Jeg løfter blikket mitt vekk fra den ubrukte testen jeg har i hånda, og ser inn i baderomsspeilet. Der er det ikke mye å finne. Jeg føler meg overhodet ikke gravid. Ingen kvalme, ingen tårer i tide og utide, ingenting, bortsett fra at mensen ikke kommer.

Sist oppdatert: 9. oktober 2013

Mensen er fem dager forsinket. Igjen, tenker jeg, men finner likevel frem en graviditetstest. Egentlig har jeg ikke lyst til å bruke den. Minnet om de fire bortkastede testene for to måneder siden, sitter for godt i. Det var den første måneden vi hadde ønsket å bli gravide, og sluttet å beskytte oss mot det. Jeg var så sikker på at jeg da var gravid, at jeg hadde blåst bort begge testene vi hadde, pluss noen nye vi måtte kjøpe. Alle tegnene var der, men så var mensen bare forsinket. Fem dager forsinket, mye lenger enn den noen gang tidligere hadde vært, var den.

Idet jeg hadde akseptert at alle tegnene muligens kun kom av det sterke ønsket mitt om at det skulle skje umiddelbart, innså jeg hvor usannsynlig det egentlig var. Alt mulig talte imot at vi skulle bli gravide nå. Den store skuffelsen gjorde at jeg ikke ble like lei meg når mensen neste måned ikke var forsinket, men i stedet kom en uke for tidlig. Ikke vet jeg om det var en befruktning som ikke festet seg, eller om jeg hadde bommet helt på eggløsningstidspunktet, men gravid var jeg uansett ikke. Realisten i meg, innså at nettopp det ville jeg ikke bli med det første heller.

Les også:

Planlegger dere en til?

Slik blir du lettere gravid

Når er sjansen størst?

Dette kan ta tid
Jeg og mannen min hadde derfor en lang prat om at dette kunne komme til å ta tid, og at jeg burde innstille meg på det. Jeg kunne rett og slett ikke la humøret mitt bli styrt av dette, ikke når det ikke var realistisk å bli gravid nå. Vi fikk heller fokusere på alt det positive vi hadde i livet nå, det var nok av annet å være lykkelig for! Følelsene mine roet seg, og forventningen forsvant. Begynne å jobbe igjen for fullt, skulle jeg også snart, og det ville bli mye lettere uten en fast månedlig berg- og dalbane sånn følelsesmessig.

Problemet mitt er at jeg vil ha kontroll på alt. Nettopp en graviditet lar seg jo ikke kontrollere, verken når den kommer eller hvordan den blir. På det settet egner jeg meg overhodet ikke til å ville bli gravid, eller være det. Llikevel ville jeg så utrolig gjerne bli det, og nå stod jeg her igjen.

Positiv eller negativ test?
Typisk meg, så kommer mensen i morgen, første dag tilbake på jobb. Til tross for det, klarer jeg ikke å dy meg. Denne gangen vil jeg i hvert fall bare bruke én test. Er den negativ, skal jeg la test nummer to få ligge i fred.

Forsiktig tisser jeg på pinnen, og legger den fra meg. Jeg følger med, mens jeg ser at urinen kryper oppover. Den lager sakte en strek i det første vinduet, så i kontrollvinduet. Er man gravid, skal det første vinduet vise to streker, i form av et pluss. Selv om man skal vente tre minutter, innser jeg raskt at testen er negativ denne gangen også. Ikke overrasket, blir jeg i stedet glad for at jeg ikke har fortalt mannen min at jeg skulle teste i dag.

Ikke negativ likevel?
Jeg vasker hendene, og skal til å tørke de, da jeg igjen gløtter bort på testen. I det som føles som verdens raskeste øyeblikk, demrer det for meg at det fortsatt skjer noe på testen. Nesten usynlig først, begynner enda en strek å komme opp. Stadig sterkere, kan jeg se at det slett ikke er en negativ strek, men et stort plusstegn som viser seg. Sjokket er stort, men gleden også. Tårene pipler brått frem, helt uventet. Tross alt har vi vært gjennom dette før, så jeg var sikker på at det skulle føles annerledes denne gangen. Det gjør det ikke, og for andre gang i livet mitt, storgråter jeg av glede over en positiv test.

