Sist oppdatert: 28. januar 2005

Den nyfødtes evne til å sanse og oppfatte gjør at barnet allerede den første leveuken vil gjenkjenne moren sin på lukt og stemme. Evnen til å gjenkjenne utvikles og forsterkes gjennom samspill, og ved slutten av første leveår søker barnet bevisst og målrettet foreldrene, både fysisk og følelsesmessig.

Denne søken blir spesielt sterk når verden føles ukjent og overveldende, når barnet er sykt eller veldig trett. Da er ofte nærhet med foreldrene det eneste som trøster.

Denne tryggheten og tilhørigheten er viktig for barnets utvikling. Samtidig gjør den barnet sårbart overfor adskillelse og fravær fra foreldrene sine. Denne sårbarheten vises på ulike måter. En 3 måneder gammel baby kan få forstyrret søvnrytmen, mens et 12 måneder gammelt barn gråter og tydelig savner foreldrene.

Adskillelse over lengre tid kan forberedes ved gradvis tilvenning. Det er også fint om de som skal overta omsorgen av barnet, lærer mest mulig om barnets vaner og favorittleker. Dette gjør overgangen lettere for barnet.

Fra 6 til 7-månedersalderen av vil et spebarn reagere på nye og ukjente omgivelser og mennesker. Ved sykehusinnleggelse tar en heldigvis hensyn til dette, slik at foreldre eller andre nære personer har anledning til å være med.

Det følelsesmessige båndet som er dannet til foreldrene, er imidlertid enestående og vil allerede være nedfelt i barnets indre verden som et følelsesminne fra kontakten det første leveåret. Dette minnet gjenspeiles i senere samspill og forhold til andre.

Hva synes du om artikkelen?