Min fine jordmor skal slutte på helsestasjonen for å vende tilbake til hjemlige trakter nordpå. Det er derfor helt siste kontroll jeg har hos henne denne uka. Det føles fint å kunne runde av alle kontrollene med henne nå som jeg er 29 uker på vei og på litt tryggere grunn skulle det skje noe.

Sist oppdatert: 10. oktober 2019

Siden jeg følges opp av sykehuset såpass jevnlig, ser jeg ikke behov for å få en ny jordmor nå på slutten, så dette blir siste jordmorkontroll for meg.

Vi har en fin og god prat sammen. Jeg er sjeleglad for å være på et bedre sted enn jeg var på timen for tre uker siden, når jeg bare gråt fra ende til annen og var så utrolig bekymret for alt som kunne gå galt. Nå er jeg langt lettere til sinns og føler stadig oftere at dette svangerskapet kan gå bedre enn hva man fryktet. Ja, kanskje er mine svangerskap langt fra rosenrøde og kanskje har jeg flere utfordringer enn de fleste andre gravide, men til tross for det kan det da gå bedre enn fryktet? Kanskje jeg kan få gå helt til uke 37 og babyen ikke lenger er prematur? Kanskje vannet ikke går plutselig av seg selv, selv om det er mye av det, kanskje jeg ikke vil få premature rier som sist og kanskje det ikke vil bli så ekstremt og utholdelig vondt på slutten som sist?

Tryggere på at jeg får en frisk baby

Jordmor er glad for at jeg har det bedre og samtidig lei seg for at hun ikke får fulgt meg opp til slutten og fått sett hvordan dette ender. Uansett er også hun tryggere på at jeg nå får en frisk baby til slutt, nå som jeg jo er så langt på vei. Hun understreker dog at jeg ikke må nøle med å ta kontakt med sykehuset om noe ikke virker til å være som det skal, og ha lav terskel for å si fra. Jeg nikker, men kjenner meg selv også. Jeg er ikke flink til å si fra, derimot er jeg flink til å holde ut, kanskje for lenge.

For siste gang får jeg legge meg på benken og høre hjertelyden med doppler. Det minner meg om kontrollen i uke 13 hvor jeg fikk høre den for første gang, på samme benk. Jeg tar meg i å bli rørt, tenk på alt som har skjedd med babyen og utviklingen hennes fra uke 13 og til nå! Det er helt utrolig å tenke på, samtidig som det minner en på alt vi har gått gjennom. Nå er vi faktisk langt over halvveis, og slutten nærmer seg i horisonten, uansett hvordan man ser på det.

Vektløs bading?

Senere i uka er jeg med og ser på ungene bade. Jeg har på badetøy da jeg hadde kjøpt en badedrakt for gravide tidlig i svangerskapet når jeg handlet litt i ørska og håpet på et bedre svangerskap, men har egentlig ikke planer om å bade. Så står jeg der på kanten og ser på vannet, nesten litt hypnotisert. Det sies at magen blir annerledes når man svømmer, at man føler seg mer vektløs og bedre. Stemmer det, tro? Jeg har egentlig tenkt å sette meg ned på kanten for å glede både meg selv og ungene med å se på dem, men plutselig tar jeg sats og stuper ut i vannet i stedet. Jeg vet ikke hvem som blir mest sjokkert; jeg, ungene, de andre ukjente som står rundt eller babyen i magen.

Jeg aner ikke om det er trygt for gravide å stupe med så stor mage som jeg har. Ikke vet jeg om det er trygt for meg heller, med den risikofylte historikken min. Jeg kan videre ikke påstå at magen «forsvant» i vannet og ble vektløs. Allikevel, så føles det helt fantastisk! Det føles fantastisk å leve igjen. Her har jeg nesten bare ligget på sofaen i hele år, kun avbrutt av endeløse kontroller og plutselig stupte jeg rett ut i uten å tenke meg om. Jeg må le av alt sammen der jeg svømmer inn til kanten igjen for å gå tilbake til «hvilingen» min. Før det, tar jeg et raskt stup til. Jeg kan bare ikke hjelpe det, det blir for fristende å leve et par minutter til.

Drar på IKEA for å kjøpe resten av babyutstyret

Oppildnet av følelsen av å leve igjen, tar jeg en beslutning i slutten av uka. Det er på tide å få på plass noe mer babyutstyr og det helt siste som er igjen. Vi har ikke fått ordnet det siste, da jeg vil kjøpe det på IKEA. Det er såpass mye billigere der, men det koster uforholdsmessig mye å få det levert så vi har avventet det. Det er ny sprinkelseng, nytt babybadekar, stellekommode til hytta og diverse småting vi har på lista derfra.

Jeg lover mannen min høytidelig at jeg skal skrive handleliste i appen før vi drar så vi vet hvor alt skal plukkes i butikken og så skal vi kun se på babyavdelingen, ikke noe annet. Da minimeres kraftig tiden jeg må gå og stå, og mannen min tar seg så klart av all bæring og dytting av handlevogn.

Motvillig går mannen min med på å bli med, men understreker at han egentlig er mot dette. Jeg fremholder at jeg nesten er 30 uker på vei nå og at kynnerne ikke har blitt verre de siste ukene selv om de er evig tilstedeværende. Jeg blir rett og slett gal om jeg skal fortsette å være hypernervøs for alt av aktivitet, selv om jeg så klart skal ta hensyn mesteparten av tiden.

Turen til IKEA går kjempefint. Vi reiser inn hele familien og selv om IKEA ikke er noen favorittaktivitet for mannen er det hyggelig å komme seg litt ut hele familien. Vi får handlet alt vi trenger, alt er på lager og vi får til og med plass til alt i bilen. Jeg er veldig sliten når vi igjen sitter i bilen, men er tilsvarende glad og lettet for at alt vi trenger til babyen nå er på plass. Nå kan hun bare komme, men jeg hvisker til henne at hun helst bør vente 7-8 uker til, så også hun selv er klarest mulig.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelUke 28: Hoven og oppblåst overalt!
Neste artikkelBodil
DEL