Noen ting er enklere å slutte med enn andre. Kanskje går bleieslutten helt uproblematisk – kanskje ikke. Og ofte er det foreldrene, og ikke barnet som sliter med å venne seg til en tilværelse uten formiddagslur. Men hva med når barnet kommer inn i foreldrenes seng om natten – er det greit? Og i så fall hvor lenge?

Sist oppdatert: 6. mai 2011

Dette er den tredje artikkelen om avvenning.

Les også Avvenning – hvordan få barnet til å gi slipp på vanene sine og Farvel til smokken.

Formiddagslur: Barnet kutter den ut selv, men er det greit for deg?
Det er deilig med en liten pause midt på dagen, men som foreldre må man akseptere at når barnet selv ikke ønsker å sove formiddagslur, så er det slutt. Dette skjer ofte i to-treårsalderen.

Barnet sier ifra selv når det ikke trenger formiddagsluren. Som foreldre er det sannsynligvis vanskeligere å gi slipp, men gevinsten er gjerne at barnet sover bedre på natten, og det tjener alle på. Dessuten kan vi ikke programmere barn til å sove, selv om vi gjerne ønsker det.

Sprinkelseng: Når barnet klarer seg uten sprinkler
Noen barn slutter å sove i sprinkelseng nærmest over natten, mens andre blir svært urolige og spretter opp i tide og utide, eller faller utav den store sengen. Hvis barnet ditt hører til sistnevnte kategori, kan du trygt utsette å bytte over til stor seng.

Hvis fireåringen fremdeles sover i sprinkelseng, kan du jo spørre om det ikke snart er tid for å bytte til stor seng. Dersom barnet skal overnatte borte, kan du si. ”Nå skal du få prøve å sove i stor seng. Det blir spennende å se hvordan det går.”

Hvis barnet likevel ikke vil gi slipp på sprinkelsengen, er det ingen grunn til å stresse. På et tidspunkt vil man kunne dra nytte av litt gruppepress. Barnet har gjerne venner på besøk, og når tre av dem har spurt ”Sover du fremdeles i babyseng?” så er sjansene gode for at barnet selv ønsker seg stor seng.

Vogn: Slutt når barnet kan gå selv
Når barn er tre-fire år gamle, trenger de ikke å sitte i vogn. Men det betyr ikke at du skal nekte barnet en trilletur om det ønsker det. Det er dessuten stor forskjell på om man er på fire timers power-shopping i byen, eller rusler en stille tur i skogen. I byen blir både lange og korte bein fort slitne.

Jeg kan ikke se at det er noe problem at en fireåring sitter i vogn så lenge motivene bak er riktige.

Bleie: Fortell barnet at det er tid for å slutte
Noen barn er tørre allerede før sin første bursdag, men de fleste barn slutter med bleie når de er rundt tre år gamle. Noen har større vansker med dette enn andre.

Når treårsdagen nærmer seg, kan du forsiktig si: ”Nå er jeg lei av å bytte bleie på deg. Er du ikke snart ferdig med å bruke bleier?” Barnet vil sannsynligvis svare ”Nei!” og det skal det ha lov til. Man skal ikke si ”Nå tar jeg bleiene fra deg” og tvinge barnet til å slutte. Det er ikke verdig. Barn skal ha rett på tid til forberedelse før det kan si ja. Først når det er greit å si nei, kan barnet si ja. Hvis ikke blir det bare et ”ja vel”. Legg heller vennlig press på barnet med et par ukers mellomrom fram til det er klart.

Som i alle andre tilfeller, skal den voksnes utsagn komme fra hjertet. Du må virkelig være lei av å bytte bleier for å kunne overbevise barnet ditt om at det er verdt å slutte å bruke dem.

Potte/do-ring: Ukomplisert avvenning
Med mindre barnet er redd for å sitte på do, er det ingen grunn til å bruke verken potte eller do-ring. Hvis barnet insisterer på å bruke det, kan du godt la det. En dag kan du spørre: ”Vil du sitte uten do-ring?” eller ”Vil du heller sitte på do?” Og en (annen!) dag sier barnet: ”Ja”. Mange barn hopper over potten etter å ha sluttet med bleie, og sitter på do med en gang. Det viktigste er å ikke komplisere eller problematisere saken.

Sove i foreldrenes seng: Gi rom for følelser
Ødelagt nattesøvn eller bare koselig? Meningene om barn i foreldrenes seng er mange. Men når småbarna først har inntatt dobbeltsengen, hvor lenge skal de få lov til å bli liggende?

Det er ikke feil om barna sover i foreldrenes seng, så lenge det er greit for foreldrene. Jeg kjenner flere familier som har utvidet dobbeltsengen sånn at det er plass til både voksne og 2-3 barn. Men så snart en av foreldrene ikke trives med at det er barn i sengen, må barnet over i egen seng.

Selv om voksne og barn i størsteparten av vår historie har delt seng, er det ikke noe som tyder på at barn generelt har et slikt behov, selv om mange ønsker å få sove hos foreldrene.

For en del par blir dette en alvorlig test, hvor barnets frustrasjon veies opp mot mor og fars prioritering mellom foreldrerollen og parforholdets erotiske dimensjon. Samtidig blir det en øvelse i å forholde seg til familien som helhet, og erkjenne at hvis en av familiens medlemmer mistrives med noe i familiens liv, så må en forandring til.

En slik forandring gjennomføres ofte best av mannen/far, men krever kvinnens/mors fulle oppbakking. Selv om foreldrenes kjærlighetsforhold er det mest avgjørende for barns trivsel, er de ikke selv i stand til å prioritere det. Det må de voksne gjøre. Og huske at et frustrert barn ikke er det samme som et ulykkelig barn.

Det er lurt å være hensynsfull når man forteller barnet den triste nyheten om at det er slutt på å sove i foreldresengen, og det er best å gjøre det i god tid før leggetid. Man kan for eksempel si ”Vi vet at du blir lei deg, men nå kan du ikke sove inne hos oss lenger. Vi vil sove alene sammen, og sånn blir det fra nå av.” Det er ikke lurt å myke det opp med å si: ”Men du får komme inn til oss når du er syk eller hver søndag”.

Når barnet likevel kommer tassende inn om natten, må man følge det tilbake til barnets seng. Og da kan man si: ”Jeg skjønner at du er lei og sint på oss, men vi kan ikke ha det på noen annen måte.”

For mange barn viser det seg å være et mindre tap som de raskt legger bak seg. Mens for andre er det vanskelig i lang tid, og jo lenger det varer, jo viktigere er det at foreldrene er samstemte og spiller på lag.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEr 17.mai-klærne i boks?
Neste artikkelDa Linneah Michelle ble født
DEL