Barn er født som seksuelle vesener, og det er foreldrenes og barnehagepersonalets kunnskap og holdninger som i høy grad avgjør hvordan barnets seksualitet utvikler seg.

Sist oppdatert: 8. mars 2011

I en tid og kultur hvor barn allerede i syv-åtte års alderen risikerer å bli konfrontert med for eksempel pornografiske bilder og film på internett, er det viktig at deres begynnende seksualitet får mulighet til å utvikle seg sunt og naturlig.

Det er de voksnes valg om barnets seksualitet skal være forbundet med skyld og skam – til stor skade for deres senere kjærlighetsliv, eller om den skal være forbundet med kjærligget, glede og lyst. I familier med barn under skolealder handler dette ikke om å snakke om sex, det handler om hvordan de voksne reagerer og hvilke holdninger de viser når de opplever at barnet eksperimenterer og utfolder sin lystfølelse.

Jo yngre barnet er, jo mer flytende og totalt opplever det sin lystfølelse og sanselighet. Det er fra begynnelsen av snakk om den samme sammenflytende totale lystopplevelse ved spising, avføring, stimulering av kjønnsorganene (onani), og først etter hvert blir nytelsen mer og mer nyansert og spesifikt knyttet til spesielt funksjoner og organer.

Leker med seksuelt innhold
Barn er (seksuelt) nysgjerrige på andre barn. De sammenligner seg, og engasjerer seg i gjensidig utforskning med andre barn.

Leker med seksuelt innhold er viktige og naturlige, og oppstår spontant både hjemme og i barnehagen. Mor, far og barn, å leke doktor i ulike varianter og så videre.

I noen tilfeller er det nødvendig å strukturere barnas seksuelle utfoldelse – både onani og leker med seksuelt innhold – sånn at den foregår på bestemte steder, for eksempel barnets eget rom, og holdes borte fra fellesaktivitetene i familien eller barnehagen. Dermed understreker vi at menneskets seksuelle aktiviteter er private.

Det er de voksnes ansvar å skape et miljø der barna føler seg frie og normale når de utfolder seg. Lekene bør være lystbetonte. De voksne må sørge for at de store (sterke) barna ikke tvinger de mindre (svake) til å gjøre noe de ikke vil, men ellers bør man i størst mulig grad la være å blande seg og la barna eksperimentere og leke for seg selv. Det er i slike situasjoner at barnas seksuelle identitet og integritet grunnlegges.

Det er som regel de voksnes innblanding og ikke selve aktiviteten som medfører skyld og skamfølelse hos barna. De voksnes grensesetting bør derfor foregå på en fri og ikke fordømmende måte, med innlevelse slik at ikke barna føler seg urettferdig behandlet.

Hvor mye er normalt?
Noen foreldre syns at barna deres onanerer for mye og på feil tid og sted, og blir gjerne bekymret for at det er noe galt med barnas seksuelle utvikling. Det er naturlig at barn onanerer og koser seg med det. Også flere ganger daglig! Det er foreldrenes oppgave å lære barna at onani er en privatsak, og at det skal være godt og noe man gjør på enerom.

Provoserende seksuell oppførsel
Hvis barnet onanerer på en måte som ikke virker god, og i et omfang og på steder hvor det provoserer foreldrene, bør de se om det er noe i veien med barnets generelle trivsel. Det må naturligvis gjøres med takt og forståelse for barnets personlige integritet, og på en måte som gjør at barna ikke føler seg urettferdig behandlet. Det er sjelden at den provoserende oppførselen er tegn på at det er noe galt rent seksuelt, men at barnet oppfører seg på denne måten er ofte tegn på at det ikke føler seg sett, forstått og respektert generelt sett. Slik provoserende seksuell adferd er et sterkt og effektivt signal til foreldrene!

Snakk med barnet om pedofili
Barn bør orienteres om pedofili. Lokkemenn finnes. Det er viktig å snakke rolig og fornuftig med barna og bruke ord de forstår. Barn skal ikke bli med fremmede – spesielt ikke om de lokker med godteri eller lignende. Barn må lære at det er lov å si ifra i situasjoner de ikke trives i, og at foreldrene støtter dem hvis det oppstår problemer. Verden er farlig for barn på mange måter – blant annet på grunn av pedofili. Men selv om verden er farlig, kan man leve et godt liv.

Det viktigste er at barna har tillit til foreldrene, og tør å komme til dem hvis de er usikre på noe eller har opplevd noe de ikke likte.

Skolebarnets seksualitet

Barn sammenligner seg med andre. Det dannes klikker av jenter og gutter, og jentene har jentelus og guttene guttelus. Kjønnsrollene manifisterer seg og blir en del av identiteten og kjønnene konkurrerer mot hverandre.

Barn utvikler seg i forskjellig tempo både innenfor samme kjønn og kjønnene imellom. Det er mange nye og annerledes normer å forholde seg til. Ofte markeres forskjellene svært tydelig, og det dannes stereotypier: guttene er dumme, primitive og voldsomme, og jentene er irriterende, sladrende og ondskapsfulle.

Jentene først ute
Jentene modnes raskere enn guttene, og er som begynnende kjønnsvesener også presset av for eksempel reklame, mye tidligere enn guttene. Jenter som nærmer seg puberteten vil gjerne knytte seg til eldre gutter, i form av idoldyrkelse, svermerisk forelskelse i lærere eller andre helter. Og det er mange av dem.

Når kjønnsmodningen nærmer seg skjerpes både tiltrekningen og frastøtelsen, usikkerheten på egen identitet og rolle skyter fart, og tilhørighet i gruppen (av jevnaldrende) styrkes. Det er om og gjøre å ikke være annerledes, selv om naturen sørger for at forskjellene blir stadig mer markante. Det blir dermed også stadig vanskeligere og usikkert å være til. Dermed er alt klart for pubertetens kaos.

Tar avstand fra foreldrene
I skolealderen skjer det også noe viktig i forholdet til foreldrene. Mens barn vanligvis er åpne og ikke bryr seg om foreldrenes nakenhet, kropp og seksualitet, oppstår det mot slutten av barneskolen en avstand (eller ofte snarere avsky) overfor foreldrenes kropp og seksualitet. Det viser seg oftest gjennom bluferdighet. Barna viser seg ikke lenger nakne for foreldrene. Og de gir gjerne uttrykk for at foreldrene er gamle og stygge, og ikke til å holde ut.

Dette er tegn på at barna holder på å definere seg som selvstendige, og det er viktig at foreldre ikke lar barna definere avstanden, og heller ikke tar barnets behov for avstand personlig.

Barn må ha lov til å definere seg selv og finne sin egen identitet, uten at det skal mistenkeliggjøres og barna føler seg urettferdig behandlet.

Godt eksempel og god kommunikasjon
Det kan være vanskelig å holde masken og humøret, men det er ved å gå foran med et godt eksempel og bevare sin egen selvfølelse, at man lærer barnet det samme.

Det er viktig å holde en eller flere kommunikasjonskanaler åpne hvis det er mulig. Fritidsinteresser, forskjellige former for underholdning, kino, teater, musikk, hvor man kan møtes og snakke og holde kontakten – tross alt!

Hva synes du om artikkelen?