24 uker er utvilsomt en av de største milepælene i et svangerskap, også i mitt. Det føles blandet å ha kommet hit. På den ene siden er det en voldsom lykkefølelse at babyen nå kan reddes, men på den andre siden er det så fryktelig kort på vei sammenlignet med et fullbårent barn.

Sist oppdatert: 9. september 2019

En på terminforumet mitt som er like langt på vei som meg føder et stillefødt barn denne uka og det er så usigelig trist. Det minner oss så veldig på at man ikke skal ta noe for gitt, selv om man har kommet så langt på vei som dette.

Jeg skal også inn på kontroll på fødepoliklinikken denne uka og har mange tanker rundt det. Med begge de første barna ble det mange kontroller der og begge gangene endte det med igangsetting i uke 37 som følge av alvorlig polyhydramnion. Polyhydramnion er for mye fostervann, og jeg har hatt så veldig mye mer enn bare for mye, det har vært voldsomt mye. Det igjen har gitt meg masse smerter i magen på grunn av presset fra vannet, i tillegg til alle bekymringer som dukker opp. Nå er det jo ikke sikkert det blir slik denne tredje gangen, men jeg skal på kontroll fordi magen er uvanlig stor og det tyder jo på at noe er på gang.

Drar på kontrollen alene

Ettersom jeg føler at jeg vet hva som kommer og har gått gjennom det før, finner jeg ut at det er helt greit å gå på kontrollen alene. Mannen min jobber og moren min er opptatt, men hva kan vel det gjøre tenker jeg og drar inn. Først leverer jeg urinprøve og får målt blodtrykket, for så å bli kalt inn til en overlege. Det er et kjent ansikt, samme lege som uttrykte at jeg hadde vært heldig som hadde fått to friske barn sist gang. Jeg blir med ett litt nervøs for at hun skal påpeke at vi burde gitt oss med de to, men heldigvis er hun søtere enn søtest mot meg. Hun sier at det å få friske barn er den største velsignelsen i livet og at vi er heldige som skal få et barn til. Hun forteller også at resultatet fra glukosebelastningen var helt fint, så hva enn som skjer med magen er det ikke svangerskapsdiabetes.

Så starter undersøkelsen. Først kjenner legen på magen. Hun påpeker at det er tydelig at det er nok fostervann i hvert fall. Så setter hun på ultralyden og jeg ser med en gang den kommer på at det er et stort, svart «hav» over babyen. – Se her, sier legen og peker på det svarte området, her er det veldig mye fostervann. Det er polyhydramnion, igjen. Hun går deretter nøye over babyens anatomi for å utelukke at det er noe galt med henne. Heldigvis ser alt ut til å være tipp topp med henne og legen påpeker igjen og igjen at det er det viktigste nå. Så måler hun livmorhalsen med innvendig ultralyd og fortsetter med det alvorlige.

Når kommer babyen?

– Det blir en bratt oppoverbakke å skulle komme til uke 34 nå, sier hun. Jeg kjenner umiddelbart hvordan kroppen min reagerer på beskjeden. 34 uker? Er ikke også det alt for kort? Man må da komme seg til uke 37? Jeg skjønner dog at polyhydramnion’en har blitt oppdaget enda tidligere denne gangen og historikken min taler ikke til min fordel. Selv om vannet aldri gikk av seg selv hverken med første eller andre barnet, ble det langt verre gang nummer to og hvem vet hvor dette tredje svangerskapet vil ende?

Jeg gjør mitt beste for å lytte etter. Livmorhalsen min er visst knappe 3 cm. Det er så vidt innenfor normalen, men er kanskje heller ikke noe godt tegn at den ikke er lenger så tidlig, spesielt med tanke på alle kynnerne jeg har. Jeg husker enda at den sist svangerskap var over 4 cm. Legen prater videre om tiltak de kan gjøre dersom den blir kortere, noe stoff de kan sette opp i skjeden og noe de direkte kan gjøre på livmorhalsen. Rommet går litt rundt for meg. Jeg har forventet at jeg skulle ha for mye fostervann og har forventet at det kunne bli mange smertefulle uker, men dette?

Litt aktivitet, men ikke mye

Så snakker vi om alle kynnerne mine. Jeg forteller at de trigges av hver minste form for aktivitet og at jordmors anbefaling om å gå flere turer på ti minutter ikke går lenger uten å få mange kynnere. Overlegen kontrer da med at jeg bør redusere til fem minutter med gange og stående stilling, men helst mange ganger om dagen. Det er fortsatt viktig at jeg ikke får blodpropp, samtidig som det er alt for tidlig for babyen å komme ut nå. Hun understreker veldig at babyen er alt for liten til det, om det kan unngås. Hun påpeker også at jeg ikke må jobbe, men det vet jeg jo fra før. Akkurat der er visst alle i perfekt symfoni; fastlegen, jordmor og nå legen på fødepoliklinikken. Jeg skal absolutt ikke jobbe mer dette svangerskapet.

