Noe av det mest grunnleggende et barn skal lære, er å kommunisere og samhandle med andre mennesker. Dette er ferdigheter barnet begynner å lære seg alt fra fødselen av.

Sist oppdatert: 25. January 2011

Forskning på hvilke forutsetninger barn blir født med, har gitt ny forståelse for hvor viktig det som skjer i den første tiden etter fødselen, er for barnet. Hvilke ferdigheter bør barnet lære – antakelig er det riktigere å si videreutvikle – i samspillet med foreldrene og andre omsorgspersoner?

Snakk og lytt
Det mest grunnleggende er at kommunikasjonen mellom mennesker må følge visse regler for at samspillet skal fungere godt. En av de viktigste reglene er at man veksler mellom å snakke og å lytte, også kalt å ta tur. Først meg, så deg.

Dette lærer barnet lenge før det begynner å prate. For eksempel vil mor under amming – eller mor og far med tåteflaska – være oppmerksom på når barnet selv er aktivt (når det drikker), og komme med noen kommentarer og et bekreftende blikk, eller stryke barnet over hodet når det tar en pause.

Naturlige samspillmønstre
Siden kan en slik oppmerksomhet og avventende holdning vise seg når barnet aktivt kommuniserer ved å fekte med armene, begynner å lage lyder eller kan le høyt. I de fleste familier vil barnet og mor og far helt naturlig – og av seg selv – bygge opp et samspillmønster der begge veksler mellom å uttrykke seg på ulike måter.

Det kan være ved øyekontakt, utveksling av smil, ved å lage lyder og svare med lyder som bekreftelse på at man har hørt den andre, og ved imitasjon eller “speiling” av ulike lyder eller grimaser. Så lenge mor og far er lyttende til barnet sitt, vil barnet tidlig lære å uttrykke seg i et gjensidig samspill der begge parter svarer på hverandres uttrykk.

Vis spedbarnet at du forstår

Å lære å påvirke omgivelsene
Den tidlige kommunikasjonen handler også om å prøve å forstå hva barnet er opptatt av, og gi respons på det. Slik vil barnet oppleve og lære at det kan påvirke sine omgivelser. Men denne påvirkningen går ikke én vei fra barnet til foreldrene.

Det viser seg at spedbarnet også er opptatt av hva den voksne gjør eller uttrykker av følelser, ved at det aktivt studerer mors eller fars ansikt og eventuelt de lydene den voksne lager. Igjen ser det ut til at et nyfødt barn er i stand til å oppfatte ulike følelser, og at det reagerer ulikt om foreldrene uttrykker glede, undring, forbauselse, eller eventuelt sinne eller skuffelse.

Tilknytning
Relasjonene mellom spedbarnet og de nærmeste omsorgspersonene i de første ukene og månedene av barnets liv danner grunnlaget for hvordan barnet senere vil forholde seg til omgivelsene. For at dette grunnlaget skal være godt og solid, må barnet oppleve en trygg og god tilknytning mellom seg selv og omsorgspersonene ved at de er der og oppfyller grunnleggende behov.

Respons på barnets kommunikasjon gir tilknytning
Det som først og fremst skaper tilknytning, er aktiv kommunikasjon der barnets signaler og uttrykk blir besvart på en positiv og gjensidig måte. Det vil si at barnet får mat når det er sultent, blir vasket og tørket når det er nødvendig, og blir trøstet når noe gjør vondt. Men også at barnets nysgjerrighet og uttrykk for glede blir møtt og bekreftet av de personene som står det nær. Denne tilknytningen regnes som en av de viktigste forutsetningene for barnets evne til å lære og utvikle andre ferdigheter og kunnskaper senere.

Forutsigbarhet
Et like grunnleggende trekk ved det de fleste barn erfarer den første tiden, er opplevelsen av at verden er forutsigbar. Dette handler også i høy grad om forholdet mellom barnet og omsorgsgiverne. De fleste foreldre vil naturlig oppleve og vise dyp kjærlighet og omsorgsfølelse for sitt nyfødte barn, og det bidrar til at barnet knytter seg til dem.

Hentet fra Babyverdens foreldreveilederserie.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSpedbarnets medfødte evner
Neste artikkel10 kjappe om leggerutiner
DEL