Stadig flere fagpersoner fraråder for tidlig barnehagestart. Blant andre Gro Nylander. Jeg synes det er på høy tid at det nå blir satt fokus på barnets primære behov for tilknytning og ro, og ikke bare på sosialisering. Det er “politisk ukorrekt” å snakke dette i dagens Norge, dessverre, men jeg gjør det likevel.

Publisert: 7. mai 2013

Det har den siste tiden vært fokus på dette med ettåringer i barnehagen og flere og flere fagpersoner er ute og fraråder for tidlig barnehagestart. Anerkjente og erfarne fagpersoner som overlege og ammeekspert, Dr. med. Gro Nylander, er en av dem. Psykologspesialist Joachim Haarklou og professor i psykologi Lars Smith er andre. Hvem er barnehage for ettåringer egentlig for? Barnet, foreldrene eller samfunnsøkonomien?

Senest i dag kom det en far som var på trilletur med jenta si og takket meg for at jeg og Lykkeligbarndom “banner i kjærka”, som han sa. Denne pappaen var lege og meget opprørt over myndighetene som han mente “driver med feilinformasjon til foreldre”. Han og kona hadde tatt et valg om å være hjemme til datteren fylte to år, selv om det ble trangt økonomisk og han måtte takke nei til en “drømmejobb”.

Les også: Slitne og sutrete barn

Ønsker å forlege permisjonstiden
Jeg er veldig klar over at mange familier er avhengige av å ha to inntekter og derfor ikke har et reelt valg om å utsette barnehagestarten, men vi fagpersoner kan ikke tie av den grunn. Kanskje vil nettopp det at vi fagpersoner uttaler oss, være med på å gjøre at permisjonstiden forlenges? Pengene er jo der, men går til barnehagen eller til kommunen for de barn opp til 2 år som får være hjemme. I Sverige er permisjonstiden til barnet er 18 måneder, jeg håper at Norge følger etter!

Jeg vet at det finnes mange foreldre som har muligheten til å være hjemme litt lenger, men som ikke gjør det kun fordi de tror at ettåringen har det bedre i barnehagen enn hjemme sammen med mamma/pappa. Foreldrene er så opptatt av at barnet må sosialiseres, for det er det de til stadighet får høre, at de glemmer det som må være på plass først, nemlig tilknytning. De tror derfor at barnehageansatte er flinkere til å ta vare på ettåringen deres enn dem selv. Dette er selvfølgelig feil!

Les også: Ettåringer i barnehage

Midt i tilknytningsprosessen
Vi vet at tilknytning er svært viktig for utviklingen til et menneske, og et lite barn trenger to år, eller lenger, for å knytte seg til en omsorgsperson. Vi vet også at barnet har størst separasjonsangst mellom 12 og 18 måneder, (barnet blir redd når mamma/pappa går fordi det ikke forstår at de vil komme tilbake) og det er da de aller fleste barn begynner i barnehagen. Det synes jeg er et paradoks. Jeg synes det er direkte trist at myndighetene legger opp til og anbefaler barnehagestart for ettåringer til tross for fagpersoner og forskeres uttalelser om tilknytning og stress hos de minste barna. De kaller det for “et sosialt eksperiment”. Jeg er dessverre enig.

Mange barn sørger over tapet av mamma/pappa når foreldrene går fordi de ikke forstår at foreldrene kommer tilbake. Dette er meget alvorlig og vi aner ikke konsekvensene av dette på sikt. De fleste ettåringer viser tydelig at de er redde ved at de gråter, hyler, og desperate strekker seg etter mamma/pappa når de blir forlatt i barnehagen. Men til tross for dette så fortsetter vi med denne praksisen. Barnet prøver å si fra, men blir ikke hørt. Jeg har selv jobbet i flere barnehager og sett barn som gråter hver eneste dag i flere måneder. Hva gjør dette med det lille barnet? Bare 6 måneder lenger hjemme, til barnet rekker å bli 18 måneder, utgjør store forskjeller for den lille! Hvorfor tar ikke samfunnet det på alvor? Og hvorfor har vi ikke lenger innkjøringstid slik at barnet rekke å bli trygt? I dag har vi bare tre dager, jeg mener vi burde hatt tre uker! Dr. med. Gro Nylander er helt enig. Hun uttalte seg i Aftenposten for noen måneder siden.

Les også: En mors betydning!

Vent til barnet er modent!
Jeg tror at barnehagen som konsept er bra for barn, men ikke før barnet er modent for det! De aller fleste barn er ikke modne for barnehage når de er ett år gamle. De kan hverken gå, prate eller gjøre rede for seg. Hvordan skal de da kunne sosialiseres og leke med andre barn? Det en ettåring har behov for er å oppdage verden sammen med én trygg tilknytningsperson som til en hver tid er tilgjengelig og som responderer umiddelbart på barnets signaler og behov. Har en barnehageansatt som har ansvar for svært mange andre barn anledning til det? Jeg har selv jobbet i flere barnehager og vet at svaret ofte er nei.

