Jeg skulle ønske humøret mitt er bedre når kalenderen viser 17 uker på vei. Det er det dog ikke og ukeantallet hjelper ikke på. Det er fortsatt en uke til vi skal på ordinær ultralyd og forhåpentligvis få vite kjønnet på babyen. Det er dermed enda et stykke igjen til den milepælen og 17 uker føles brått veldig kort på vei. Det har liksom ikke skjedd noe stort siden den store milepælen det var å runde 12 uker.

Sist oppdatert: 12. juli 2019

Jeg trodde lenge jeg kjente små tegn på liv, men denne uka er det så godt som helt borte. Er det ikke rart, at jeg var så sikker på at jeg kjente liv så lenge og nå er det nesten helt borte? Enkelte ganger under uka syns jeg dog jeg kjenner noe, men det er sjeldnere enn før og kun langt nede.

En annen ting jeg syns er at magen har sluttet å vokse. Ikke det at den ikke er stor nok, for den syns så definitivt, men den har ikke forandret seg den siste uka. Burde jeg ikke føle mer og mer for hver uke? I stedet får jeg en helt stille uke hvor det rett og slett ikke skjer noe. Det eneste jeg dog ikke blir kvitt er kynnere og hodepine. Jeg grynter misfornøyd fra sofaen, der jeg fortsatt føler meg forvist til hvile. En evigvarende hvile som ikke hjelper på noe, foruten å roe ned kynnerne. De øyeblikkene jeg forsøker å være rasjonell skjønner jeg at det er bra at jeg unngår å trigge kynnerne så her tidlig. Jeg orker heller ikke stort, så mye disse evinnelige hodepinene plager meg. Når jeg lener meg bakover og lukker øynene kan jeg nesten glemme hodepinene og hvor trist livet er denne uka.

Var det ikke bedre på denne tiden sist gang?

Jeg prøver å lese i bloggen min fra sist svangerskap. Da hadde jeg også hormonelle hodepiner, men ga de seg ikke rundt denne tiden? I stedet for å få svar på det, blir jeg minnet på at jeg burde være mer takknemlig for at spyingen endelig har gitt seg. Denne gangen klarte jeg å slutte på medisiner for det langt tidligere og har også sluttet å kaste opp mange uker før det jeg gjorde da. Kanskje resten av svangerskapet kan bli bedre også?

Kvalmen henger vagt i som en slitsom gjest man ikke blir kvitt, men den døyves når jeg spiser. Så jeg spiser annenhver time og merker at jeg får i meg langt mer enn jeg har gjort før i svangerskapet. Når jeg tenker etter innser jeg at det gradvis har bygd seg på med appetitt de siste ukene. Sist gang rundt var jeg syk med hyperemesis så lenge at jeg slet med å komme over startvekta, men nå begynner jeg å bekymre meg for vektas utvikling dette svangerskapet. Det ergrer meg enda mer at det alltid skal være noe å bekymre seg for som gravid, enten man legger på seg for lite eller for mye. Enten man har for liten mage eller for stor, enten man strekker seg for langt og jobber for mye eller man kaster inn håndkleet for tidlig; det er alltid noe når man er gravid! I tillegg er jeg fortsatt hard i magen og er blitt helt avhengig av de bløtlagte linfrøene for å fungere.

Oppmuntring og humørsvingninger

Min mor prøver å muntre meg opp utover uka ved å ta meg ut til lunsj. Jeg husker mitt tidlige gravidforsett om å sminke meg oftere denne gangen og tvinger meg til å ordne meg. Jeg finner også frem en gravidtunika jeg bestilte en gang fra sofaen. Etter å ha frisket meg opp med klær og sminke føler jeg meg litt bedre. Det føles også langt bedre enn fryktet å gå ut, det er nesten så jeg koser meg og må le litt av meg selv. Like lett som det er å grave seg ned med dystre tanker, er det lett å komme seg opp igjen. Kanskje er det graviditeten som gir meg sånne humørsvingninger, men akkurat i dette øyeblikket føler jeg meg bra. Sparkene kommer sikkert tilbake, vekta får bare bli sånn den blir og en eller annen gang må da hodepinene gi seg.

Tross alt er det mye å glede seg over. Jeg er friskere nå i slutten av uke 17 denne gangen enn samme tid sist svangerskap med tanke på kvalmen og bekkenet er bedre nå enn det var med førstemann like langt. Da måtte krykkene frem og jeg går tross alt helt fint nå. Kanskje er det fordi jeg har hvilt så mye, men et bra bekken er noe å juble for. Nå er det også under en uke igjen til ordinær ultralyd og jeg gleder meg atter en gang til det. Et friskt barn som enten er jente eller gutt er så absolutt en milepæl verdt å glede seg til!

Hyggelig på hytta

Humøret bedrer seg så mye at jeg lar meg overtale til å bli med mannen og ungene ut for å fiske krabber på tampen av uka. Sol og fint vær er det siste jeg har tenkt på når jeg har ligget inne og hvilt meg, men nå gjør det godt å få solstråler på kroppen. Vi valgte å prioritere et hyttekjøp ved vannet for et par år siden og jeg er glad for det nå. Det er kun få minutters gange så er vi på brygga og ungene elsker det. Med en liten baby på vei er det også veldig praktisk å kunne feriere hjemme i Norge, en kort kjøretur hjemmefra. Det kunne heller ikke passet bedre nå som jeg er gravid og orker lite. Nei, jeg bestemmer meg for å være glad for de små tingene. De andre, de kan bare være så lenge.

Å sitte på bryggekanten i solen er ikke så dumt. Foto: privat

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel16 uker: Hvordan kom babyen inn i magen din, mamma?
Neste artikkel18 uker: Vektoppgang og er det gutt eller jente?
DEL