På grunn av en ryggskade visste Lilja at hun helt sikkert kom til å få bekkenløsning i dette svangerskapet også. Mannen hennes svarte med: "Jaja, godt det bare er 24 uker igjen av svangerskapet, da". Og så lo de.

Sist oppdatert: 4. desember 2013

I det jeg blir 16 uker på vei, prøver jeg å fokusere på å gjøre hyggelige ting. I det minste kan jeg gjøre noe, selv om det er lite jeg orker. Noe av det første vi gjør sammen som en familie etter at jeg har vært så syk, er å gå en tur i gamlebyen her vi bor. Lunsj på kafé blir det også, før vi avslutter med å mate endene som alltid er å finne der. Lillegutt syns det er stor stas, til han bestemmer seg for å nyte litt av brødet selv. Jeg for min del, er overlykkelig over endelig å være litt ute igjen. Dette er til og med ikke noe vi bare må på, som kontroller, men noe vi bare brått kunne bestemme oss for å gjøre.

Kvelden etter trilleturen, kommer den andre, grufulle svangerskapsplagen vi har ventet på. Selv om den er ventet, sender jeg og mannen min hverandre løftede øyebryn der jeg ut av det blå ikke kommer meg ut av sofaen for å gå på toalettet. –Jaja, sier mannen min, det er godt det ”bare” er 24 uker igjen av dette svangerskapet da! Så ler vi litt oppgitt begge to, før jeg til sist får stablet meg på bena og haltet meg bortover gulvet.

Les også:

Bekkenløsning er vanligere enn du tror

Gravid? Her er matvarene du bør unngå

Huskeliste for andre trimester

Vet det vil vare ut svangerskapet
Bekkenløsning, den plagen jeg hadde lengst sist svangerskap og som blomstret under hver menstruasjon og eggløsning selv etter det. Nå er den her igjen, og det for fullt. Jeg vet at jeg irriterte den ved å gå tur på dagen. Det er derfor den er her nå. Kanskje vil den fortsatt være mild dersom jeg passer på å hvile mye, men kvitt den blir jeg ikke før denne babyen er ute. Selv da er det ikke gitt at jeg blir helt bra igjen.

Jeg har en ryggskade fra jeg var liten, og opererte ryggen i ung alder. Da hentet de ut ben fra hofta mi, og siden har det grodd litt feil sammen rett ved bekkenet mitt. Dette vet jeg etter å ha vært på utredning på Rikshospitalet etter sist svangerskap, der de i sin tid opererte meg. Der fikk jeg også beskjed om jeg med ganske stor sikkerhet vil få bekkenløsning ved hvert eneste svangerskap jeg gjennomgår, og gjerne den varianten hvor jeg ikke kan gå. Eneste løsning for ikke å bli helt ødelagt, er å bli sykemeldt ut svangerskapet straks det oppstår.

Vet best hva som hjelper selv
Sykemeldt er jeg jo ironisk nok allerede, så det er ikke mer tiltak jeg kan gjøre, annet enn å hvile mest mulig. Vanlig fysioterapi for bekkenløsning vil ikke hjelpe meg, da mitt problem er mer omfattende. Dermed har jeg forut for denne graviditeten vært hos en spesialist som har vist meg øvelser som passer akkurat meg. Da fikk jeg også beskjed om at det eneste som egentlig hjelper, er å hvile liggende like mye som jeg sitter eller står, og unngå en masse ting. Disse tingene er turgåing, i sær med vogn, bæring av tunge ting, husvask, mathandling og andre ting det ikke er lett å unngå som mamma.

Les også:

Inngunnbloggen uke 16: Vi pusser opp barnerommet!

Martebloggen: Fuck lykke

Jonabloggen: Jeg ønsket meg en gutt

Omsider fremme på toalettet, sukker jeg etter å ha lukket døren bak meg. Spesialisten jeg var hos anbefalte meg å vente lenger med å bli gravid. Da ville jeg fått tid til å trene opp kroppen mer etter sist gang, og kanskje ville det gått bedre denne gangen. Sta som jeg er, hørte jeg ikke på henne. Jeg ville jo ha to tette, i tillegg til at det jo kunne tatt lenger tid å bli gravid. Det gjorde det ikke, og nå står jeg her. Med et bekken som gjør at beina ikke fungerer, oppå alt annet av kvalme, oppkast og hormonelle hodepiner. Belønningen dog, den er fantasisk. Jeg vet at den er verdt det. Den dagen vi har babyen i armene, vil alt dette være glemt.

Positivt fokus
Jeg bestemmer meg for ikke å tenke negativt. Denne gangen vet jeg hva som gjorde meg verre i bekkenet sist gang og jeg vet hva som vil hjelpe akkurat meg nå. Der jeg forrige gang bare ble verre av å gå til behandling, kan jeg nå i stedet ta de rette valgene for meg og mitt bekken. Jeg skal gjøre alt jeg kan, for ikke å bli sengeliggende eller avhengig av krykker. Lillegutt overlever om det kun er pappa som triller tur med han. Handling kan vi ta oss av sammen. Husvask har vi hjelp til, og lillegutt er stor nok til ikke å bli båret unødig. Jeg kan møte han på hans plan, i stedet for å løfte han opp til meg. Nei, dette skal gå bra, det må det bare!

Hva synes du om artikkelen?