At barn er kvinners domene blir ekstra tydelig når jeg tenker over hvordan menn blir fremstilt i media. Menn er arbeidssomme, fjerne personer mens mor er nær, lyttende og kjær. Men unger trenger pappa vel så mye som mamma.

Sist oppdatert: 6. August 2013

I diskusjoner om fedrekvoten gjelder det visst å finne flest mulig argumenter som taler for at mor skal være hjemme. Far mener selv at han er mer betydningsfull på jobb enn hjemme og mødre kjemper for at fedre skal slippe å ta hovedomsorgen for ungene en kort periode i barnas liv. Jeg synes det hele er trist. Ungene forsvinner i argumentasjonen, om og om igjen. Og fars deltakelse, eller mangel på sådanne, snakkes nesten ikke om.

Når første barn blir født blir samtidig familien født og det første året legger føringer for hvordan resten av familielivet leves og organiseres. Vaner etableres raskt. Det er derfor viktig hvordan paret velger å fordele tiden i foreldrepermisjonen og at de setter seg inn i rettigheter og betingelser for dem. Politiske føringer teller selvsagt inn på hvordan vi tilrettelegger livet og ordner oss. Over politiske beslutninger og juridiske rettigheter ligger et slør av personlige verdier og historiske vaner – med det siste mener jeg den kulturen en er en del av og hvilke verdier en selv vokste opp med.

Les også:

Rettigheter og stønader ved fødsel

Kjære pappa, tusen takk!

35 tips til jentepappaer

Spørsmål til ettertanke
Når vi får barn skaper vi deres barndom og våre egne erfaringer teller – vi vil intuitivt repetere det vi har vokst opp med, med mindre vi tar aktivt avstand fra, eller forsøker motarbeide det vi selv opplevde. Slik våre foreldre delte daglig arbeid, hvilke holdninger de hadde og hvordan de kommuniserte  vil vi gjenkjenne i oss selv – skrekk og gru! Det som ikke var bra i egen barndom kan vi aktivt forsøke å endre på.

Hvor tilstede vil vi være i våre barns liv?

Er den eneste rette måten å være mor på å tilbringe mest mulig tid med det?

Er den eneste rette måten å være far på å forsørge både barnet og dets mor?

Er det virkelig til barnets beste å ikke ha lik tilgang på begge foreldre?

Fedre som tar en aktiv omsorgsrolle fra barnet er født, får et annet forhold til barnet enn han ville fått dersom han brukte mesteparten av tiden på jobb. Barn er like mye fedres ansvar som mødres, men fremdeles regnes barnet som en forlengelse av mor – av både mødre og fedre. Jeg overraskes stadig av fedre som bevisst velger tid til andre ting enn å være sammen med den lille. Jeg har sett argumenter som at det er meningsløst å være hjemme fordi det ikke er intellektuelt stimulerende og at med flere års universitetsutdannelse er det bortkastet tid.

Les også:

Best å være hjemme med mamma?

– Drømmen er å være hjemmeværende husmor

Mor må slippe far til (eller?)

Viktig læring i rolige dager hjemme med barnet!
Hvordan har holdningen om at foreldreskapet skal likestilles med noe som kan puttes på CV’n, blitt til? Jeg har full forståelse for alle som synes det er kjedelig å gå hjemme uke etter uke, og som lengter tilbake til jobb. Men: Ettersom ukene går, senker kanskje roen seg og man ser andre verdier i forelderskapet enn man ser i yrkeslivet. Kanskje lærer man seg å verdsette nettopp det? Jeg tenker at det ligger læring i dette; i den langsomme tiden, i oppmerksomheten den lille trenger, i at man ikke er hovedpersonen mer. Om rastløsheten likevel skulle være for stor og tiden med baby for lang, kan man alltids benytte tiden til å skrive en bok om saken, som Audun Lysbakken gjorde...

Jeg lurer på:

Hva er vi mest stolt av i retroperspektiv? Alle oppdragene vi fikk i havn på jobben, alle forfremmelsene?

Er hardtarbeidende fedre lettet over at de slipper et nært forhold til ungene sine, takknemlig for all tiden de slapp å bruke med dem?

Unger som får det de trenger er ikke så opptatt av materiell velstand. Det holder lenge å ha en gjennomsnitlig levestandard.

Det unger trenger er tilstedeværende foreldre, som har tid og interesse for dem.

Det er heldigvis noen fedre som ikke føler sin maskulinitet truet av fedrekvoten, men som til og med blogger om farsrollen. Vi trenger fedre som forteller om hverdagen og som deler opplevelser – fedre som er stolte!

Lyst til å lese mer av Lammelåret? Besøk bloggen hennes - Lammelårtanker

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn treåring helt alene
Neste artikkelHan skal hete vafforno?
DEL