Legen lurer også på hvordan jeg har det på hjemmefronten. Får jeg egentlig hvilt nok med to små barn? Trenger jeg å legges litt inn på sykehuset for å få hvilt mer? Jeg er raskt ute med å svare at jeg ønsker å være hjemme. Mannen min gjør jo all jobben hjemme så jeg kan ikke se for meg at det er bedre for meg å være på sykehuset. Om ikke annet distraheres jeg av å se barna og tiden går da lettere. Etter at vi er ferdige får jeg ny time om 14 dager, med beskjed om å ringe dersom det skjer noe før det.

Blir jeg prematurmamma?

Idet jeg starter bilen og kjører ut fra sykehuset, treffer alt meg igjen med full tyngde. Skal jeg få et prematurt barn? Hadde de rett de som mente vi ikke burde få flere? Hva påfører jeg egentlig meg selv, barna mine, mannen min og dette nye, høyt ønskede barnet som allerede er så elsket? Tårene begynner å renne mens jeg kjører på motorveien. Det er bare 15 minutter hjem, men jeg klarer ikke å stoppe tårene. Hvordan kunne jeg tro at det var en god ide å gå på denne kontrollen helt alene? Jeg gjør mitt beste for å se klart mens jeg kjører, men puster først roligere når jeg parkerer hjemme.

Få andre som meg?

Selv om jeg har lang erfaring med for mye fostervann, finner jeg meg selv lesende på alt jeg kan komme over om polyhydramnion på nettet. Jo mer innviklet forskning jo bedre, selv om det ikke er mye å finne. Det er rett og slett hypersjeldent å ha gjentagende, alvorlig polyhydramnion uten årsak. Det er kun dokumentert et fåtall tilfeller som jeg kan finne, og det meste som er dokumentert i engelskspråklig litteratur er en som har hatt det fire ganger på rad. Jeg er på mitt tredje. Lille meg, i lille Norge.

Vanlige årsaker i halvparten av tilfellene er svangerskapsdiabetes eller ulike defekter på barnet. Ingenting av det har vært årsak hos meg noen av gangene, ei heller nå slik de kan se, men faremomentene er der like fullt. Risikoen for fosterdød er to til fem ganger høyere enn i et vanlig svangerskap og noen rapporterer helt oppe i 16,3% når det er gjentagende polyhydramnion uten årsak. Risikoen for prematur fødsel er også høy, samt diverse utfordringer for mor, morkake og det evige spørsmålet om det faktisk er noe galt med barnet selv om man ikke ser det på ultralyd.

Prognoser ved prematur fødsel

Det neste jeg hiver meg over er hvilke prognoser det er ved for tidlig fødsel nå og de neste ukene. På et merkelig vis roer jeg meg helt ned når jeg får kontroll over all informasjonen. Noe av det verste jeg vet er ikke å vite. Jeg synes det er bedre å se det skumle rett i hvitøyet.

Det jeg sitter mest igjen med av følelser, er det ubehagelige rundt å skulle føde nå. Det er alt for tidlig. Selv om de forsøker å redde alle, redder de bare halvparten denne uka. Av de igjen er det mange som får senskader. Én ting jeg bare blir mer og mer sikker på, jeg kan ikke tilgi meg selv om noe skjer fordi jeg ikke hviler nok eller har hørt på legene. For å motivere meg selv, ser jeg et program jeg har blitt tipset om: «Helene sjekker inn på nyfødtintensiven» hvor det er et par barn født i uke 24 og 25. Hele programmet river i hjertet mitt, det er så trist! Samtidig viser det hvilket fantastisk helsevesen vi har og at de virkelig strekker seg langt for å redde disse små barna våre. Det gir meg dog all motivasjon jeg behøver for kun å holde meg til fem-minutters aktiviteter.

Et mantra

Resten av uke blir jeg hjemme. Vi fortsetter med å avlyse alt av planer. Det eneste jeg prioriterer er å gå i en bursdag til en venninne. Det gjør godt å kle seg pent, sminke seg og få prate med mange man ikke har sett på en stund. Jeg er også nøye på å sitte mest mulig, og ikke stå når jeg prater med dem. Det får bare være at jeg virker rar som hele tiden må sette meg. Viktigheten av å ta det med ro har virkelig sunket inn. – Lille baby, du er det det viktigste for meg nå. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bære deg lengst mulig. Det er mitt nye mantra og jeg tenker på det hver gang jeg stryker over magen.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGiovanni
Neste artikkelUke 25: Begynner på forberedelsene
DEL