30 uker på vei er en magisk grense for meg. I forrige svangerskap våknet jeg opp av premature rier den dagen jeg rundet 30 uker. Det gikk bra til slutt, men jeg måtte være innlagt flere dager med riehemmende midler og det tok hele ni dager før de ga seg. Denne samme uka går jeg derfor litt ekstra forsiktig rundt og lurer på om noe skal skje. Det er nesten så jeg holder pusten litt, og jeg tar meg i det flere ganger. Det er vel statistisk usannsynlig at noe skal skje nå, bare fordi det skjedde sist, er det ikke?

Sist oppdatert: 23. oktober 2019

Kanskje er det psyken eller kanskje er det alt det ekstra jeg gjorde i slutten av forrige uke, men jeg føler meg i tillegg mer sliten enn på lenge når uka starter. Det er bare én ting jeg gleder meg over denne uka og det er masse liv i magen. Jeg blir alltid glad når jeg titter ned på den og den rører på seg.

Blod på papiret!

Andre dagen i uka tar jeg meg i å se på papiret mens jeg sitter på toalettet. Det er rødt, og mer enn noen dråper. Litt paff tar jeg nytt papir og tørker enda en gang. Også det papiret blir rødt. Først den tredje gangen jeg tørker merker jeg at det stopper litt opp. Fortsatt litt satt ut titter jeg ned i toalettskåla, som også er helt rød. Det burde den definitivt ikke være. Hva er dette, tenker jeg og rynker panna. En liten alarm går av inne i meg og sier at jeg burde ringe føden og spørre de, men resten av meg er så sliten så jeg orker det bare ikke. Tenk hvis jeg må legges inn og ligge der hele denne uka og?

Jeg føler selv et stikk av uansvarlighet, men bestemmer meg for å se det an. Jeg googler masse om blødninger når man er så langt på vei som meg og konkluderer med at det må være en av tre ting. Enten er det noe skikkelig galt, men da burde jeg ikke sluttet å blø så det tror jeg ikke. Det neste er en tegningsblødning, og i så fall vil det skje noe mer den neste tiden som jeg vil kjenne igjen og jeg kan si fra da. Det siste – som jeg selv tror, er at jeg kan ha skjøre slimhinner. Blødde jeg ikke noen ganger litt tidlig i svangerskapet og?

Orker ikke en ny runde på sykehus

Dagen går uten at det skjer noe mer, men jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Etter hvert kommer mannen og barna hjem, men jeg bestemmer meg for ikke si noe. Han vil sikkert syns at jeg må ringe føden. Gjør jeg det må jeg helt garantert inn på en sjekk gitt historikken min. Da må jeg først kjøre dit, så sitte og vente på kontroll hos en tilfeldig lege jeg kanskje aldri har møtt før og blir de usikre på hvorfor dette skjedde blir jeg trolig lagt inn på observasjonsposten over natta. Jeg blir utslitt bare av å tenke på det. Dessuten kjenner jeg masse liv og det beroliger meg. Det er også bare en liten uke til neste kontroll der, med en lege jeg kjenner og stoler på. Tross alt er ikke min situasjon helt gjennomsnittlig, det er litt komplisert med gjentagende polyhydramnion uten årsak.

Nei, jeg orker det bare ikke, alt det oppstyret. Hadde jeg bare hatt litt overskudd, men det har jeg ikke. Positiviteten fra de siste par ukene er som blåst bort og jeg kjenner meg helt utmattet. Jeg er så sliten og lei av at det alltid skal være noe galt med svangerskapene mine og at jeg skal ha så mye magevondt på grunn av alt det ekstra fostervannet at jeg bare ikke orker mer. Jeg blir i stedet enig med meg selv at jeg skal ringe føden dersom jeg blør mer, dersom jeg får premature rier eller dersom jeg kjenner mindre liv.

Kynnere eller rier?

To netter senere våkner jeg sent på natta og får ikke sove videre. Jeg syns kynnerne er urovekkende hyppige og vonde. De pleier tross alt ikke holde meg våken over lenger tid. Jeg ser på klokka og det aner meg er de er regelmessige. Igjen lurer jeg på om jeg burde ringe føden. Jeg blir liggende våken mens jeg følger med på klokka og funderer på om jeg ikke burde ta meg sammen og gjøre det. Kynnere skal egentlig roe seg når man hviler og jeg sover jo liksom. Det er vel ikke premature rier, igjen?

En time og førtifem minutter senere er det tidlig morgen og kynnerne gir seg endelig, akkurat i det jeg begynner å søke etter nummeret til føden. Jeg legger fra meg telefonen igjen og går i stedet på badet. Denne gangen ser jeg blodspor i trusa og blir nesten ikke overrasket, men det er mye mindre enn et par dager tidligere. Jeg sukker og reviderer mentalt lista over hva som skal til for å ringe føden. Jeg må blø mye mer, det må bli skikkelige rier og ikke bare noe jeg mistenker er det, eller jeg kjenner mindre liv. Det siste er viktigst for meg for jeg kjenner tross alt masse liv hele tiden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok blitt mentalpasient på dette stadiet.

Forteller det til mannen

En ting gjør jeg, og det er å fortelle alt til mannen. Må vi plutselig av sted til føden føles det tross alt bedre at han vet bakgrunnen for det. Nå som det har gått litt tid siden den største blødningen uten at noe mer galt har skjedd føles det lettere å fortelle det. Jeg ser på hele han at han misliker det jeg forteller, men omsorgsfull som han er gir han meg ingen skyllebøtte. I stedet sier han pedagogisk at det er jeg som kjenner egen kropp best og at han ikke vil tvinge meg til noe. Han legger dog strengt til at han syns det holder med dette. Jeg puster lettet ut og understreker at skjer det noe mer nå, så lover jeg å ringe sykehuset.

Det blir en lettelse når det ikke skjer mer resten av uka. I stedet kan jeg krysse av at jeg straks runder 31 uker og da skal jeg jo på kontroll. Jeg kommer til å puste lettere ut etter det, det vet jeg, men jeg slapp i hvert fall en tur dit denne uka. Hadde dette skjedd hvem som helst andre enn meg selv, hadde jeg syns de var gal som ikke ringte føden for en kontroll. Med meg derimot er det annerledes, i hvert fall for meg. Jeg har smerter i magen hver eneste dag som følge av alt for mye fostervann, jeg har hatt kynnere siden alt for tidlig og ingenting er som det burde være i mine svangerskap. I tillegg til det har jeg hatt hyperemesis i første halvdel av alle svangerskapene.

Hvis jeg skulle ringt føden hver gang jeg følte meg dårlig kunne jeg like gjerne blitt der. Det eneste jeg alltid er sikker på, er at babyen i magen har det bra, for hun sparker regelmessig og ofte for å fortelle meg det. Heldigvis er i det minste det som det skal og det er jo nettopp det som gjør alt dette verdt det.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVictoire
Neste artikkelUke 31: Gode eller dårlige nyheter?
DEL