Etter å ha vært hjemme med lillegutt et helt år, begynner jeg nå på jobb igjen. Tittelen min som økonomiansvarlig, den føles plutselig veldig fjern. Jeg er jo ammende, overengasjert og superivrig mamma, ikke karrierekvinne, er jeg vel?

Sist oppdatert: 11. oktober 2013

Allerede samme kveld som testen har lyst positivt mot meg, laster jeg ned alt jeg finner av gravid-apper. Siden jeg bare trodde at mensen var forsinket, oppdager jeg lykkelig at jeg allerede er 4 uker og 6 dager på vei. Alt dagen etter ville jeg være 5 uker! Jeg tenker tilbake på første svangerskap hvor jeg var kvalm allerede før positiv test 4+2, og er med ett mindre bekymret for hvordan dette skal gå. Sist ble jeg bare verre og verre, til jeg fikk hyperemesis gravidarum, eller ekstrem svangerskap kvalme, og bare tanken på det får meg til å grøsse nå. Heldigvis slår ikke lynet ned på samme sted to ganger, i hvert fall ikke så ofte, tenker jeg.

Neste dag innfinner jeg meg på kontoret mitt på jobben. Etter å ha vært hjemme med lillegutt et helt år, og enda en stund før det, er det med svært delte følelser. Det var fryktelig å gå fra prinsen, selv om jeg var så heldig å etterlate han til pappaen, og ikke til en barnehage som de fleste andre er i behov av på denne tiden. Samtidig er jeg spent på hvordan det vil være å jobbe.

Les også:

Uke for uke

Hvorfor blir noen ekstremt kvalme?

Hvor tidlig kan jeg høre hjertet slå?

Forteller sjefen om svangerskapet
Kollegaene mine kunne ikke tatt meg i mot bedre. De virker alle genuint glade for å ha meg der, og gir meg et stikk av dårlig samvittighet for å være gravid igjen. Så kommer den fryktede samtalen med min bror sjefen. Emnet er hvilke arbeidsoppgaver jeg skal fokusere på fremover, men pliktskyldig bryter jeg han raskt av. – Jeg har noe å fortelle, sier jeg, men du må vite at jeg ikke har planlagt det slik, fortsetter jeg. Bare de få ordene gjør at jeg ser han forstår hva som kommer. Det går en skygge over ansiktet hans, og smilet blekner raskt. Jeg bekrefter mistanken hans, samtidig som jeg febrilsk prøver å utdype at det ikke var meningen, og at jeg ikke planla å bli gravid straks jeg begynte å jobbe igjen bare for så å bli sykemeldt.

Nettopp det høres ikke så troverdig ut, selv om det for meg er sant. Pessimisten i meg hadde jo til sist sett for seg at dette skulle ta lang tid, og at jeg skulle få jobbet noen måneder i det minste før jeg ble gravid. Lyspunktet kommer når jeg forteller at jeg er i uventet god form. Jeg føler meg overhodet ikke som sist, så kanskje jeg kan jobbe hele svangerskapet denne gangen? Vi blir enige om at vi håper på det, men at jeg først får noen midlertidige oppgaver, så får vi se hvordan det går. Først dagen etterpå får jeg en klem og en gratulasjon, etter at sjokket har gitt seg.

Les også:

Du vet du er gravid når...

En ufødt babys dagbok

Gravid – og avslørt

Graviditetssymptomene dukker opp
Resten av uken går bra. Sakte kommer det noen gravidtetssymptomer også. Jeg må hyppigere og hyppigere tisse, og puppene begynner å gjøre fryktelig vondt. Å amme blir nesten som å kjøre kniver gjennom puppen, men jeg biter meg gjennom det. Jeg har ikke kjempet så hardt for ammingen, bare for å gi meg nå. Spesielt ikke nå, som lillegutt opplever nok forandringer med at jeg jobber igjen. Nei, jeg håper heller på at det gir seg de neste ukene som kommer. Dessuten er det langt bedre med ømme pupper, enn med kvalme. Så er det også bra at jeg har noen symptomer i det hele tatt, ellers kunne en jo blitt ganske så bekymret. Tross alt vil en jo føle seg gravid når en først er det, men bekymret, det har jeg ikke tenkt til å bli.

Hva synes du om artikkelen?