"Du vet når du har rier", forsikret de meg om. Men da jeg først forstod at det var rier jeg hadde, var vi langt fra sykehuset. Jeg endte med å ankomme føden med babyen i armene mine.

Publisert: 29. september 2017

Jeg hadde født en gang før, igangsettelse 7 dager på overtid, hvor fødselen raste av sted etter at jordmor tok vannet. Med 1 time reiseveg til sykehuset var jeg derfor noe stresset for at jeg ikke skulle skjønne at fødselen var i gang, siden den ble satt igang sist, og at vi ikke skulle rekke frem når fødsel nr. 2 nærmet seg. Men hver gang ble jeg møtt med at «du VET når det er rier.», og at dette var ingen fare …

Termindatoen kom, og ingen tegn til fødsel denne gangen heller, foruten sterke kynnere de siste ukene. Uka gikk, og vi fikk innkalling til overtidskontroll. Alt sto bra til med både mor og baby, men siden vi var kommet såpass langt, og hun ble estimert til å være stor, så ville han likevel prøve å tøye litt for å se om det ble litt fortgang.

Vi satte kursen hjemover og jeg henta kommende storesøster i barnehagen, lagde middag, støvsugde huset og badet jenta vår. Når kveldsmaten kom måtte derimot samboeren min overta, for da var jeg nokså sliten, og hadde mye ubehag.

Les også:

Maserier eller kynnere?
Jeg la meg på sofaen og lurte på om det var dette som kunne være rier, men det var alt fra 7 til 1 minutt mellom det jeg konkluderte med at var maserier, eller de samme vanlig kynnerne.

Plutselig ble de derimot ganske lange, og varte nå i 1,5-2 minutter. Vi konkluderte derfor med å ringe føden for å høre, og fikk beskjed om at vi alltids kunne komme inn til en sjekk.
Vi fikk barnepiken hit når jenta var i seng, men jeg forsikret svigermor om at dette antagelig ikke var noe, og at vi snart var hjemme igjen.

Det er rier!
5 minutter etterpå svingte vi inn på E6, og der sluttet all tvil! Det var virkelig fødsel på gang, og det var vondt.

Riene kom jevnt og det var forferdelig å sitte fastspent i ett bilsete, og jeg begynte å bli stresset, mest av alt for å ikke rekke epiduralen.

Jeg trenger hjelp – NÅ!
30 minutter etter at vi dro hjemmefra gikk vannet, i bilen, og pressriene haglet på. Jeg skrek til samboer at jeg trengte hjelp, og at jeg trengte det NÅ. Han ringte føden, og det ble besluttet at jordmor skulle møte oss i en ambulanse.

Jeg har aldri vært så lettet noen gang som da jeg så de blålysene 10 minutter etterpå.

Ser hodet til babyen
Vi møttes på avtalt sted, og jeg kom meg inn i ambulansen. Jordmor ville ta en sjekk, og der var jammen hodet på babyen. Jeg fikk derfor beskjed om å begynne å presse, for denne babyen var klar til å ut.

Jeg presset og presset, og plutselig var det en intens smerte. Jeg husket fra sist at når hodet var ute så lettet det litt, men nå ble det 10 ganger verre. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte gi alt, vi måtte få denne babyen ut nå! Jordmor dro, jeg presset, og ambulansearbeideren klemte på magen.

10 minutter etter at vi ankom parkeringsplassen, og 50 minutter etter at jeg skjønte at det var fødsel på gang, så ble jenta vår født – 3860 gram og 52cm.

Tur til sykehuset
Det viste seg i ettertid at hun kom med begge skuldrene først, og satt bom fast. Jeg fikk ikke med meg at det begynte å bli litt kritisk, og det var kanskje like greit.

Vi ankom føden i sykeseng, med babyen i armene, og jeg husker fremdeles hvor uvirkelig det føltes. Nå er det 2 år siden, og det har vel nesten ikke sunket helt inn enda.

Kunne ikke fått en bedre fødsel
Men når jeg ser på det i ettertid så kunne jeg ikke fått en bedre fødsel når det gikk som det gikk. Jeg hadde en god støtte ved siden av meg hele vegen, og jordmor og ambulansetjenesten var helt fantastisk! Jeg var også i knallform relativt fort etter fødselen.

Det var intenst når det sto på – men det var også alt. Det var jo også litt morsomt når dette kom like uventet på alle andre, som på oss. Særlig svigermor som trodde vi ringte for å oppdatere om det ble fødsel, og så var den allerede overstått.

Les flere fødselshistorier her

Hva synes du om artikkelen?