Når uke 34 passeres, er det ikke lenger så farlig om jenta i magen velger å komme ut. Derfor får Lilja endelig lov til å bevege seg litt igjen. Hun storkoser seg. Men så spørs det om det var så lurt likevel...

Sist oppdatert: 10. april 2014

Tenk, her sitter vi, og har blitt 34 uker på vei! Det store målet vårt de siste fire ukene, har vi plutselig nådd. Endelig er det tryggere for den vesle jenta vår å komme ut om det blir sånn, og endelig er det trygt for meg å røre på meg litt mer. Jeg blir så ekstatisk glad av det, at vi bestemmer oss for å feire med å ta en tur ut.

Les også:

Uke for uke

Bekkenløsning er vanligere enn du tror

Gravid? Her er matvarene du bør unngå!

Koselig skogstur
Etter at litt ulike ideer vurderes, bestemmer vi oss for en liten skogstur med flere fra min familie. Det er et sted ikke langt fra her vi bor, hvor det bare er åtte hundre meter inn til et grillsted i skogen. Dermed blir det ikke alt for langt å gå, for tross alt er ikke kroppen min vant til å røre på seg. I tillegg vil det bli superkoselig for den kommende storebroren, og han trenger litt familiehygge etter å ha hatt en så fraværende mamma så lenge.

Til og med i butikken for å handle, blir jeg med. Det er akkurat som om jeg har fått livet tilbake i gave, bare av å være utenfor huset uten å frykte at jeg trigger en fødsel. Så drar vi til skogen, og går innover. Det er jo ikke langt, men jeg kjenner at jeg blir sliten. Allikevel klager jeg ikke, og prøver mitt beste å holde følge med de andre. Tross alt er det bare åtte hundre meter, det er jo ingenting!

Bekkenløsningen slår til igjen
Utflukten blir kjempekoselig og brått er det på tide å reise hjem igjen. På vei tilbake til bilen kjenner jeg hvordan bekkenet mitt stivner til, og får en litt bekymret rynke i pannen. Bekkenet mitt, det hadde jeg helt glemt! Jeg har jo bekkenløsning, noe som har vært langt fra tankene mine de ukene jeg bare har ligget i ro. Min litt snåle bekkenløsning tåler jo ikke at jeg går tur, og her har jeg uten å tenke meg om gått den første turen siden uke 23!

Bekkenløsningen blomstrer for fullt de neste timene, og plutselig kan jeg ikke gå overhodet. Jeg reiser meg fra sofaen for å gå på toalettet, bare for å oppdage at beina ikke vil bli med. Mannen min er heldigvis hjemme og spør om han skal hjelpe meg, men jeg rister fortvilet på hodet. Jeg må klare dette selv, det er jo ikke så langt til badet! Eller er det?

Les også:

Slik fordeler vektøkningen seg i svangerskapet

Sjekking av modning

Til alle menn: sannheten om gravide

Går utover humøret
Med verdens minste museskritt, og ved hjelp av alle møbler og vegger mellom stuen og badet, kommer jeg meg til slutt frem. Det er vondt og helt grusomt, men jeg har bare meg selv å takke. Et helt døgn tar det, før jeg kan gå noenlunde normalt. Resten av uken merker jeg også hvordan selv den minste ting irriterer bekkenet og gjør den enkle tingen det er å gå vanskelig.

Påminnelsen om bekkenløsningen er deprimerende, og humøret mitt synker drastisk igjen. All gleden i førsten av uken, er som blåst bort. I tillegg syns jeg at magen bare blir vondere og vondere igjen. Ukens siste dag, begynner jeg nesten å lure på om det er rier som er på vei tilbake, så vondt er det til tider. Heldigvis har jeg sjekk på fødepoliklinikken igjen neste uke, kanskje de kan fortelle meg hva som skjer med kroppen? Er den lånte tiden det har føltes som vi har hatt siden uke 30 til sist over..? Neste uke får vise.

Hva synes du om artikkelen?