Sannheten er at bekymringene mine begynner å ta overhånd. Jeg går med skuldrene et par hakk for høyt oppe og jeg lurer stadig på om jeg gjør for mye i forhold til hva livmora orker. Eller gjør jeg for lite, kan jeg få blodpropp plutselig?

Sist oppdatert: 9. september 2019

Denne uka har jeg min andre kontroll på fødepoliklinikken for å følge opp fostervannet som det er for mye av, men før det har jeg en jordmortime som har vært avtalt en måneds tid. Jeg blir usikker på om jeg burde avlyse, legen på sykehuset sa jeg kun behøvde å gå til kontroll hos dem nå slik at det ikke blir så mye for meg. Så bestemmer jeg meg for å gå allikevel, jordmor er sikkert nysgjerrig på hvordan det går og hun har også tid til å prate om helt andre ting enn de på sykehuset. Følelser for eksempel, det er mye lettere å snakke med jordmor om. Det føles bare til bryderi å oppta en overlege på sykehuset med hvordan jeg opplever å ha det.

Meg selv og min egen miserable form er jeg ikke så bekymret for, det går sånn det går med meg, men alt som kan skade babyen, det holder på å rive meg i stykker. Samtidig kan jeg ikke vise eller si til noen hvor urolig jeg er. Barna må for all del ikke få det med seg, og mannen min ønsker jeg også å skåne. Har han ikke nok annet å tenke på, han som jobber masse, samtidig som han ordner alt med både barna og hjemmet vårt? Det har ikke akkurat vært noen deling av byrdene etter at jeg ble sykemeldt i uke 7.

Mange tårer hos jordmor

Det er først når jeg sitter på stolen inne hos jordmor og hun spør meg rett ut hvordan jeg har det, at masken min faller. Uten at jeg i det hele tatt forventer det, kommer tårene som i en foss. Etter en lang time hvor jordmor spør masse og jeg får brettet ut alt jeg tenker på, hjelper det endelig. Jeg føler meg mentalt som et nytt menneske og langt mer rustet til å takle neste kontroll på sykehuset. Jeg blir minnet på hvor heldig jeg er som har en jordmor som både bryr seg og vet å stille de rette spørsmålene. Vi blir enige om å ta en ny prat om noen uker.

Har med moren min på kontroll

Moren min blir med på kontrollen på sykehuset, klok av skade fra kontrollen for to uker siden. Hun blir også med meg inn til legen, for å høre hva hun sier. Det er ikke bare jeg som blir urolig av hvordan dette svangerskapet utvikler seg, og blir det like mye informasjon som sist er det fint å ha et sett til med ører. Kontrollen for øvrig forløper som den forrige. Det tas ultralyd av magen, vannmengden måles, babyen undersøkes grundig og livmorhalsen måles. Jeg holder nesten pusten under alt, jeg har fått en sånn frykt for at alt bare skal bli verre og verre på disse undersøkelsene, slik det gjorde med storesøster. En stor forskjell til da var at jeg var lengre på vei når alt foregikk, og alt føltes tryggere dersom noe galt skulle skje.

Vi får overraskende gode nyheter, etter mitt syn. Babyen ser fortsatt ut til å være sprellende frisk og både fostervannsmengde og livmorhals har holdt seg stabilt. Jeg blir så lettet at man nesten skulle tro jeg verken hadde polyhydramnion eller litt kort livmorhals, så legen minner meg på at det fortsatt er en lang og bratt oppoverbakke til uke 34. Jeg skynder meg å si at jeg skjønner det, men at dette er jo de beste nyhetene jeg kunne håpet på.

Bør jeg henvises til Rikshospitalet?

Vi diskuterer også en ting vi ikke har snakket så mye om. Burde jeg henvises til Rikshospitalet? De kan eventuelt tappe ut vann, når det blir for mye til å holde ut. Ulempen er at det også kan trigge fødsel. Jeg vet med meg selv at jeg ikke ønsker det og føler heller ikke ting er fullt så ille enda. Jeg husker godt fra sist svangerskap hvor ille ting kan bli på slutten, og selv om jeg har smerter og ubehag nå er det ikke slik det ble da enda nå. Den andre tingen Rikshospitalet gjør er en enda grundigere anatomisk sjekk av babyen.