En liten stund bekymrer jeg meg for hvordan de neste månedene skal gå. Minnet om ni forferdelige måneder hvor nesten alt som kunne gå galt gikk galt, flyr plutselig rundt og rundt oppe i hodet mitt. Det ene mulige problemet etter det andre, dukker opp. Så undertrykker jeg det, alt sammen. Dette er en fantastisk nyhet, og jeg nekter å gjøre noe annet enn å glede meg over det.

Vi skal ha barn igjen
Med testen i hånda, går jeg sakte opp trappa i husert vårt. Mannen min står på toppen og venter. I armene sine har han årsaken til at jeg trodde dette ikke kunne skje nå. Lillegutt som akkurat har fylt ett år, smiler i mot meg, fra pappas trygge favn. Ute av stand til å si noe, smiler jeg tappert mot dem, og rekker enkelt frem testen.

Mannen min skjønner det umiddelbart, men må allikevel spørre for å få det bekreftet. Jeg får tilbake talens bruk, og svarer med klump i halsen at ja, vi skal ha barn, igjen! Han blir ikke så overrasket, for han var sikker på at det ville skje fort. Jeg derimot hadde blitt en ordentlig pessimist etter de to første, mislykkede forsøkene.

Les også:

Huskeliste for første trimester

Terminkalkulator

Uke for uke

Ammer mye fortsatt
Jeg holder på at jeg syns dette var usannsynlig nå. Lillegutt er grunnen, han ammer enda gjerne opptil seks ganger i døgnet. Jeg har ikke hatt verken ønske om eller hjerte til å avvenne han, selv om han er ett år nå. Han skjønner ikke selv hvorfor han brått er for stor til kosestundene våre, så hvorfor skal jeg ta de fra han? Næring er det jo fortsatt for ham, også.

Min eldste bror hadde anbefalt meg å slutte med ammingen, dersom jeg virkelig ville bli gravid. Hvor mange klarte egentlig å bli gravid med så mye amming? Jeg visste ikke, men var sikker på én ting. Jeg ønsket et barn til så utrolig mye, men ikke på bekostning av lillegutt. Da fikk det heller vente.

Så ventet det ikke allikevel. Ammingen hadde ikke stått i veien. Lykken føles som om den skulle få hele meg til å boble over, der vi fortsatt står på toppen av trappa. Vi kysser og klemmer både hverandre og lillegutt. Tenk så heldige vi var, som skulle få enda et lite mirakel i hus!

Må gå bedre denne gangen
Bekymringene undertrykker jeg enda. Tross alt er lillegutt også et bevis på at hvor enn fryktelig et svangerskap kan være, så er de fantastiske månedene med et nytt, lite, perfekt menneske i armene dine, verdt det alt sammen. Hvor uheldig vi enn var med det svangerskapet, var vi dertil heldige med den utrolige prinsen vår. Han har bare vært perfekt helt siden han kom.

Mammahjertet ser glatt over alle søvnproblemer, og det faktum at jeg så godt som ikke har sovet mer enn to timer i strekk, siden lillegutt var tre måneder gammel. Det er da ingenting, opp mot å få et friskt barn. Dessuten har vi jo nå noen måneder på oss til å få bukt med det problemet, før nestemann kommer. Jeg krysser alle fingre og tær, for at de månedene ikke vil ligne på dem vi hadde sist gang rundt. Nå har jeg jo lillegutt å tenke på, og alt kan bare ikke gå så galt denne gangen.

Hvordan fortelle det til sjefen?
Nei, denne gangen rundt skal alt gå bra. Det jeg heller må bekymre meg for, er hvordan jeg skal få fortalt sjefen min at jeg allerede på første arbeidsdag, vet at jeg snart må trappe ned igjen. Heldigvis er han broren min også. Så jeg får satse på at gleden over at jeg skal bli mor igjen, er større enn fortvilelsen over at arbeidsinnsatsen min blir svært så midlertidig.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSelvstendige barn
Neste artikkelSelvrealisering når minien er avhengig
DEL