I det jeg runder 32 uker har endelig barnevogna til lille kommet frem. Storebror fyller også 7 år denne uken. En kveld jeg legger ungene ser jeg at storebror ser på meg med et undrende blikk. Det er tydelig at han har noe på hjertet. – Mamma, hvordan kommer egentlig frøet seg inn, spør han.

Sist oppdatert: 5. november 2019

I det jeg runder 32 uker har endelig barnevogna til lille kommet frem. Det føles rart at det snart skal ligge en helt ny baby i den, en baby jeg føler jeg kjenner godt, men samtidig aldri har sett. Det skal bli så spennende! Vogna må så klart stå fremme en stund, så alle kan beundre den. Jeg er veldig fornøyd med å ha kjøpt ny vogn, selv om vi fortsatt har storesøskenes vogn også. Det føles stas å kjøpe en ny en denne gangen, og den første er jo blitt noen år. Kommende storesøster er også storfornøyd og det tar ikke lang tid før hun triller den rundt og rundt i stua med dukkene sine trygt i den.

Bursdagsfeiring

Storebror fyller 7 år denne uka. Jeg er overlykkelig over at jeg kan bidra litt og for at vi kan ha selskap for han. Hadde vi ikke fått så beroligende nyheter på sykehuset sist uke med beskjed om at jeg godt kan røre meg litt mer hadde jeg hverken fått bakt kake eller hjulpet mannen min med maten. Heldigvis hjelper familien også til, både med kaker og ordning på selskapet. Storebror er stolt over å bli syv år.

Tenk at det allerede er så lenge siden vår første fødsel. Den gang ble vi igangsatt i uke 37, som også er planen nå om vi kommer så langt, men det tok 4 dager med igangsetting før han ville komme ut.

Snart trebarnsmamma

Det er rart å tenke tilbake til årene som har gått og spesielt hvordan det var å være førstegangsmamma. Vi storkoste oss virkelig, men hadde naturlig nok langt flere spørsmål da enn det vi har nå. Tross det var babytiden helt nydelig og brått kan jeg virkelig ikke vente med å få vår nyeste baby i armene. Det blir ikke mindre spesielt selv om dette blir tredje gangen. Derimot er det nesten så det blir enda mer spesielt, nå som vi vet alt vi har å glede oss til.

Hvordan blir barn til?

En kveld jeg legger ungene ser jeg at storebror ser på meg med et undrende blikk. Det er tydelig at han har noe på hjertet. – Mamma, hvordan kommer egentlig frøet seg inn, spør han.

Jeg blir litt tatt på senga av spørsmålet, men smiler bredt mens jeg innvendig prøver å hente meg inn. Vi har tidligere hatt spørsmålet om hvordan en baby blir til. Da pratet vi lenge om frøet og egget og har hatt mye gøy med det. Deretter kom spørsmålet om hvor frøet kom seg inn. Det ble ytterligere en ærlig, men litt underholdende prat og barna vet både hvor frøet kommer inn og at babyen kommer samme vei ut. Jeg har dog aldri måttet svare på hvordan frøet fra pappaen kommer seg inn i mammas ekstra «hull» og har galant hoppet over den biten hver gang.

Hvordan forklare?

Mens jeg desperat tenker på hva jeg skal si henger lillesøster seg på. Hun vil også vite hvordan dette går til. Nå ser de begge på meg med spørrende ansikter og det eneste jeg er sikker på er at jeg må være ærlig. Vi har alltid vært ærlig med ungene når de har spurt seriøse spørsmål og dette kan jeg ikke snakke meg bort fra. Jeg vet med meg selv at det er best for barna at jeg forteller det akkurat som det er og at det er best for de å høre det fra meg. Barn seg imellom kan jo komme på de rareste grunner og dette er jo tross alt helt naturlig. Jeg kommer til å tenke på en bok jeg så som kom ut i fjor, rettet mot barn hvor det var enkle tegninger rett på sak av mor og far som koser seg. Jeg og svigerinnen min lo av den og var glad vi kunne utsette temaet en stund til, men nå sitter jeg altså her. Naturlig eller ei, dette er ikke lett å forklare.

Jeg kremter litt før jeg svarer, men bestemmer meg for å holde ansiktet helt avslappet og svare så naturlig og direkte som mulig. Jeg ser hvordan ansiktene til barna forandrer seg mens jeg saklig forklarer hvordan pappaen tar sin tiss inn i mammaen sitt ekstra hull som heter vagina og at frøet kommer ut av tissen og opp der.

Jeg sier at dette er noe mammaene og pappaene gjør for å lage barn, men også fordi de er glad i hverandre. Ungenes ansikter går som i slow motion fra forundring til vantro til hysterisk latterutbrudd. De ler så mye begge to at de nesten ikke klarer å sitte på senga. Til slutt må jeg le jeg også, før jeg må love at det jeg sier er helt sant. De kan nemlig ikke tro at voksne gjør noe så rart, men jeg lover de at det gjør de, tro det eller ei.

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGine
Neste artikkelNadya
DEL