Det er her jeg har blitt brent tidligere. I mitt første svangerskap ble jeg sendt til riksen med polyhydramnion. Det var før det hadde blitt så ille som det skulle bli, men det visste ikke vi og sykehuset vårt ville veldig gjerne få en kontroll på riksen av babyen. Der var de utrolig grundige og selv jeg så at det ultralydapparatet de hadde var mer sofistikert enn det jeg var vant til å se hjemme. De fant ikke noe galt og påpekte at med den mengden fostervann jeg hadde, dog hvor stor den var, så kunne man få friske barn med den.

Ble den over en viss størrelse til, da var det derimot alltid syke barn, om man fant det eller ikke på ultralyd. Det skulle ikke vi bekymre oss for, vi som lå under den ekstreme grensa. To uker senere, tilbake på vårt eget sykehus, lå vi godt over den samme grensa. Det ble da besluttet rask igangsetting, men den tok fire dager ettersom jeg ikke var moden. I de fire dagene var jeg overbevist om at babyen vår var syk, takket være en ubetenksom kommentar som sikkert ikke var ment sånn på riksen. Med storesøster halvannet år senere lå vi enda voldsomt høyere over denne grensa for friskt barn, men begge barna våre har vært så friske som de kan få blitt. Jeg bekymret meg helt uten grunn med den første så med nummer to ble det journalført at pasienten, da meg, motsatte seg å reise til Rikshospitalet.

Jeg tenker meg raskt om og takker også denne gangen nei til å bli henvist dit. Jeg understreker at jeg føler at jeg får mer enn god nok oppfølging her på mitt eget sykehus, og legen sier seg enig i det. Heller ikke hun er så positiv til tapping av fostervann og hun har jo selv undersøkt babyen uten funn av noe mistenkelig. Hun understreker også igjen at jeg kan legges in hos de for hvile, noe jeg fortsatt heller ikke vil. Min mor ser litt skrått på meg når jeg insisterer så veldig på at jeg ikke behøver å legges inn, men jeg lover i stedet høytidelig å si fra om jeg behøver det. Det er også bare to uker til neste kontroll, og da er jeg 28 uker! Det virker som å komme til drømmeland, men jeg føler meg oppmuntret på at det skal gå bra med dagens stabile nivåer av alt.

I humør for noe sosialt?

Senere i uka får jeg en del rare spørsmål av mannen min. Hvordan er det med energien min, går det bra? Har jeg noe overskudd eller vil jeg helst være helt i ro? Hva tenker jeg om å møte andre mennesker enn familien? Jeg lurer på hvor han skal med dette og mistenker at det er noen venninner som har noe på gang. Jeg tenker på det og konkluderer med at det ville føles fint med en distraksjon, dog en som ikke krever mye av meg. Hvis mistanken min er rett, vil det vel bare være hyggelig?

Fredag kveld skal vi spise middag hos mine foreldre, men det viser seg i stedet at det står en stor haug venninner fra både nær og fjern i tillegg til svigerinner og de kommende bestemødrene og venter på meg der. Jeg blir møtt med store overraskelses- og hurra -rop, ballonger, masse pynt, deilig mat og søte rosa kaker. Ikke minst er det en overflod av gaver der, men det som berører meg mest er all omsorgen. Flere har jeg ikke sett i det hele tatt etter at jeg ble gravid og det at de alle har tatt av tiden sin for å feire meg og babyen rører meg til tårer. Jeg har ikke hatt noe energi til å være en god venninne dette året og det føles utrolig stort at de alle bryr seg slik. Jeg får masse klemmer før vi spiser mat og så kaker, åpner gaver og leker noen passende babyshower leker som får alles smilebånd på gli.

Jeg koser meg mye mer enn jeg trodde jeg kunne på dette stadiet i graviditeten og nyter hvert øyeblikk hele kvelden. Jeg kjenner meg umåtelig heldig, som har så mange gode jenter og damer i livet mitt.

Liljas babyshower. Foto: privat

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelUke 25: Begynner på forberedelsene
Neste artikkelUke 27: Barnefri og 3D-ultralyd
DEL