Hva skal en gjøre når bonusbarn ikke vil godta nye søsken, og later som de ikke eksisterer? Helsesykepleier Elin Asbjørnsen svarer.

Sist oppdatert: 9. desember 2013

En mor skriver:

Hei!

Jeg har to bonusbarn på 8 og 10 år, og et felles barn på 2 år. Vi har store problemer med 8-åringen og 2-åringen. 8-åringen vil ikke snakke, leke eller være sammen med 2-åringen.
Vet ikke hvordan vi skal ta tak i dette lenger, det er som om 2-åringen ikke eksisterer i 8-åringens øyne. 2-åringen søker kontakt hos 8-åringen, men blir ikke møtt. 10-åringen har et godt forhold til begge.

Vi har vanlig samværsordning med de to største barna: annenhver helg, én dag i uka – samt ferier.

Ønsker tips og råd hvordan vi skal gå fram, for vi ønsker ikke å ha det sånn.

Helsesykepleier svarer:

Hei!

Skjønner godt at dette ikke oppleves godt. Som foreldre vil man jo helst at alle barna skal ha det bra og trives sammen. Dette er en situasjon som barna ikke har valgt selv, og man må ha stor forståelse for at det ikke alltid er like greit for dem å innrette seg etter de voksnes ønsker og behov.

Åtteåringen må nå dele oppmerksomheten med to søsken, i tillegg til at han må dele på fars oppmerksomhet. En toåring kan ta mye av oppmerksomheten, og det kan være vanskelig å godta at det skal være slik når han skal være hos pappaen sin. Tror det er svært viktig at pappa kan ha litt alenetid med de to største når de er hos dere.

Etter skilsmisse, og ved inngåelse av nye parforhold, har barna mer behov for bekreftelse fra foreldre enn noen gang på at de fortsatt er høyt elsket og verdsatt for den de er. Som fars nye partner må du ha stor tålmodighet, og gi barna tid til å godta deg og deres nye felles barn.

Et godt råd kan være å snakke med de to største om at dere har forståelse for at det kan være vanskelig for dem når familiesituasjonen endrer seg. Si til barna at det er lov å kjenne på både vonde og gode følelser i slike situasjoner, og oppmuntre dem til å snakke om det.

Som foreldre må dere tåle svingninger i følelsene, og at barna kan være sjalu på nye søsken og nye partnere. Barna må behandles likeverdig, og det kan ikke alltid være slik at de store skal ta hensyn til de mindre. Uansett må dere som voksne bekrefte gang på gang at dere er glad i dem, og at dere vil gjøre deres beste for at alle i familien skal ha det bra.

Ved å skape rom for dialog og en åpen kommunikasjon i familien, har jeg tro på at dette vil gå seg til etter hvert.

Lykke til!

Hilsen Elin.

Hva synes du om artikkelen?