8 uker på vei høres litt lenger ut på vei enn 5, 6 og 7 uker. Allikevel klarer jeg ikke glede meg over å være litt mer «ordentlig» gravid nå. Jeg er så overveldende kvalm og dårlig! Det er helt forbi min fatteevne at andre gravide kan gå rundt og være helt friske eller kun være litt småkvalme, noen går til og med på jobb med både kvalme og oppkast. Det kan umulig være den samme kvalmen jeg har.

Sist oppdatert: 22. mai 2019

Selv uten spyingen tror jeg ikke jeg kunne gjort annet enn å ligge i ro. Jeg blir dårlig av hver minste bevegelse og ser ikke noe håp for denne uka. Jeg spiser ikke, drikker ikke, tisser ikke, gjør nesten ingenting. Så når jeg i tillegg kaster opp, er det bare vondt. Halsen blir sår og kroppen enda mer utmattet. Jeg nærmer meg skummelt et punkt hvor jeg ikke orker å stå oppreist i det hele tatt.

Hjemme alene

Skolen har fri denne uka og vi skal egentlig på fjellet hele familien. Apatisk som jeg er orker jeg knapt bry meg om at mannen og ungene må dra uten meg. Når jeg lukker øynene lenge nok kan jeg få vondt i morshjertet av at jeg ikke skal få se ungene på en hel uke, men skal jeg være helt ærlig er jeg nesten lettet av at de skal dra alle sammen. Kommende storesøster tør knapt å be om pålegg på brødskiva lenger, da hun er redd lukta skal gjøre at mamma går og legger seg. Mest av alt ønsker de nærhet og å vise meg omsorg, jeg har bare ikke energi til å ta det imot, og langt mindre gi noe ut.

Tur til legen

I det de reiser innser jeg at jeg ikke holder ut lenger. Det er bare to dager til neste kontroll hos fastlegen, men jeg må ringe og be om å få komme inn tidligere. Jeg får time bare én time senere og moren min henter meg for å kjøre meg til legekontoret. Jeg sitter i bilen med spyposen på fanget og syns at livet er fryktelig trist. Inne på legekontoret får jeg omsorgsfulle blikk fra de som jobber der. Jeg skjønner at jeg ser enda verre ut nå enn da jeg var her sist uke.

Legen sjekker urinprøva som forventet slår ut på ketoner og hun drar litt i huden på hånda mi. – Nå tror jeg det er på tide, sier hun. Jeg nikker bare nedstemt mens hun ringer sykehuset.

Ting tar tid på sykehuset

Sykehuset noterer seg informasjonen min, men jeg må fortsatt en tur via akuttmottaket og så gynekologisk poliklinikk. En lege der må også se på meg før de vurderer ytterligere skritt. Alt dette husker jeg fra sist svangerskap, bare at jeg da var en uke lenger på vei. I det minste slipper jeg legevakta – fastlegen er tross alt langt å foretrekke og går raskere. Akuttmottaket går også overraskende raskt, verre er det når jeg kommer meg til gynekologisk poliklinikk.

Inne på et lite venterom sitter det allerede mange. De fleste er gravide langt lengre på vei enn meg. Kanskje venter de på ordinær ultralyd? Hjelp, tenk hvis det bare kunne vært meg. Jeg tviholder på spyposen min og syns det er et lite mirakel at jeg har klart meg i et par timer nå. Ikke at jeg har prøvd meg på å drikke og spise noe heller, så det hjelper jo noe. Jeg og min mor finner de eneste ledige stolene og setter oss. Ved siden av meg sitter det en ung jente uten synlig mage og strigråter, først stille. Jeg lurer på om hun har mistet, kanskje?

Ulevelig kvalme

Jeg lukker øynene og prøver å stenge ute alle luktene. De er brått blitt uutholdelige. Jeg kan ikke huske noensinne å ha luktet så mange ulike, intense lukter på et sted. De andres parfymer, sjampoer og kroppslukter holder på å ta livet av meg føles det som. Jeg som ikke trodde kvalmen kunne bli verre blir enda mer druknet av den. Jenta ved siden av meg har nå også gått fra å gråte stille til store, høylytte hulk. Hun har med seg sin mor og mann ser det ut som, og de prøver iherdig å roe henne ned. Heldigvis blir jeg reddet av en sykepleier som vil at jeg skal komme og ta en urinprøve.

Lettet for å få flytte litt på meg tar jeg ustø imot begeret og stotrer frem at jeg ikke vet om jeg klarer å tisse. Tross alt tisset jeg litt hos fastlegen for en time eller to siden og jeg tisser jo nesten ikke mer. Vi blir allikevel enige om at jeg skal prøve og jeg må uansett ta blodprøver i tillegg så vi forflytter oss. Jeg går sakte etter sykepleieren og lurer på hvor mye mer av dette jeg orker. I prosessen ser sykepleieren hvordan jeg har det så når vi endelig er tilbake og kan sette oss igjen får jeg sitte alene lenger bort i gangen. Der jeg satt i stad har den unge jenta nå gått over til å ule, halvt sittende på stolen og halvt liggende på gulvet. Mannen kjefter iherdig på de som jobber der for at de må vente.  Det er da jeg skjønner det, hun er kvalm hun og, og vet ikke hvor hun skal gjøre av seg. En streng sykepleier gir mannen beskjed om at hun ikke holder på å dø, så hun må bare vente hun og.