En mor skrev dette til meg: "Ingen får passe mitt barn før han kan snakke og eventuelt fortelle meg om noe er galt! Han skal også kunne gå, og kunne gjøre rede for seg. Det er bare jeg og pappaen som kjenner han og behovene hans. Selv om de i en barnehage er flinke så kjenner de ham ikke godt nok og han klarer ikke å si fra når han er så liten. Ikke skjønner han at vi kommer tilbake for å hente han heller, synes det er slemt å gå da."

Les også: Jeg vil være hjemme og amme!

Anbefaler åpen barnehage
Hvis man som foreldre er redde for at barnet ikke får nok sosial omgang med andre barn vil jeg anbefale “Åpen barnehage”. Der kan barnet leke med andre barn samtidig som tilknytningspersonen (mamma/pappa) er i nærheten. Vi vet at de tre første årene av et menneskeliv er de aller viktigste for utviklingen og at mye av grunnlaget blir lagt i disse årene. Man kan se på de årene som grunnmuren i et reisverk. Jeg vil som mamma selv være tilstedet i disse livsviktige årene og påvirke og være sammen med barnet mitt. Det føles helt feil for meg som mor å skulle “overlate” disse viktige årene til totalt fremmede mennesker. Jeg vil også gjerne som mamma få oppleve barnet mitt sine første skritt, første ord, og følge utviklingen.

Når barnet tilbringer flere timer med personalet i barnehagen enn med familien sin så forteller det meg at noe er riv ruskende galt med samfunnsutviklingen vår! Er det viktigere å jobbe enn å være sammen med barna sine mens de er små? Synes vi som samfunn virkelig det? For det er i denne retningen det går! Barna våre har aldri før tilbragt så lite tid sammen med familien sin som det gjør nå.

Les også: Dette trenger du til barnehagestart

Beklager, jeg må være mamma
Karianne Gamkinn kom 8. mars i år ut med boken “Beklager, jeg må være mamma”. I boken kan man lese om hennes personlige opplevelser som to-barns mamma og karrierekvinne. Hun følte veldig på tidsklemma og sa til slutt opp jobben sin for å kunne tilbringe tid sammen med guttene mens de var små.

Her kommer et lite utdrag som jeg synes er veldig beskrivende: “Klokken er snart ett, og jeg har ennå ikke spist. Jeg tenker på August som er i barnehagen. De la ham for en halv time siden. Jeg lurer på om han gråt. Ropte han på meg mens jeg satt i det møtet? Pappaen eller jeg pleier alltid å ligge ved siden av ham til han sovner. Hvis han vil, ammer jeg ham. Melka renner der jeg står på det lille toalettet på jobben. Jeg tørker og gråter litt når jeg tenker på August. 52 våkne timer har vi sammen i løpet av ei uke. Jeg ser sønnen min mindre enn jeg ser sjefen. Det er bare flaks for meg at August tok sitt første skritt hjemme og ikke i barnehagen. Hadde han tatt skrittet i barnehagen, hadde jeg fått tilsendt et bilde av det på mms over fjorden. Hvis jeg blir bedt om å jobbe overtid, ser jeg ham enda mindre. Det skjer minst en gang i uka. Og jeg sier aldri nei. Jeg tør ikke gamble med fleksibiliteten jeg har til å kunne gå tidligere andre dager. Jeg tørker meg rundt øynene, og tenker at jeg ikke har noe å gråte for. Jeg bor i verdens beste mammaland. Jeg har tross alt barnehageplass.

Jeg sitter med tårer i øynene etter å ha lest det Karianne Gamkinn skriver. Det treffer meg midt i mammahjertet, som jeg mener det er viktig at vi mødre lytter til.

Les også: Ikke barnehageplass? Slik får du råd til å være hjemme

Ikke mål å gi dårlig samvittighet
Jeg ønsker på ingen måte å gi foreldre dårlig samvittighet, men det er et dilemma som vi fagpersoner dessverre ofte står i - hensynet mellom faglig informasjon og foreldres personlige følelser. Jeg håper og tror at faglig informasjon til barnets beste settes høyere enn redselen for å få dårlig samvittighet over egne valg! Her kommer fire råd som kan være til hjelp. De er skrevet av Dr. med. Gro Nylander. Hun var overlege på Kvinneklinikken på Rikshospitalet (nylig pensjonert) og er ammeekspert. Hun har også eksamener i barnepsykologi. 

1) Utsett barnehagestarten litt, om dere kan. Noen ekstra måneder gjør stor forskjell i den aldren. Derfor bør kontantstøtten opprettholdes til barnet er halvannet år.

