All gleden over å være gravid er som forduftet, til tross for fantastiske nyheter om et hjerte som slo. I tillegg blir kvalmen bare verre og verre.

Sist oppdatert: 10. november 2013

Etter den tidlige ultralyden, er jeg langt nede mentalt sett. Ikke en gang gravid-appene mine muntrer meg opp, jeg hadde jo lest alt som skjedde denne uken sist uke! I stedet går jeg inn i en hule sammen med kvalmen min og blir som besatt av den. Hvor ille var den i dag? Kom den til å bli verre? Ville jeg begynne å spy, eller var det noe håp om at det skulle holde seg på dagens nivå? Det kunne vel ikke bli så ille som sist, eller?

Nekter å slutte å amme
Vekta går ned et par kilo til, men jeg tviholder på ammingen. Samme hvor dårlig jeg ble, skulle det da ikke gå ut over lillegutt. Jeg trapper allikevel ned til kun å amme morgen og kveld. Da sover han lenger om morgenen, og sovner lettere om kvelden. Jeg selv er som i svime under ammingen, det er nesten som om jeg kan føle at energien blir dratt ut av meg.

Ikke spiser jeg noe særlig, og ikke får jeg drukket nok. Babyen tar det han eller hun skal ha trøster jeg med, men lillegutt tar jo det som er igjen når han ammer. Hva blir egentlig igjen til meg? Hvor lenge kan dette fortsette? Kan bare den kvalmen roe seg, så skal jeg nok komme meg gjennom det, konkluderer jeg med, igjen og igjen.

Les også:

Kan jeg amme når jeg er gravid?

Hvordan slutte å amme?

Hvorfor blir noen ekstremt kvalme?

Skjemmes over å bli sykemeldt
Jobben blir stadig vanskeligere. Lunsjen må jeg hoppe over, da all matlukta blir mer enn jeg takler. Til sist går det bare ikke mer, kvalmen er så altoppslukende at jeg må ringe legen. Jeg får en sykemelding for de neste to ukene, og håper at det skal hjelpe. Kanskje litt ro vil gjøre at jeg blir bedre.

I de klare øyeblikkene skjemmes jeg grenseløst over å bli sykemeldt, og det bare fire uker etter at jeg hadde kommet tilbake på jobb etter en så lang permisjon. De fleste kollegaene aner ikke hvorfor heller, så de må jo tro jeg har blitt helt ustabil av å bli mamma. Så er jeg allikevel så dårlig at jeg som oftest ikke kunne brydd meg mindre. De får tro hva de vil tro, og forhåpentlig er jeg tilbake der om et par uker igjen, pigg og full av pågangsmot.

Nytter ikke lenger
Det hjelper dessverre ingenting å gå hjemme, og plutselig kommer oppkastene for fullt også. Selv vann kaster jeg opp. Middagen jeg prøver å få i meg, kommer opp igjen så fort at den kommer ut gjennom både munn og nese. I over en time etterpå må jeg snyte meg konstant for å få ut all spaghettien som gjør nesa tett. Etter dette går jeg over til å kun spise ristet brød med hvitost, om jeg drister meg til å spise i det hele tatt.

Morgenen jeg nesten kaster opp på lillegutt, innser jeg vemodig at jeg nå må gi opp ammingen. Jeg får i meg mindre enn en halvliter væske i døgnet, og knapt med mat, så ammingen kan bare ikke fortsette. Det kan ikke være sunt, hverken for ham eller meg. Jeg gråter når jeg innser det, men har ikke noe valg. Ammingen som jeg var så stolt av, er over.

Samtidig som ammingen tar slutt, opphører alle mine andre bidrag til hjemmet også. All min tid blir tilbragt liggende, da jeg ikke orker noe som helst. Mannen min må ta seg av lillegutt på alle måter; bleieskift, mating, leking, legging, nattevåk, ja alt sammen. I tillegg må han handle, ordne middag, vaske klær, ordne med oppvasken, rydde i huset og alt annet tenkelig. Det føles ikke bra, men jeg makter bare ikke å hjelpe til.

Les også:

– Det beste var bare å ligge helt stille

Uke for uke

Vondt i mammahjertet
Mannen min forstår i hvert fall. Mammahjertet derimot, får uendelig vondt av å høre lillegutt rope etter mamma fra første etasje. Mamma, som før var så morsom og kosete, ligger nå bare i senga. Måtte de neste ukene virkelig gå fort!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelJeg mistet alle vennene mine
Neste artikkelFull seng
DEL