Jeg gjør mitt beste for å lukke øynene og gå inn i min egen, private sone igjen, det er den beste måten for meg å håndtere min egen kvalme. Jeg trenger stillhet, full ro og ingen lukter. Hulking hadde bare gjort det verre for meg, men vi håndterer alle dette ulikt. Grusomt er det uansett. Jeg ber stille inne i meg om at de skal komme og ta jenta med seg snart, både for hennes skyld og for de andre rundt. Sykepleierne beklager at ting tar så lang tid, men sånn er det når det skjer uventede ting på et sykehus, da må legene løpe og vi er pent nødt til å vente til legen har tid til å se oss.

Endelig min tur

De andre gravide kommer og går da de ikke venter på den samme legen. Til slutt blir det dog min tur. Jeg vet hva som venter, minnet fra dissa dagene har brent seg fast fra sist svangerskap. Først en liten prat om form, vekt og når jeg ble gravid. Jeg har gått ned flere kg i vekt, huden er stiv og urinen har fortsatt ketoner. Så følger en ultralyd for å bekrefte at det fortsatt er liv i magen. Det er dagens lyspunkt. På skjermen vises en liten bønne på 1,27 cm med sterke hjerteslag estimert til å være rundt 8 uker og 2 dager. Det samstemmer med eneste mulige tidspunkt for unnfangelse.

Det blir raskt bestemt at jeg skal legges inn på gynekologisk avdeling og de finner frem en seng til meg. Å komme dit blir nesten som å komme til himmelen sammenlignet med venteværelset på poliklinikken. Det er helt rolig, jeg får et enerom og de som kommer for å hjelpe meg snakker mykt og vennlig. Hun som gråt så vondt har også blitt lagt inn, men med dører og gang imellom hører jeg henne ikke heldigvis mer. Jeg har nok med meg selv akkurat nå.

Får væsketilførsel

De ønsker å starte opp med væsketilførsel med en gang, men det tar tid å få nåla til å treffe noe da jeg er så dehydrert. Til slutt etter mer erfaren hjelp sitter den og jeg hviler helt utslitt. Jeg får sukkervann i tillegg til mange liter vanlig væske det første døgnet og de legger kvalmedempende medisiner rett i samme nål. Etter to dager på dette merker jeg hvordan kroppen reagerer. Jeg hovner lett opp og blir oppmuntret til å røre mer på meg slik at kroppen omsetter væska. Jeg tisser langt mer igjen også og føler smått at jeg har lyst på mat.

Legen sier at noen blir helt kvitt kvalmen med denne medisinen. Det er en medisin man kun kan få på et sykehus, da det er et ikke-registrert preparat de har god erfaring med. Etter litt googling skjønner jeg at den egentlig gis til schizofrene, men den demper tydeligvis også det senteret i hjernen som styrer kvalme og oppkast. Ellers er det fint lite å lese om den. Det er i utgangspunktet ikke en medisin jeg ville foretrukket da jeg lurer på hva ellers den gjør med hodet mitt, men jeg er i ingen posisjon til å protestere og den skal være trygg for spira. Jeg er ikke heldig nok til å bli kvitt kvalmen, men oppkastet gir seg og jeg orker forsiktig å spise og drikke litt igjen. I det minste kan jeg presse i meg en brødskive og et lite glass med vann med noen timers mellomrom, og det er jo en stor seier.

Mammaen min er snillest i verden og besøker meg hver dag. Hun kjøper blader til meg som jeg ikke orker å bla i, prater med meg når jeg orker det og henter en brødskive om jeg tror den kan skli ned. Sykepleierne på avdelingen er også som engler og jeg priser meg lykkelig for det fantastiske helsevesenet vi har, tenk hvis vi ikke kunne få den hjelpen når vi trenger den.

Tid for å dra hjem igjen?

Jeg må bli på sykehuset helt til helga kommer. Siste dagen går jeg over til å ta medisinen i tablettform og finner meg raskt spyende igjen. Denne gangen gråter jeg og, jeg hadde et sånn håp om å slippe oppkastet nå! Etter flere runder kommer en sykepleier innom og finner meg tårevåt i senga med spyposen i hånda. Hun spør om jeg vil ha medisinen intravenøst igjen, da blir den mer jevn og hjelper bedre da. Etter å ha tenkt meg om takker jeg nei. Jeg vil så gjerne hjem til huset mitt igjen, min egen seng og sofa. Snart kommer ungene hjem også og jeg vil treffe de, selv om jeg ikke er en mor med overskudd. Klarer jeg ikke å ta medisinen i tablettform får jeg derimot ikke reise hjem.

Vi blir enige i at det tross alt ikke er farlig å kaste opp, så lenge jeg får i meg noe væske og litt mat. Jeg får derfor reise hjem med en pakke tabletter, åpen retur og et forslag om å komme til helsehuset i byen for å få intravenøst på dagtid når jeg behøver det. Jeg håper inderlig at jeg skal slippe å komme tilbake. Nå er jeg straks 9 uker og må jo klare å holde meg hjemme i det minste? Dagene vil vise.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelAbdul
Neste artikkelTil partner/ledsager: Forbered deg til fødselen
DEL