2) Bruk tre uker i stedet for tre dager på innkjøringen! Det er en god måte å bruke slutten av foreldrepermisjonen på. Etter tre uker kjenner barnet personalet og de andre barna, rutiner og leker. Da vil det kjennes langt mindre truende og smertefullt å bli forlatt. Kanskje plukker dere til og med opp noen tips selv om hvordan man håndterer spising, soving og trass, fra de profesjonelle i barnehagen?

3) Begrens tiden i starten: Mange foreldre er flinke til det, én leverer sent, den andre henter tidlig, besteforeldre og andre mobiliseres.

4) Vær der fullt og helt for barnet fra du henter. Skru av mobilen til barnet er lagt for kvelden. Bruk vogn som er vendt slik at dere kan kommunisere på hjemturen. Du trenger ikke leke og holde på hele tiden, men vær tilgjengelig, kjærlig og oppmerksom de få timene dere har sammen. Alt dette kan dere lese mer om i Lille venn, hva nå? og Småen fra 0-2 år.

Her følger noen råd til hvordan man kan få økonomi til å være litt lenger hjemme med barnet:

Planlegge: Når dere vet at dere skal få barn, er det lurt å sette seg ned og snakke sammen over kalenderen og snakke om hvordan man vil dele permisjonen mellom seg. Og hvilke muligheter har man for å kombinere permisjon med ferie?

Permisjon uten lønn: Husk også at du har rett på permisjon uten lønn av arbeidsgiver. Det finnes noen begrensninger på dette, og det er kanskje vanskelig for den som er selvstendig næringsdrivende i et lite firma, men permisjon uten lønn er i utgangspunktet en rettighet for arbeidstakere.

Spare penger: Dersom man ønsker seg barn og tror at man vil være lenger hjemme med barnet enn 12 måneder, er det lurt å begynne å spare penger tidlig. Ved å legge til side litt penger hver måned, greier man kanskje å kompensere for tapet av en månedslønn eller flere. Én måned er lang tid og stor utvikling i et lite barns liv.

Kontantstøtte: 1. august 2012 kom det en endring i kontantstøtten, ved at man får mer penger for å være hjemme med de minste ettåringene. For barn som er mellom 13-18 måneder, får man 5.000 kr per måned. For barn som er 19-23 måneder, får man 3.300 kroner – som før. For barn over 2 år faller kontantstøtten bort.

Ønske seg penger: Besteforeldre er gode å ha, og de vil bidra så langt de kan når barnebarna kommer til verden. Dersom dere ønsker å være hjemme litt lenger med barna, kan dere ønske dere penger til jul og bursdag, som et bidrag til investeringen i tid sammen med barna.

Avdragsfrihet på boliglånet: For å gi seg selv litt økonomisk armslag, er det også mulig å gjøre en avtale med banken om å få en periode med avdragsfrihet på boliglånet dersom man ønsker å være hjemme lenger med barnet. Noen måneder med avdragsfrihet, kan fort være det som skal til for at man greier seg en måned eller flere på en lønn. Når du har vært sammen med barnet ditt en måned eller to, fremstår det temmelelig bagatellmessig at du må bruke noen måneder ekstra på å betale ned huslånet ditt.

Vent med å flytte: Vent med å flytte. Når man skal få barn, er det veldig aktuelt for mange å flytte til en større bolig. Bor man i leilighet, ønsker man seg kanskje hus og hage. Dette er kanskje en plan man skal ha litt på vent, dersom man ønsker seg noe mer tid hjemme sammen med barnet. Noen velger seg bevisst en billigere bolig når de får barn, slik at de får bedre økonomi, tid og mindre stress når barna er små. Så kan man heller sikte mot drømmeboligen når barnet blir litt større og behovene for noe større og bedre blir mer reelt.

Jeg håper at det etter hvert vil bli politisk korrekt å snakke om de minste barnas behov og om ettåringer i barnehagen. Jeg håper også at myndighetene ser alvoret og viktigheten av kontantstøtten slik at den ikke faller bort. Spydeberg kommune er i gang med en prøveordning hvor kontantstøtten utvides. Da får de foreldre som har lyst til å være lenger hjemme med barnet sitt et reelt valg og det synes jeg er bra!

Les også: Karoline venter på barnehageplass

Nina Stanghov Ulstein er barnevernspedagog og har jobbet i barnevernstjenesten i Oslo, på barnehjem, på mødrehjem, barneskole, barnehager og blant gatebarn i Rio de Janeiro i Brasil. I tillegg er jeg mamma til Alexander.

Jeg gir råd til norske familier i småbarnsperioden, enten ved å besøke dere hjemme eller via bloggen. Min tilnærming er både faglig og praktisk. Gjennom arbeid og studier har jeg fått både teoretisk innsikt i faglitteratur og forskning om småbarnsperioden og praktisk erfaring med mange vanlige utfordringer for deg som har små barn.

 

Vi vil minne om at hver bloggers meninger er dens egne. Babyverden behøver ikke være enig med bloggerens meninger.

Hva synes du om artikkelen?