Lilja er spent på om det virkelig er ei jente i magen, og gleder seg til 3D-ultralyd. I tillegg skal hun sjekke hvorfor sf-målene er så høye. Men Lilja har en snikende følelse av at hun allerede vet svaret.

Sist oppdatert: 26. februar 2014

Endelig er uka her hvor vi skal få se igjen babyen vår, denne gangen på 3D-ultralyd. Vi hadde jo tenkt å stå over det denne gangen, både for å spare penger og fordi vi jo visste at det var en jente allerede. Så kom allikevel tvilen – og lysten – snikende, og nå skal vi da på 3D, 27 uker på vei.

Les også:

Det er noe rart med formen min

Livmoren min er stor!

Gutt eller jente i magen?

Har ikke turt å vaske de rosa babyklærne
Jeg gleder meg, og er fryktelig spent på om det virkelig er en jente denne gangen. Som alle andre, har jeg fått min dose av historier hvor jenter på ordinær ultralyd ved fødsel har vist seg å være gutter som bare ikke ville vise seg frem. Akkurat den smellen har ikke jeg lyst til å gå på, selv om følelsen av at det er en jente ikke slipper tak. Tvilen har allikevel gjort at jeg ikke våger å ta av lapper på klær jeg har kjøpt og vaske de. Hvem vil vel sitte med masse rosa klær hvis man venter en gutt?

Dagen etter 3D-ultralyd, skal jeg også på fødepoliklinikken og sjekke hvorfor sf-målene mine er så høye. Er det kanskje mye fostervann der inne? For kontrollmennesket meg, passer det fint å komme på kontrollen og allerede vite svaret på dette. Det vil jeg jo eventuelt se på 3D ultralyden også. Skulle det være slik, vil jeg være bedre mentalt forberedt til å stille de rette spørsmålene på sykehuset dagen etter.

En helt egen liten person
Jeg og mannen min drar spente i vei til 3D’en. Vil babyen vise seg fint frem, eller være vanskelig slik storebror var? Uansett stoler vi på at vi vil få noen bilder i hvert fall, da vi skal til samme jordmor som sist. Klarte hun å få bilder av den umulige storebroren, må hun da klare det denne gangen også, forhåpentligvis uten at jeg må opp og danse igjen.

Vi forteller jordmoren at vi ønsker en bekreftelse på kjønnet, og det får vi umiddelbart. Det er virkelig en jente som skjuler seg i magen, og hjertet mitt hopper uventet til. Tenk, så koselig det skal bli med en av hver! Jeg smiler bredt til mannen min, men blir raskt enda gladere. Lille tulla viser seg nemlig mer enn gjerne frem, og vi får masse fine bilder. På de fleste har hun et godt tak rundt navlesnora, og ser så søt ut der inne i magen. Fine filmer får vi også, det er helt utrolig hva man kan få i disse dager! Morsomst av alt, er det at hun overhodet ikke ligner på 3D bildene av storebroren. Det er virkelig en helt egen liten person som ligger der inne.

Les også:

Hva er risikosvangerskap?

For mye fostervann

Flere får svangerskapsdiabetes

For mye fostervann
På slutten av undersøkelsen får vi bekreftet mistanken som har gnagd litt i meg. Akkurat som sist, er det for mye fostervann der inne. Ikke veldig mye enda, men største lomme måler over 9 cm. Vanlig nivå er mellom 2 og 8 cm, og det er fire lommer totalt. På 3D måler vi kun den ene lommen, men det er nok for meg. Dette har jeg jo vært gjennom før. For mye fostervann, eller polyhydramnion som det heter mer korrekt, fører til økt press i magen og mye vondt ukene før termin. Med storebror ble det ikke oppdaget før i uke 31, men da var det enda mer vann enn dette. Vil vannet øke også denne gangen? Skal det siste trimesteret være preget av masse vondt i magen, enda en gang?

Timen på fødepoliklinikken bekrefter igjen at det er litt mye vann i magen. Etter å ha målt alle fire lommene ligger jeg helt i grenseland for vanlige verdier, og vil behøve oppfølging fremover i svangerskapet. Vi vet jo ikke om vannet vil øke enda mer, men det er naturlig å tro det basert på historikken min. Jeg spør legen om hvorfor dette skjer meg igjen, er det ikke morkaken som produserer fostervannet? Den babyen jeg har nå er jo ny?

Sykdom eller bare normalt for min kropp?
Halvparten av alle tilfeller av for mye fostervann skyldes at babyen på en eller annen måte er syk, og f.eks. ikke svelger riktig. Deretter er den mest vanlige årsaken at mor har svangerskapsdiabetes. Jeg er helt trygg på at intet av dette har rammet meg. Sist gang ble storebror undersøkt opp og ned i mente, selv på rikshospitalet, og ingen kunne finne noe galt. Ut kom også en helt frisk gutt. Svangerskapsdiabetes ble den gang utelukket etter en helt forferdelig sukkerbelastningstest, så det tror jeg ikke at jeg har nå heller. For å være sikker på at legen ikke skal tvinge på meg en ny slik test, har vi på forhånd målt blodsukkeret mitt hjemme før og etter måltid, og det har vært helt fint.

Legen er enig med meg, og tror i stedet at jeg må ha en disposisjon i kroppen min som produserer morkaker som igjen produserer for mye fostervann. Det er nesten så jeg må le av det, for hvor uheldig kan en stakkars gravid være? Skal alle graviditetene mine forfølges av ekstrem svangerskapskvalme, som endelig forsvinner bare for å overlappes av for mye fostervann? For ikke å nevne bekkenløsning, og et langt hjemmeværende svangerskap.

Drømmen er å gå lenger enn uke 37
I det minste er jeg glad jeg slipper bekymringen for om lillesøster er syk. Det slet jeg nok med i svangerskapet til storebror. I stedet kan jeg fokusere på å psyke meg opp til å holde ut med de smertene som kan komme, lengst mulig. Kan jeg klare det, ønsker jeg å gå lenger enn til uke 37 hvor jeg ble igangsatt med storebror av samme årsak. Drømmen er en fødsel som går i gang av seg selv. Det fikk jeg ikke sist, og håper så veldig på det denne gangen. Kanskje, bare kanskje, kan jeg få oppleve det jeg også?

Hva synes du om artikkelen?