Jeg er forberedt på å bli flyttet et par dager tilbake, da mensen før graviditeten var så rar. Den kom jo en uke for tidlig, og varte uvanlig lenge. Mer enn et par dager tilbake, anser jeg derimot for usannsynlig.

Sist oppdatert: 5. november 2013

Det føles som om jeg karrer meg til 8 uker bare på ren viljestyrke, med den kvalmen som nå plager meg. Det som holder meg oppe, er at jeg nærmer meg ni uker, og etter det er jeg sikker på at det vil snu. I uke ti har jeg hørt at morkaken begynner å ta over produksjonen av hormoner, så da kan jeg bli mye bedre. Det er det og bare det, som holder meg oppe både på jobb og hjemme.

Les også:

Har du fått riktig termin?

10 kjappe om ultralyd

Hva skjer på ultralydundersøkelsen?

Bekymrer meg for vekten
Dagene frem til ultralyden går sakte. Jeg vet at jeg på ultralyden skal fylle ut all informasjon til helsekort for gravide, så jeg begynner å forberede meg mentalt. Det er en ting jeg ikke akkurat ser frem i mot, og det er å oppgi vekten min. Både dagens vekt, og den vekt jeg hadde før graviditeten, skal føres opp.

Dette visste jeg fra sist gang rundt, så jeg veide meg den dagen jeg tok testen. Vekta var alt for høy, det var bare å innrømme det. Deler av meg skyldte på sist svangerskap, kiloene hang jo i fra det. I tillegg har jeg nesten vært redd for å gå ned i vekt; tenk på alle giftene kroppen ville skilt ut og sendt rett i morsmelka? Men sannheten er dessverre like mye at jeg har kost meg alt for mye under sommerferien. Under vinteren også, mest sannsynlig. Egentlig har jeg vel kost meg alt for mye helt siden jeg ble gravid med førstemann, for å være helt ærlig.

Sjekker vekta
Jeg liker ikke før vekta, og vet at jordmor kommer til å gi meg pes om BMI. Så når jeg dagen for ultralyden oppdager at jeg har gått ned fire kilo, fører jeg glatt opp den nye vekten som både før vekt og nå vekt. Kan det være så farlig da? Så slipper jeg å diskutere BMI med jordmor også, tenker jeg lettet.

Det er ikke så rart at jeg har gått ned fire kilo. Etter at testen lyste positivt, har jeg kun spist sunn mat. Så kom kvalmen for snart to uker siden, og jeg har spist mindre og mindre. I tillegg ammer jeg fortsatt masse, selv om vi nå har klart å kutte ut nattammingen. Nå får lillegutt pupp kun på morgen, ettermiddag, og kveld når han skal legge seg. Et lite øyeblikk bekymrer jeg meg over kvaliteten på melka han nå får, når jeg har gått ned så mye på så kort tid. Allikevel tar gleden over nedgangen overhånd, for nå ser helsekortet unektelig bedre ut. Optimalt er det langt i fra selv nå, men det kunne vært verre.

Hjertet slår!
Så er det endelig tid for ultralyden. Spent legger jeg meg opp i stolen, og plasserer bena på støttene. Det er innvendig ultralyd, for å se best mulig siden vi bare er åtte uker og tre dager på vei.

Det er helt fantastisk plutselig å se det bittelille vesenet på skjermen, og hjertet som slår så mye raskere enn mitt. Både jeg og mannen min blir betatt med en gang. Så kommer sjokket, og det er nesten som et slag i ansiktet. Vi er slettens ikke 8 +3 på vei, på det beste er vi bare litt over 7 uker på vei. Embryoet er 11 mm, og mye mindre enn vi trodde. Først prøver jeg fortvilet å diskutere med gynekologen, for det kan da ikke stemme? Hadde vi i det hele tatt sex rundt det tidspunktet det da ville vært eggløsning?

Jeg vil virkelig ikke bare være 7 uker på vei. Så kvalm som jeg er nå, takler jeg det ikke, det betyr jo at jeg ikke var frisk så lenge som jeg trodde! Det igjen, må jo bare bety en ting; jeg skal fortsatt være dårlig lenge før jeg blir bedre. Ti uker er brått en hel evighet til. Det her klarer jeg ikke å godta.

Les også:

Uke for uke

Terminkalkulator

En ufødt babys dagbok

Stemmer nok likevel
Så demrer det for meg. Testen som jeg hadde tatt, var ikke krysset uvanlig svakt til å skulle være 4+6? Stemte det ikke mer med å være 3+6? Og visst hadde vi hatt sex to uker før det, jeg hadde til og med overasket oss begge med så brå lyst selv etter at jeg trodde eggløsningen var. Var ikke det kanskje nettopp fordi jeg hadde eggløsning da, for kroppen vet jo mer enn meg?

Jo, gynekologen har nok rett, og det er bare å innse det. Jeg er bare 7 uker på vei, ikke 8. Enda verre så begynner jeg å bli i seriøst dårlig form. Jeg begynner å føle meg skremmende lik slik jeg var sist gang. Hvordan skal dette gå? Kom jeg til å bli mye verre, og hvordan skulle jeg klare å jobbe?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMorten ble født i vann
Neste artikkelHalvveismamma
DEL