BloggBabshower og rier?

Babshower og rier?

Foto: privat
Blogg: Lilja 1249 Sist oppdatert 12.03.14

– For første gang i mitt liv, har de klart å overraske meg. Jeg har gått rett inn i min egen babyshower, uten å ha noen som helst forutanelse, skriver Lilja. Men så skjønner hun at noe ikke er som det skal med magen.

I det jeg blir 29 uker på vei, føler jeg at jeg burde være i bedre humør enn det jeg er. Snart er jeg ferdig med to tredeler av dette svangerskapet, men tanken på det muntrer meg ikke opp overhodet. I stedet kan jeg ikke annet enn å tenke på den lange, siste tredelen som er igjen. Så jeg syns synd på meg selv. Hvorfor? Jo, fordi jeg syns jeg har alt for mye vondt i magen til at det er noe koselig å være gravid.

Les også:

Har du sett på magen?

IKKE si dette til gravide!

Fødte i handlevogna på Ikea

Burde vært glad og takknemlig
Hele uka sitter jeg hjemme og sturer. Jeg vet godt at jeg ikke burde det. Jeg burde være takknemlig for å være gravid, og det er jeg jo. I tillegg burde jeg være ytterligere supertakknemlig for at babyen min er frisk, og det er jeg jo også. Jeg bare klarer ikke å være det akkurat denne uka. Hele svangerskapet har det vært disse to tingene som har holdt motet mitt oppe, spesielt gjennom den ekstreme kvalmen. Nå orker jeg allikevel ikke noe annet enn å sture og syns synd på meg selv, samme hvor teit og selvsentrert det er av meg.

Det virker som om kynnerene bare blir verre for hver dag som går. Kombinert med press fra det økte fostervannet, kan jeg knapt røre meg uten å få vondt i magen. Jeg prøver å sitte i alle mulige stillinger, men ingenting hjelper. Det eneste som holder det i sjakk, er å holde seg i ro. Nettopp det syns jeg er utrolig kjedelig, spesielt med en ettåring i hus som absolutt ikke har lyst til at mamma skal sitte så mye i ro som det jeg må.

Overraskelse!
Når helga nærmer seg, sier jeg ja til å dra på lunsj til min bror og svigerinne på lørdagen. Det er mest for lillegutt sin del, og litt for mannen min. Etter å ha vært sur i sofaen hjemme hele uka, er det vel på tide at jeg tar meg sammen. Jeg klager allikevel litt før vi drar, og lurer på om jeg burde bli hjemme. Er ikke smertene i magen enda verre denne lørdagen? Mannen min får meg med, og i siste liten sminker jeg meg og tar på litt finere klær.

Lekre cakepops. Foto: privatVel fremme åpner døra seg, og jeg får tidenes sjokk. Av en eller annen sprø grunn, står alle venninnene mine i gangen der og roper og hoier noe jeg ikke helt får med meg. Så ser jeg det, de rosa klærne, den rosa pynten, skiltet som henger ved vinduene og venninnen som ikke bor her i byen. Da skjønner jeg det. For første gang i mitt liv, har de klart å overraske meg. Jeg har gått rett inn i min egen babyshower, uten å ha noen som helst forutanelse.

Etter at overraskelsen har lagt seg noe, og jeg har fått masse klemmer, får jeg dårlig samvittighet. Ikke bare har jeg vært sur hele uka, og fortjener ikke dette i det hele tatt, det er jo bare halvannet år siden sist de måtte arrangere babyshower for meg! Den gang visste jeg om det, jeg får alltid ut av de ting de planlegger. Denne gangen derimot, er jeg slått helt i svima.

Veldig koselig dag
Det blir en kjempekoselig dag. Vi spiser masse god mat og deilige kaker, leker flere leker og prinsessa i magen får altfor masse gaver. Jeg merker jo at jeg har vondt i magen, men tenker ikke på det. I stedet får jeg lukte på sjokoladebæsj i bleier, gjette på når babyen kommer, åpne pakker og gjette på hvem som har gitt hva. Det beste av alt, er jeg at jeg får være sammen med alle de jeg er så glad i. Jeg blir også minnet på at jeg først og fremst må være takknemlig over denne graviditeten. Smertene og ubehaget, må jeg virkelig slutte å tenke på.

Masse flotte gaver til lillesøster. Foto: privat

Etter festen, henter mannen min meg og vi drar videre til et familieselskap. Nå er jeg i veldig godt humør, og er bare glad for å få gjøre enda en annen ting enn å sitte hjemme. Dessverre tar det ikke lang tid før jeg skjønner at noe ikke er som det skal med magen. Jeg får så vondt, at jeg ikke engang klarer å sitte. Stadig mer regelmessig, må jeg opp å stå og gå. Til slutt rømmer jeg til gangen, hvor jeg bare står og henger over et gelender.

Les også:

Babyfest for voksne

Hvor langt er det mellom de første riene?

Hva påvirker riene?

 

Kan det være rier?
Igjen i stua sitter min mor og to svigerinner, som alle har født før, og veksler urolige blikk. Har de ikke alle sett en sånn oppførsel før? Ute i gangen, blir også jeg selv stadig mer bekymret. Dette kjennes da ut som…? Eller gjør det? Kan det virkelig være…? Er det i det hele tatt mulig, i uke 29 + 6? Kan det være… RIER jeg har?

Bare tanken gjør meg helt ukomfortabel, og selv om det virkelig føles sånn, avbryter jeg bryskt alle som foreslår det. I stedet ber jeg mannen min om å hente lillegutt og komme. Vi må hjem. Da skal det nok gå bedre, hjemme i sofaen som jeg er vant til. Etter bare en time i selskapet, kjører vi altså hjem igjen. Jeg trøster meg med at det har vært en lang dag, babyshoweren varte jo i flere timer. Jeg er sikkert bare sliten, konkluderer jeg.

Gir seg ...eller?
Vel hjemme, legger jeg meg på sofaen mens mannen legger lillegutt. Etter en god stund, gir de nye, mer intense smertene seg. Drøyt to timer etter at de kom, har de gitt seg. Jeg sukker lettet ut, og kan legge meg for natta etter å ha beroliget en urolig mor på telefonen med at jeg så klart hadde ringt føden om det ikke hadde gitt seg. For nå trenger jeg jo ikke det, de er jo borte, samme hva de var. Eller, er de virkelig det…?

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: