Kroppen min «feirer» det å ha rundet 28 uker med å hovne enda mer opp enn tidligere. Jeg føler meg støtt varm, og både fingre, tær og ankler ser stadig større ut. Jeg som ikke kan huske å ha blitt nevneverdig hoven med hverken første eller andremann, ser nå helt oppblåst ut – overalt!

Sist oppdatert: 10. oktober 2019

Der og da bestemmer jeg meg for å gå med Birkenstock sandalene mine helt til fødsel, aldri om jeg vil prøve å dra på meg sko på disse beina. Det får bare se teit ut, når det blir kaldere ute.

Jeg har kontroll hos fastlegen denne uka, som må forlenge sykemeldingen min. Jeg tar med meg lillesøster på fem, som syns alt relatert til babyen er spennende. Vel inne hos legen er legen helt enig med meg, ler lattermildt og sier til lillesøster at mamma ser ut som en vannballong. Vi må le av det alle sammen. Selv har jeg lenge sagt at jeg føler meg som en flodhest, men en vannballong høres mye morsommere ut. Heldigvis er dette også midlertidig, man får jo gradvis tilbake kroppen etter fødsel. Lillesøster smiler enda bredere når hun får beskjed av legen om å gå og ta seg en is med mamma, så mamma får muntret seg litt opp. Jeg smiler av det jeg og, både fordi legen er mer opptatt av hvordan jeg har det akkurat nå enn vekta mi, og fordi lillesøster blir så tydelig glad for å få en sånn beskjed av en så viktig person som legen vår.

Fødeklar?

Jeg ler litt mindre når vi skal ta heisen ned og ut igjen. Jeg og lillesøster treffer på en godt voksen dame som smiler bredt til magen min, før hun legger til: «Ja, du skal vel føde når som helst nå!». Hun mener ikke noe vondt med det og magen min er jo virkelig stor, men denne gangen orker jeg ikke svare noe halvkomplisert, halværlig og unnskyldende, så jeg svarer bare tamt «Ja, når som helst nå» og klistrer i stedet på meg et halværlig smil. Heldigvis skjønner ikke den eldre damen at jeg ikke smiler ekte og ønsker meg masse lykke til i stedet. Hun skulle bare visst at det fortsatt er 12 uker igjen.

Det slår meg når jeg spiser is med lillesøster at jeg faktisk er 28 uker på vei. Tenk, for en milepæl det også er! Føder jeg nå kan jeg føde på lokalsykehuset mitt, Sykehuset Østfold Kalnes. Det er en utrolig stor forskjell fra sist uke, hvor jeg hadde blitt sendt til Oslo for å få føde. Selv om man ikke ønsker en fødsel i uke 28 heller, ville det vært mye enklere her i nærheten for resten av familien enn det ville vært i Oslo. Det vil føles bedre for meg også, å kunne være her. Jeg må ta de seierne jeg kan dette svangerskapet, og uke 28 er faktisk en seier og noe jeg burde glede meg over.

Ny kontroll på fødepoliklinikken

Når jeg senere i uka skal inn på fødepoliklinikken for min tredje kontroll der, forsøker jeg å huske på at jeg burde være glad. Jeg møter derfor opp til timen min med en positiv holdning. Overlegen påpeker også at jeg ser mye lettere ut til sinns denne gangen, kontra de to første gangene. Jeg er jo det og, sier jeg til henne, uke 28 er så mye bedre enn uke 24 og uke 26. Hun berømmer meg for å være en tålmodig mamma for babyen min. Det er en ny tanke for meg, jeg sier jo til meg selv ofte at babyen er verdt alt dette strevet, men det at en annen person omtaler meg som mamma for babyen i positive ordelag, det varmer meg. Jordmor har jo vært flink til å minne meg på å prioritere å være en god mamma for babyen også når den er i magen, men å få annerkjennelse for å være det, det føles ekstra godt.

For å fortsette i det gode sporet, er alle målinger på dagens kontroll relativt stabile. Fostervannet øker, men det går sakte oppover. Jeg har jo fryktet dette voldsomme hoppet som vi hadde med nummer to, men det har ikke kommet enda i hvert fall. Det at fostervannet fortsetter å øke noe gjør så klart at ubehaget fra det øker også, men kanskje det ikke var noen krise at det ble oppdaget tidligere denne gangen, om det skal øke saktere? Min nyfunnede positivitet gjør at jeg tolker også dette som positivt. Livmorhalsen er heller ikke blitt kortere, så vi blir enige om å forsøke å vente tre uker til neste kontroll denne gangen. Om babyen kan det ikke sies annet enn at hun fortsatt er veldig aktiv og ser helt frisk og fin ut. Tre uker kan føles bittelitt lenge ut med alle scenarioer vi har pratet om siden uke 24, men som legen sier, tenk, da er jeg 31 uker!

Prøver å tenke positivt

Jeg velger å fortsette med å være positiv ut uka. I stedet for å tenke at det var negativt at fostervannet hadde økt noe, er det positivt at det ikke økte mer. Jeg ser kanskje ut som vannballong, men det er jo midlertidig.

Selv når bekkenet slår til og gjør at jeg knapt klarer å gå fra kjøkkenbenken til middagsbordet en dag så ler jeg bare høyt av det. Storebror liker det ikke og sier strengt i fra at man ikke skal le når man har så vondt, men selv da ler jeg – dog inne i meg for ikke å vise det til han.

Jeg har fortsatt mange og vonde kynnere, men jeg syns ikke de har blitt verre enn tidligere, det er jo også bra. En dag, uansett om det er neste uke eller om ti uker, kommer bittelillesøster ut og da er alt dette over, heldigvis!

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFontaneller
Neste artikkelUke 29: Avskjed med jordmor, bading og IKEA-tur
DEL