Et barn begynner å lære språket sitt lenge før de første ordene kommer. Språkutviklingen starter med babbling som etterhvert minner mer og mer om foreldrenes eget tonefall og dialekt.

Sist oppdatert: 25. januar 2011

Det er helt klart at språkevnen er medfødt. Vi har “taleorganer” som gjør det mulig å snakke menneskelige språk, noe for eksempel våre nærmeste slektninger i dyreriket, sjimpanser og andre menneskeaper, ikke har.

Avansert språk – unikt for mennesker
I tillegg har vi spesielle språksentre i hjernen, der ett arbeider med å skape eller produsere språk, mens et annet styrer forståelsen av andres språklige ytringer. Til sammen, og i samarbeid med andre deler av hjernen, gjør de det mulig  utvikle den formen for avansert språkforståelse som mennesket er alene om.

Men det er ikke slik at et barn er forutbestemt til å snakke et bestemt språk. Hvilket (eller hvilke) språket barn vil lære, er avhengig av hvordan menneskene rundt barnet snakker og bruker språket, ikke minst i omgang med barnet.

Internasjonal babybabling
Et barn begynner å lære språket sitt lenge før de første ordene kommer. Her er den tidlige lydskapingen, eller “bablingen”, meget viktig. Når man analyserer de lydene et barn produserer i de første månedene av sitt liv, vil man finne alle de lyder som finnes i ulike språk. Her er alt fra lyder som bare brukes i noen sjeldne språk i Sør-Amerika eller Afrika, til for eksempel skarre-r-en i bergensk og østnorsk rulle-r.

Hermer etter andre
I de neste månedene skjer to ting som begge handler om at barnet etterligner det språket det hører rundt seg. Det ene er at bablingen begynner å ta etter det tonefallet foreldrenes språk er preget av, slik at man kan høre om barnet babler på østnorsk, trøndersk, fransk eller amerikansk.

Det andre er at man gradvis vil høre at lydene som produseres, blir mer spesifikke og i samsvar med dem som finnes i foreldrenes språk. Det som skjer, er at barnet velger bort mange av de lydene og tonemønstrene det er født med forutsetninger for å uttrykke, slik at det kan perfeksjonere de lydene som hører hjemme i “sitt” språk.

Babyspråk snakkes over hele verden
Det har vært en del diskusjon om hvorvidt foreldre bør snakke babyspråk til barna sine. Noen mener det er uheldig å snakke et “begrenset” språk som ofte ikke er grammatisk korrekt, til små barn. Men forskere har påpekt at foreldre over hele kloden, i alle slags språksamfunn, gjør dette (visstnok med noen få unntak). Og en del påpeker at babyspråket ser ut til både å fremme kontakten mellom foreldrene og barna og faktisk også stimulere språkutviklingen.

Babyspråket er enklere og fullt av gjentagelser
Det virker som om barna tiltrekkes av babyspråket, som blant annet kjennetegnes ved at de voksne snakker i et høyere toneleie enn man ellers bruker – hos en del over en oktav over vanlig leie – og det gjelder både menn og kvinner. Dessuten er innholdet i det som sies, og hvordan setningene bygges opp, forenklet til korte setninger med få ord, som i tillegg gjentas mange ganger.

Grunnlaget for de første ordene
Lenge før et barn selv kan snakke, vil det forstå hva foreldrene mener med enkle ord og formuleringer som “Hvor er bamsen?” eller “Vil du ha smokken?”. Det vil si at det vi kaller det passive ordforrådet er til stede. For at barnet skal utvikle et godt språk, må derfor foreldrene og andre rundt barnet snakke mest mulig til og med det. Dette gjør de fleste foreldre helt naturlig.

Vi snakker faktisk til barn på måter som tyder på at man tror de forstår ordene lenge før de faktisk kan forventes å gjøre det. Og dette er viktig, for barn skal ikke bare lære hva ord og uttrykk betyr, men også språkets form og struktur, det vil si tonefall og lyder. Og for at barn skal lære hva ordene står for, må de høre dem mange ganger, slik at de oppfatter at ord og gjenstand eller fenomen hører sammen.

Hentet fra Babyverdens foreldreveilederserie.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel10 kjappe om leggerutiner
Neste artikkelJesper Juul: Søskensjalusi
DEL