Blir det fødsel snart?

Ikke vet jeg om jeg er klar for å bli mamma igjen heller. Klar for det om noen uker ja, men alt nå? Det vet jeg ikke. Jeg setter meg i hvert fall ned og skriver en liste over de siste tingene som må, eller helst bør gjøres, før hun kommer. Tydeligvis har jeg ikke tid til å utsette så mye lenger, nå som hun kan komme når som helst.

Blir sjokkert
Dag tre i uke 31, våkner jeg, sperrer opp øynene igjen og ser sjokkert på klokka. Det er ikke rier som gjør det slik det var sist uke, men antallet timer jeg innser at jeg har sovet i strekk. Jeg har sovet hele syv timer uten å våkne! De siste ni dagene har jeg delvis vært helt våken på nettene, og det lille jeg har sovet har vært konstant avbrutt av oppvåkninger på grunn av sammentrekningene. Jeg har dermed ikke sovet mer enn maksimalt et par timer i strekk.

Det er da jeg merker det, at sammentrekningene er borte. De jevne, regelmessige og vonde takene som har hjemsøkt kroppen min i ni hele dager, er borte. Det er nesten så jeg ikke tørr å tro på det, så jeg blir liggende lenge i sengen. Først etter et par timer står jeg opp, fortsatt uten sammentrekninger. Jeg går sakte ned til stuen hvor mannen min og lillegutt leker, og står litt paralysert og ser på dem før jeg åpner munnen.

Les også:

Hva er kynnere?

Masse kynnere – men ingen fødsel

Hvor langt er det mellom de første riene?

For godt til å være sant?
– Jeg tror de er borte, sier jeg. Men legger raskt til at jeg ikke vet om de kommer tilbake eller ei. Jeg vil jo ikke gi verken meg eller mannen min falske forhåpninger. Vi gleder oss over dette begge to, men på en svært forsiktig måte, som ikke for å håpe på for mye. Resten av dagen holder jeg pusten for hver kynner jeg får, men de blir aldri like regelmessige igjen. Vonde kan de være, og fryktelig plagsomme, men de kommer helt uregelmessig. Enda viktigere, så får jeg pauser fra dem. Ekte rier, får man ikke pauser fra, de blir jo bare verre og verre.

Mot slutten av uka slutter jeg å holde pusten, og jeg slutter å stirre på toalettpapiret etter blodblandet slim. Kanskje skal hun komme snart, men kanskje vi kan få gå helt til uke 34 som er det beste? Kanskje, bare kanskje, kan vi håpe på enda lenger også? Uansett må jeg hvile strengt frem til uke 34. Jeg vil ikke gjøre noe for å fremprovosere dette igjen, ikke nå som vi har fått håpet tilbake.