I dagens lykkesamfunn skal alle gå rundt i en evig lykkerus. Vi skal være glade, takknemlige og fornøyde. Og er vi ikke det, er unormale. Syke. Da har vi en diagnose og trenger medisiner. Men noe ganger er det faktisk helt greit å si fuck lykke!

Sist oppdatert: 2. desember 2013

«Og så foreslår jeg at vi setter deg på antidepressiva».

Legen knatrer på tastaturet sitt. Så snur han seg mot meg og myser over brillene sine.

«Skal vi prøve det?»

Les mer: Gi deg selv tid til å være barselkvinne
                Dønn kjedelige babyer

Jeg hadde nettopp øst all frustrasjonen min ut over skrivebordet til legen. Jeg hadde virkelig satt kranen vid åpen og fortalt hvor sliten jeg var, om hvor dårlig jeg sov på natta, om barna som jeg følte åt meg opp – bit for bit, og om hvordan jeg gikk rundt og følte meg som verdens verste mamma fordi jeg ikke klarte å leve opp til forventningene – verken de urealistiske eller de mer realistiske.

Sliten mamma. Langt fra lykkelig.

Jeg følte likevel ikke at lykkepiller var løsningen på mine problemer. Jeg takket høflig nei.

Opp- og nedturer
For er det ikke slik at livet har sine opp- og nedturer? At det lurer både problemer og utfordringer rundt annethvert hjørne? Er det ikke nettopp dette som kalles å leve, da? Å ta tak i de situasjonene som dukker opp, finne løsninger og så fortsette livet. En erfaring rikere.

Jeg forstår at noen ganger er antidepressiva både den eneste og den beste løsningen. Noen ganger. Når utfordringene vokser en helt over hodet og en ikke finner veien ut av mørket på egen hånd. Det er ikke disse jeg snakker om.

Jeg snakker om vanlige, friske folk som lever vanlige, friske liv. Som møter veggen, eller som stormer rundt hjørnet og løper rett på problemet eller utfordringen. De som får en liten, eller en litt større knekk. De som har møtt livet på sitt mest lunefulle.

Les mer: Hva er en god mor?
                Ledig stilling som mamma

Fuck takknemlighet og harmoni
I dagens lykkesamfunn skal alle gå rundt i en evig lykkerus. Vi skal være glade, takknemlige og fornøye. Og er vi ikke det, er unormale. Syke. Da har vi en diagnose og trenger medisiner.

Men noe ganger er det faktisk helt greit å si fuck lykke! Fuck takknemlighet og harmoni. Akkurat nå har jeg det ganske kjipt. Jeg er sur, gretten, sliten og deppa. Men jeg skal finne ut av det. Bare gi meg litt tid.

Kanskje har man opplevd noe trist. Kanskje har noen dødd, eller man har mistet jobben. Kanskje er man stresset eller utbrent. Kanskje har det sneket seg innpå over lengre tid og tappet en for krefter og glede.

En del av livet
Men dette er også en del av livet. Livet handler også om å miste noen man er glad i. Det handler om å gape over mer enn man kan klarer å håndtere og det handler om slit, mas, stress og dårlige perioder.

Livet er ikke bare lykke. Det er ikke meningen at vi skal gå rundt og være så forbanna lykkelige hele tiden.

Hadde jeg sagt ja til lykkepillene, er jeg redd jeg hadde overlatt hele ansvaret for å bli meg selv igjen på de små, runde pillene. Jeg hadde mest sannsynlig svelget lykken ned med et glass vann, lent meg godt tilbake i sofaen, og ventet. Jeg tviler på lykken hadde gjort seg gjeldende. I hvert fall ikke den ekte lykken.

I mitt tilfelle, trengte jeg å ta noen grep om min egen situasjon og om livet generelt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, jeg måtte involvere familien og sammen måtte vi finne løsninger slik at jeg taklet mammarollen og stresset rundt det bedre.

Jeg blir gæærn.
Men det går greit, altså.

Les mer: Fra glamour til husmor

Kom i mål
Og jeg kom i mål. Jeg fant ut av det. Nå vet jeg hva som gjør meg stresset. Jeg vet hva som får meg til å se rødt, hva som får meg til å kjefte på ungene og hva som får meg til å grine, bite fra meg, og så gi mannen skylden for alt. Jeg vet hvordan jeg skal slappe av. Jeg har lært meg å finne pustehull, jeg har lært meg viktigheten av egentid og jeg har funnet ut hva jeg trenger for å være et nogen lunde harmonisk menneske.

Det er dette som kalles å leve!

Det er da ikke mulig å medisinerer seg mot selve livet.

Heldigvis!

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?