Tre måneder før termin måtte pappaen til babyen i fengsel. – Det var ikke lett, spesielt med tanke å at dommen er på over to år. Men jeg klarte å ta meg sammen og kun tenke på vårt lille barn som skulle komme til verden, skriver den nybakte mammaen.

Publisert: 29. januar 2013

Jeg er en 19 år gammel alenemor, og dette er min historie:

Mistanken om graviditet hadde vært der en stund, både for meg og min samboer. Men vi bestemte oss likevel for å vente noen dager til før vi tok en graviditetstest. Jeg gikk og ventet i spenning, og hadde allerede bestemt meg for hva jeg ville at resultatet skulle bli – positivt. Det var vel derfor jeg drøyde det så lenge, for jeg var redd for å få et negativt svar.

Men lørdag 14. april 2012 mente samboeren min at tiden var inne for å få svaret. Så slapp vi å gruble mer på det. Det var liksom mye bedre å få vite noe sikkert med en gang, sånn at vi visste hva som ville skje videre. Skummelt var det jo så klart, med tanke på at vi nesten nettopp hadde blitt sammen, og ikke hadde tenkt at noe slikt skulle skje så fort.

Les også: Mens vi venter på positiv test…

Den er positiv!
Da var det bare å ta denne testen som vi hadde kjøpt. Jeg tok den i åttetiden på morgenen søndag 15. april. Jeg var helt klart nervøs, men jeg måtte bare gjøre det. Jeg tisset på testen og la den fra meg en stund. Stod og så meg selv i speilet og tenkte «Skal jeg bli mamma?». Jeg var så nervøs at jeg skalv i hele kroppen. Men måtte jo se på testen for å se resultatet. Den var POSTITIV!

Jeg ble så utrolig glad, men samtidig litt urolig. Så jeg satte meg ned i sofaen og tok meg et glass vann før jeg skulle vekke samboeren min og fortelle nyheten. Da jeg kom inn på rommet våknet han litt, så jeg viste ham et bilde jeg hadde tatt av testen.

– Hva er det der? spurte han.

– Graviditetstest, svarte jeg.

– Hva står det? spurte han.

– To streker, svarte jeg.

– Hva betyr det? spurte han.

– Positiv, svarte jeg med et lite smil om munnen.

– Hva vil det si? spurte han.

– At jeg er gravid vel, måtte jeg til slutt si.

Han ble litt fra seg og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Men etter hvert komd et fram et utrolig stort smil, og han tok rundt meg og sa med en beroligende stemme at dette skulle vi klare så fint sammen.

Les også: Uke for uke

Litt spesielt svangerskap
I begynnelsen av svangerskapet var jeg ekstremt mye plaget med kvalme, oppkast, slapphet, svimmelhet og halsbrann. Slitsomt var det, men med tanke på at det var fordi det var et lite barn i magen min, kom jeg meg fint gjennom det. Jeg var mye alene fordi samboeren min arbeidet veldig mye.

Men det ble verre senere i svangerskapet.

Samboeren min hadde vært med på noen dumheter en stund tilbake, og det endte med at han måtte sone for det. 3. september 2012 dro han i fengsel. Jeg ble sittende igjen med så utrolig mange spørsmål; Når kom jeg til å få se ham igjen? Kom han til å få lov til å være med på fødselen? Hvordan ville alt bli?

Det var overhodet ikke lett. Spesielt ikke med tanke på at han hadde fått en dom på over to år! Den siste tiden som gravid ble ganske ensom og trist. Men jeg klarte å ta meg sammen og kun tenke på vårt lille barn som snart skulle komme til verden.

Les også: Ikke bare rosenrødt å være gravid

Endelig kontakt med storesøster
Etter mange måneders krangling og null kontakt med storesøsteren min, kom hun endelig på besøk for å hjelpe meg å flytte til en større leilighet. Både hun og mamma kom. Jeg fant ut at det var best å bare bli ferdig med flyttingen nå før babyen kom, sånn at jeg kunne slappe av etterpå.

