjen. Sjansene for å bli gravid på naturlig måte er da mindre, men det er mulig. Prøverørsbehandling ville også være en mulighet. Jeg valgte derfor å takke ja til den unike muligheten jeg fikk. Nå fikk jeg sterilisere meg slik som ønsket, og det uten å betale noe ekstra.

Hun ringte mannen sin og fortalte at hun skulle opereres. Og at hun kunne risikere å bli sterilisert…
– Han godtok forklaringen og skjebnen. Jeg ble operert og ”måtte” steriliseres på grunn av min egen helse. Jeg ble liggende på sykehuset i nesten to uker etter operasjonen og dro hjem med både god og dårlig samvittighet. God samvittighet for at jeg nå bare kunne konsentrere meg om mine to barn, og dårlig samvittighet overfor mannen min.
”Kari” er fremdeles glad for den drastiske beslutningen hun tok, men innrømmer at det ikke har vært lett.

– I ettertid har jeg slitt med meg selv. Det er ikke alltid like lett å vite at jeg har løyet for mannet min om en så stor ting. Det å få barn sammen, er en stor og viktig ting i et forhold. Og vite at jeg har frarøvet et stort og inderlig ønske hos min mann, er ikke alltid like lett å takle uansett hvordan vi har det som mann og kone.

 
Hun forteller åpent at hun og mannen ikke har et så godt og stabilt ekteskap som hun ønsker, og at hun drømmer om å bryte ut.
– Tanken om at jeg en vakker dag klarer å løserive meg fra forholdet og møte min drømmemann, lever ennå inni meg. Og drømmen om enda et barn er der, langt inne. Men først må jeg finne en måte å komme meg ut av forholdet på. Finner jeg drømmemannen, finner jeg kanskje også løsningen for å bli gravid igjen. Det får tiden vise…

”Kari” forstår at folk kan lure på hvordan hun kunne få to barn med en mann hun ønsker å gå fra, men sier at hun var ung og hadde troen på at barna ville bedre situasjonen. Nå vet hun bedre, sier hun. Og svaret på hvorfor hun blir er ganske enkelt, forteller hun:

– Jeg har ikke noe alternativ. Mannen min er en snill og omsorgsfull pappa, og det er det jeg klamrer meg til. Barna mine er det mest dyrebare og verdifulle jeg har! Og jeg er sikker på at det valget jeg har hatt, er til deres beste.  At deres mamma løy til pappaen deres om at vi ikke kan få flere barn, trenger de ikke å vite. Det de ikke vet, har de ikke vondt av.

Anonymisert sak. «Kari» er ikke kvinnens virkelige navn. Dette for å ivareta hennes/familiens personvern. Saken har vært publisert tidligere i år, og ny godkjenning er innhentet.

 

Hva synes du om artikkelen?