Før trodde forskere innen psykologi og medisin at spedbarn var uferdige skapninger. I dag vet vi at et menneskebarn er født med sanseegenskaper og mentale forutsetninger for å kommunisere aktivt med andre mennesker.

Sist oppdatert: 25. januar 2011

Vitenskapen, først og fremst forskere innen psykologi og medisin, trodde lenge at spedbarn var født nærmest som autister. Man mente at et nyfødt barn ikke kunne oppfatte hva andre mennesker tenkte eller følte, og at det ikke kunne forholde seg til andre mennesker.

«Uferdige skapninger»
De mente også at barnet verken hadde eller kunne uttrykke mer enn de mest primitive følelsene. Riktig nok gråt barnet når det opplevde ubehag som sult, tretthet, vondt i magen, eller at det var vått og kaldt, men forskerne hevdet at barnet stort sett ikke var i stand til å skille mellom disse tilstandene.

De så på barnet, i den grad de i det hele tatt så på spedbarn, som en uferdig skapning som trengte å modne disse vage følelsene og fornemmelsene av omgivelsene før det kunne begynne å kommunisere tanker og følelser med andre.

Observasjon av samspillet
Den nye kunnskapen om hvordan et nyfødt spedbarn kommuniserer med sine nærmeste, skyldes at forskerne har fått mer avanserte tekniske hjelpemidler. Videokamera og digitalt opptaksutstyr har gjort det mulig å undersøke korte tidssekvenser om og om igjen, bilde for bilde, millisekund for millisekund.

Da fanget man opp ørsmå signaler fra barnet eller mor, kanskje av et halvt sekunds varighet, som avslørte en meget finstemt, ordløs dialog. Det kunne være et blikk som ble besvart, en munn som åpnet seg, eller en respons fra barnet et halvt minutt etter at mor hadde gjort noe.

Født med kommunikasjonsferdigheter
Disse observasjonene gjorde at forskerne begynte å stille nye spørsmål og gjøre andre undersøkelser for å finne ut hvilke evner og egenskaper barnet faktisk var født med. Det man oppdaget, var at et menneskebarn er født med sanseegenskaper og mentale forutsetninger for å kommunisere aktivt med andre mennesker.

Spedbarn ser tydelig
For eksempel er det riktig at spedbarnets syn ikke er så utviklet som voksnes. Men der forskerne tidligere trodde at et nyfødt spedbarn så hele verden som i en tåke, fant man nå ut at barnet kan fokusere skarpt på en avstand på 30–40 cm, som tilfeldigvis er avstanden mellom barnets øyne og mors ansikt når barnet ligger ved brystet (eller når mor og far bærer barnet sitt eller mater det med flaske).

Hører lydforskjeller fra fødselen
Det viser seg også at barnets hørsel og følesans alt ved fødselen er tilpasset en aktiv kommunikasjon med foreldrene. Blant annet har forskere gjennom avanserte eksperimenter funnet at barnet fra første stund er i stand til å skille mellom menneskestemmer og andre lyder, og at det kan skille menneskeansikter fra gjenstander med lignende form.

I begge tilfellene foretrekker barnet å høre og se på mennesker. Faktisk begynner barnet å skille mellom alle ulike lyder allerede før fødselen. Nyfødte reagerer nemlig forskjellig på lyder de har hørt i mors liv og “nye” lyder.

Mors stemme
Blant annet har flere forsøk vist at barn kan kjenne igjen sin egen mors stemme fra før fødselen. Disse funnene tolkes av forskerne som at et nyfødt menneskebarn er født med evne til å kommunisere og samspille
med andre mennesker.

Har spedbarnet en oppfatning av seg selv?
Hva vet eller forstår et nyfødt barn? Et spedbarn har antakelig ikke noen “selvoppfatning”, hvis det betyr å vurdere om det selv er bra eller dårlig, snilt eller slemt, kan mye eller lite. Barnet har ingen forutsetninger for å kjenne til hva som er viktig eller verdifullt.

Tradisjonelt har psykologene ment at barnet heller ikke har noe “selv” fra fødselen av, og at barnet ikke klarer å skille mellom seg selv og det som skjer med det. Man har trodd at barnet i den første tiden opplever seg som ett med mor, og at det deretter gradvis begynner å skille mellom seg selv og mor, og mellom det det selv gjør og tenker, og det mor gjør og tenker.

Nyere spedbarnsforskning har imidlertid satt spørsmålstegn ved en slik oppfatning. Forskerne mener å kunne påvise at et nyfødt spedbarn opplever seg selv som atskilt fra omgivelsene og forholder seg til andre mennesker som nettopp noe annet, ja, som noen andre enn seg selv.

Spedbarn er opptatt av verden rundt seg
Dette betyr ikke at et spedbarn den første tiden etter fødselen kan ha bevisste tanker om hvem det selv er, eller om forskjellen mellom seg selv og for eksempel foreldrene. Likevel er det åpenbart at barnet fra fødselen av er ivrig opptatt av å finne ut hvordan verden fungerer. Barnet er opptatt av å skape mening – finne ut hvordan ting henger sammen.

Selv om et spedbarn neppe er bevisst på denne prosessen, er det mye som tyder på at foreldre går ut fra at barnet er i ferd med å utvikle en slik forståelse. Når mor eller far spør barnet sitt “Er du lei deg?”, “Vil du ha mat?”, “Vil du komme opp av senga?” og lignende, er det en fortolkning av hva barnet tenker og synes – av noe barnet ennå ikke kan tenke i form av ord. Kanskje kan man si at ved å snakke slik til barnet, hjelper man det til å se sammenhenger mellom seg selv og omgivelsene.

Vis spedbarnet at du forstår

Medfødt tilknytning
De fleste mødre opplever en sterk grad av tilknytning til barnet sitt ettersom de har hatt lang tid til å bygge opp et følelsesmessig bånd under svangerskapet. Flere forsøk har vist at denne tilknytningen er fysisk/kroppslig – mødrene kan kjenne igjen sitt eget barn bare på lukten eller ved å høre barnets gråt. Denne tilknytningen regnes som en av de viktigste forutsetningene for barnets evne til å lære og utvikle andre ferdigheter og kunnskaper senere.

 

Hentet fra Babyverdens foreldreveilederserie.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Jeg sov meg gjennom åpningsfasen!
Neste artikkelLæring i spedbarnsalderen
DEL