Jeg jubler inne i meg for å runde 31 uker etter den rare uka jeg hadde sist uke. Jeg kan ikke juble høylytt siden noen da kunne skjønt at jeg faktisk var litt bekymret sist uke, men jeg er fryktelig lettet over endelig å skulle på kontroll igjen. Med alle kontroller jeg har vært på gjennom svangerskapet trodde jeg aldri at jeg skulle lengte etter en kontroll, men denne kontrollen kommer virkelig ikke en dag for tidlig.

Sist oppdatert: 23. oktober 2019

Som vanlig tas jeg først imot av en jordmor på fødepoliklinikken, før jeg senere skal til en fødselsoverlege som gjennomfører selve kontrollen. Jordmor tar seg av blodtrykk og urinprøve før det. Jeg merker hvordan jeg er uvanlig stresset når jeg setter meg ned med jordmor. Blodtrykket er overraskende høyt, og jordmor spør hvordan jeg egentlig har det.

Litt satt ut, ramler det bare ut av meg alt som skjedde sist uke. Jeg forteller om den litt store blødningen og om alle tankene etter det, men forsøker samtidig på et svært klønete sett å forklare (eller mer forsvare) hvorfor jeg ikke ringte de.

Blir irettesatt av jordmor

Jordmor stopper helt opp det hun gjør og setter øynene skarpt i meg. Hun fyrer av en rekke spørsmål om hvor gammel jeg er og om jeg ikke har barn fra før. Forstår ikke jeg av alle, jeg som er tredjegangs mamma og voksen at man må si fra når noe slikt skjer? Jeg får rett og slett litt god, gammeldags kjeft og irettesettelse av jordmor og for første gang på lenge kjenner jeg hvordan jeg rødmer. Hun har jo selvfølgelig helt rett, jeg burde jo sagt fra og unnskyldningene mine høres litt tamme ut i møte med henne. Der og da er jeg helt sikker på at jeg har høyt blodtrykk fordi jeg har gruet meg til å fortelle dette.

Jeg følger litt slukøret etter jordmor inn til legen og hører henne fortelle at jeg har hatt en blødning. Så blir jeg lettet når jeg ser hvem legen er, det er en jeg har en enorm tillit til og jeg har vært hos henne i alle tre svangerskapene. Jeg føler meg litt mer lettet når jeg setter meg ned og igjen må fortelle alt som skjedde sist uke. Hun sier ikke stort, annet enn at jeg får legge meg ned så hun kan sjekke hvordan det står til selv.

Utrolig lettet

Kontrollen blir grundig, som forventet. Etter at den er ferdig er jeg så lettet at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Livmorhalsen er stabil, babyen vokser og har det flott, morkaka har det bra, gjennomstrømningen fra den er helt super og det er ikke noe blod å spore.

Etter alle solemerker hadde jeg rett, det må ha vært skjøre slimhinner og kynnerne fortsetter med ikke å påvirke stort. Legen erkjenner at hun ville ha tenkt det samme som jeg gjorde når jeg resonnerte sist uke, men påpeker tydelig at det overhodet ikke er min jobb å resonnere slik. Det er de på føden sin jobb. Jeg nikker iherdig, jeg er jo egentlig helt enig i det.

Snakker om veien videre

Så snakker vi om den generelle tilstanden min, om hvordan det er for meg å ha alt det ekstra fostervannet for tredje gang. Legen drøfter saklig alle ulempene og hva vi kan eller bør gjøre fremover. Hun husker godt hvordan jeg slet med pusten i slutten av det forrige svangerskapet, noe jeg selv hadde glemt da jeg kun husker alle smertene på slutten da de var så intense.

Hun vil at vi skal vurdere tapping på rikshospitalet om det blir slik igjen og vi snakker også om igangsetting av fødsel når jeg runder uke 37, om jeg går så langt.

Er det egentlig gode eller dårlige nyheter?

Alt i alt er det jo et dystert tema, men jeg kan ikke la være å være overstrømmende glad. Til slutt ler legen og påpeker at jeg jammen ikke reagerer som andre gravide som får dårlige nyheter. Dårlige nyheter? Jeg ler spontant tilbake, jeg syns jo at jeg bare har fått gode nyheter i dag! Jeg er jo tross alt ikke som andre gravide. Etter forventningene går alt mye bedre. I uke 24 snakket vi om hvilken oppoverbakke det ville bli å komme til uke 34, og nå i uke 31 snakker vi om muligheten for å komme til uke 37, det er jo fantastisk!

Legen påpeker at livmora mi ser ut til å tåle all verdens og spøker om at hun gjerne kan følge meg opp en fjerde gang også, etter at jeg sier jeg kanskje kan orke dette enda en gang allikevel når alt så langt går «bra». Bra i min verden er at svangerskapet tross alt går sin gang og at babyen holder seg inne så den kan vokse seg stor og sterk. Bra er ikke at jeg ikke har smerter og ubehag, for det har jeg vært innstilt på å ha, spesielt etter at det igjen ble avdekket polyhydramnion i uke 24. At legen i det hele tatt kan spøke om et fjerde svangerskap er et helt hav unna hvordan de pratet til meg i slutten av det andre svangerskapet, når de ikke trodde livmora ville orke dette en gang til.

Kan bevege meg mer igjen

Jeg går nesten på skyer ut fra kontrollen. Ikke bare var alt bra etter sist ukes hendelser, overlegen avsluttet med å si at jeg nå kunne få bevege meg mer. Det var ingenting som tilsa at jeg kunne «gå i gang» en fødsel nå, selv om man aldri vet når noe kan skje. Jeg kan få gjøre det jeg orker, innenfor det ubehaget jeg tross alt har. Kynnerne virker ikke til å ha så stor effekt og livmora ser ut til å tåle det overraskende fint, så om jeg har lyst og overskudd kan jeg presse kroppen litt mer med tanke på aktiviteter.

Det føles utrolig fint å slippe det psykiske stresset det har vært å lure på om jeg gjør noe galt slik at fødselen plutselig går i gang uten at den burde det. Tanken på at det hadde vært min feil om lille kom ut alt for tidlig og ble preget av det har vært helt fryktelig. Jeg føler meg et tonn lettere resten av uka enn jeg gjorde frem til kontrollen.

Jeg forsøker sakte å øke aktivitetsnivået mitt, selv om jeg fortsatt må hvile mesteparten av tiden. Det er visst ikke bare å fortelle kroppen at den burde orke mer når den oftest ikke gjør det, men viten at jeg kan om jeg vil letter humøret betraktelig. I stedet for å være lettere lei meg når jeg hviler på sofaen er jeg nå veldig glad der jeg ligger. Det er rart hvor mye enklere det er å takle smerter og ubehag når man ikke trenger å være redd for dem!

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelUke 30: Tegn på fødsel?
Neste artikkelRoger
DEL