Verden kan være et skremmende sted for oss alle. Da er det ikke til å forundres over at engstelsen kan ta overhånd hos en smårolling av og til. Dette gjelder kanskje særlig for barn som ikke helt vet om de skal være store eller små.

Sist oppdatert: 16. januar 2008

Selvstendighet og avhengighet
Toåringer har svært motstridende følelser når det gjelder det de forventer av foreldrene sine. Alle som har hatt en toåring i huset vet at egenviljen begynner å bli godt utviklet, og toåringen vil ofte bestemme selv.
 
På den annen side har barn i denne alderen fortsatt behov for full oppmerksomhet og mye hjelp fra foreldrene. Barna skifter hele tiden mellom disse to ytterpunktene, og det kan av og til være en utfordring å finne en balanse mellom frihet og selvstendighet på den ene siden og trygghet og omsorg på den andre.

Les mer: 
Ikke push barnet for mye

– Foreldre uten grenser kan skade barna

Hva skaper angst hos barnet?
Det er mange ting som kan skremme barn fordi de ennå ikke har forutsetninger for å forstå eller tolke det de ser rundt seg. En toåring kan for eksempel være redd for hunder, støvsugere, insekter eller motorsykler. Det er også vanlig å være redd for å være alene i et rom i huset. En smårolling som blir engstelig når foreldrene forlater rommet, kan greie å trøste seg selv, for eksempel ved å kose med en bamse, eller ved å stabbe etter dem.
 
Men denne tryggheten er skjør. Uforutsette ting kan skje, bamser blir borte, dører blir lukket, og så kan verden bli skremmende igjen fordi de strategiene barnet har lært seg, ikke fungerer i alle situasjoner. Det er heller ikke alltid så lett å forstå hva det egentlig er som skremmer. Det kan virke som enkelte barn har behov for å kanalisere sin generelle engstelse gjennom redsel for spesielle ting, det er som om engstelsen leter etter et uttrykk.
 
Av og til kan barnet rett og slett bli skremt av sine egne følelser. Raserianfallene som du frykter, kan også være en skremmende opplevelse for barnet selv. Det er en viktig oppgave for foreldrene å lære barnet å forstå og mestre følelsene sine.

 
Hvordan merker jeg angst og fobier?
En toåring som er engstelig, kan være mer klengete enn vanlig og ha vanskelig for å forlate foreldrene for å leke alene. Det kan vise frykt for andre mennesker, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til det, og det kan også hende at barnet blir ekstra medgjørlig når det føler seg avhengig av foreldrene. Hvis angsten blir mer alvorlig, kan det hende barnet får vanskeligheter med å sove, at det hele tiden roper på deg, gråter, vil ha lyset på og lignende. Noen barn vil ikke lenger spise selv, eller de vil ha ”babymat” i stedet for vanlig mat.
 
Når vi snakker om en fobi, mener vi at frykten har festet seg og blitt panikkpreget. Den vil også være mer merkbar i hverdagen. Et barn som har angst for motorgressklippere, holder seg unna når det ser dem, men hvis det har utviklet seg til en fobi, kan barnet være redd for å gå ut i hagen, og det kan bli redd når det ser bilde av en gressklipper, eller hører at noen snakker om å klippe plenen.

Les også: 
Grip tak i godfølelsen!
 
Er det unormalt med fobier?
Dette er ikke noe uvanlig fenomen, og det trenger absolutt ikke å bety at noe er galt med barnet ditt. Mer enn halvparten av alle barn utvikler en eller annen form for fobi i løpet av andre eller tredje leveår.
 
Hva kan jeg gjøre?
Når barnet har utviklet angst eller fobier, bør man ikke bare tenke på hva som kan redusere den spesifikke angsten, men også prøve å dempe barnets engstelse generelt.
 
Alle voksne som barnet har kontakt med bør forsøke å gi ekstra mye kjærlighet og omsorg i en periode. Det er viktig at de voksne godtar frykten, uansett hvor uforståelig og ubegrunnet den er. Trøst og sympati er like viktig selv om barnets angst ikke har rot i virkeligheten. Husk at også voksne kan kjenne irrasjonell frykt i enkelte situasjoner – alle kjenner vi vel noen med edderkoppskrekk.
 
Tenk på hva som eventuelt kan redusere stress i barnets hverdag, og gjør det du kan for skape trygghet og forutsigbarhet. Det er også verd å tenke på om barnet kan ha følt seg presset – på grunn av egne eller andres forventinger – til å bli stor for tidlig.
 
Trygghet gjennom erfaringTrygghet gjennom erfaring
Like viktig som å respektere barnets angst er det å vise barnet at det ikke er noen grunn til å være redd. Hvis barnet er engstelig for vinden som uler rundt hushjørnene en høstkveld, bør du understreke at dette absolutt ikke er noe som du er redd for, men hvis barnet trenger det, kan det for eksempel få ha soveromsdøren på gløtt. Aksepter barnets følelse, men gi samtidig forsikringer om at det ikke er noen grunn til engstelse.
 
Den beste måten å overvinne angst og fobier på, både for barn og voksne, er å erfare at det man er redd for, egentlig er helt ufarlig. Det betyr at barnet etter hvert trenger å skaffe seg erfaringer med det som skaper angsten. Men det er viktig å huske at barnet må få gå gjennom denne prosessen i sitt eget tempo. Du kan prøve, på en forsiktig måte, å stimulere barnets nysgjerrighet, men utsett det aldri for press ved for eksempel å tvinge det til å nærme seg et dyr det er redd for. Press kan virke mot sin hensikt og gjøre situasjonen enda mer fastlåst.
 
Når bør jeg søke hjelp?
Hvis barnets angst er så sterk at den åpenbart begrenser barnets livsutfoldelse og livskvalitet, er det på tide å søke hjelp. Ta kontakt med helsestasjonen. Der kan du får råd og eventuelt bli henvist videre. Det finnes heldigvis effektive behandlingsmetoder mot angst og fobier.

Kilder:
  • Ulvund, Stein Erik: Forstå barnet 0¬-2 år. 2. utgave. Cappelen 2004.
  • Leach, Penelope: Alt om barnet. 4. utgave. Aschehoug 1999.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelLang og hard fødsel
Neste artikkelJul og nyttår
DEL