Søsteren min fant ut at hun skulle overnatte hos meg sånn at vi fikk snakket ordentlig sammen, og ta igjen litt av det vi hadde mistet i løpet av månedene uten kontakt. Vi satt oppe på natten og bare pratet og koste oss. Jeg satt der med sterke kynnere som jeg trodde det var. Men smertene ble kraftigere og kraftigere. Søsteren min sa "Haha, ja nå første dagen vi har fått kontakten igjen så skal du vel føde". "Neida, det er enda en eller to uker til han kommer", svarte jeg.

Hun merket at jeg hadde vondt og begynte å mase på at jeg måtte ta kontakt med fødestua. Jeg ba henne slappe av fordi det bare var kynnere, men hun ga seg ikke.

Til slutt ringte søsteren min
Jeg tok tiden mellom hver gang det gjorde vondt. Tiden ble bare kortere og kortere. Og søsteren min ble bare mer bekymret og maste om at jeg skulle ringe for å få vite hva det kunne være. Men jeg var så sikker på at det ikke var noe, så jeg ringte ikke. Men til slutt tok søsteren min opp telefonen og ringte selv. Hun forklarte hvordan det var, og tiden mellom hver rie som jeg da tydeligvis hadde. Vi ble bedt om å komme opp med en gang slik at de kunne sjekke meg.

Da vi kom ble det tatt CTG og jordmoren sjekket om jeg hadde fått åpning. "Ja, det er ingen tvil om at det er i gang nå", sa jordmoren. Jeg hadde 2 cm åpning. Jeg fikk full panikk og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Klokken var fem om morgenen.

Les også: Hva påvirker riene?

Videre til sykehuset
Jeg fikk søsteren min til å ringe til mamma for å gi beskjed siden hun skulle være med på fødselen. Og fordi jeg skulle reise til Mo for å føde der. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha epidural nå. Mamma og stefaren min kom og hentet oss, og kjørte rett til Mo.

Da vi kom fram på sykehuset hadde jeg 4 cm åpning. Vi ble sittende inne på et rom og vente på at åpningen skulle bli større. Jeg hadde så utrolig vondt at jeg til slutt måtte sette meg på gulvet og vugge og prøve å puste rolig. Men til slutt klarte jeg ikke mer og måtte be om å få noe smertestillende.

Inn på føderommet
De tok meg og mamma med inn på selve føderommet, og sjekket nok en gang åpningen. Den var 7 cm! Da bestemte de seg for å gi meg epiduralen. Noe som virkelig gjorde vondt! Men med min "flaks", så ble den satt litt for sent. Fødselen var godt i gang og mamma stod ved siden av meg og holdt meg i hånden. Jeg kunne føle hver en bevegelse som skjedde. Og ble så frustrert av den smerten at jeg begynte å slå rundt meg mens jeg ba dem stoppe. Dette skulle jeg altså ikke være med på!

Men plutselig var han ute. Og først da begynte epiduralen å virke. Klokken 11:45 1. desember 2012 kom min lille gutt til verden.

Fra jeg fikk kraftige rier til han var ute tok det cirka 1 1/2 time. Og ikke revnet jeg heller!

Den følelsen jeg fikk da mitt lille barn ble lagt på brystet mitt er helt ubeskrivelig. Det er den beste følelsen som finnes!

Les også: – La navlesnoren få pulsere ferdig

Vondt å ikke ha en pappa tilstede
Den første tiden med barnet var egentlig ganske trist. Samboeren min fikk ikke lov til å komme hjem for å treffe sin egen sønn, og det gikk hardt innpå meg. Jeg klarer ikke å tenke meg hvordan det var for han heller.

Men han ringte ofte og spurte hvordan det gikk med meg og sønnen vår. Og at han ønsket at vi kom på besøk sånn at han fikk treffe den lille. De som bestemmer sier at han ikke får dra hjem før om ett år. Ett år! Skal han liksom ikke få se sin egen sønn før han er ett år gammel? Jeg ble både forbannet og trist. Men vi må bare være positive og håpe på det beste. Så får vi se hvordan ting blir.

Jeg er alene med sønnen vår, og ting går helt fantastisk med oss begge to. Men han har ennå ikke møtt pappaen sin, noe som er virkelig trist å tenke på. Så jeg regner med at vi snart må ta oss en tur og besøke han.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelRandi var gravid i kongens klær
Neste artikkelSlik fordeler vektøkningen seg i svangerskapet
DEL