Når barnet er rundt halvannet år, vil det få en klarere forståelse av hvem det er. Du vil kanskje merke at barnet ønsker å ”klare selv” uten foreldrenes innblanding. Det kan sette din tålmodighet på prøve, men du vil også få gleden av å se et barn som stadig søker – og takler – nye utfordringer.

Sist oppdatert: 3. januar 2008

Hvem er jeg?
Klare-selv-fasen har å gjøre med utviklingen av selvet. Barnets oppfatning av at det er et selvstendig vesen begynner å ta form mye tidligere, fra det oppdager at det kan påvirke andre menneskers atferd ved for eksempel å gråte eller å smile.
 
Men nå forstår barnet også hvem det er. Det har stor glede av å se på bilder av seg selv, og omtaler seg selv med navn. En indikasjon på denne forståelsen kan du få ved å ta ”speiltesten”. La barnet kikke på seg selv i et speil, og tegn deretter en prikk på barnets nese. Hvis barnet reagerer med å røre ved sin egen nese, og ikke strekker ut hånden og tar på speilbildet, betyr det at det skjønner hvem det er.
Trygghet og spenning
Verden har sine skremmende sider, og sine morsomme og spennende sider, og de fleste barn vil i denne alderen veksle mellom å være utforskende i forhold til omgivelsene og klengete i forhold til foreldrene. Det er viktig at du tar hensyn til disse motstridende følelsene hos barnet – de vil være der i større eller mindre grad i flere år fremover.
 
For den saks skyld vil vel alle mennesker kjenne litt på slike følelser hele livet. Også som voksne må vi prøve å finne en balanse mellom spenning og trygghet i tilværelsen. Og både hos barn og voksne varierer behovet for selvstendighet og spenning mye fra person til person.
 
Utviklingen må gå sin gang
For noen foreldre blir klare-selv-fasen en prøvelse med mange daglige episoder rundt barnets forsøk på å beherske mer eller mindre vanskelige ferdigheter. Andre opplever at barnet kan være ganske tilfreds med å la foreldrene assistere med det meste.
 
Uansett om barnet er ivrig etter å klare selv eller ikke, er det ingen grunn til å prøve å forsere utviklingen. Barnet sørger selv for å finne nye utfordringer og teste sine egne ferdigheter. Når det har lært å gå, vil det stadig forsøke å gå lenger. Når det har lært å sette en kloss oppå en annen, vil det forsøke å sette en tredje oppå der igjen. Temperamentet styrer mye av barnets atferd, og akkurat det kan du ikke gjøre noe med. Men barnets behov for å klare selv kan også knyttes til selvtillit og selvfølelse.
 
Oppmuntre barnet!
I klare-selv-fasen skjer det ofte at iveren etter å løse nye oppgaver ikke står i forhold til barnets evner. Det å mislykkes kan føre til stor frustrasjon, og ikke så sjelden raserianfall. Din oppgave er å legge til rette for at barnet skal greie å mestre de oppgavene det lager for seg selv, uten at du overtar helt og skaper inntrykk av at det er du som ordner opp. Barnet må få anledning til å lykkes – gang på gang. Det er godt for barnet at det stadig opplever at det klarer noe nytt, og at det får leke med gjenstander som det greier å bruke. Slik legges grunnlaget for barnets selvtillit, troen på at det kan mestre ting på egen hånd.
 
På samme måte kan du hjelpe barnet ved å oppmuntre barnet til å ta små oppdagelsesferder på egen hånd, og ved å vise at du er tilgjengelig for trøst og kos når spenningen blir for stor eller oppgavene uoverkommelige. Når barnet beveger seg bort fra deg, vil det stadig snu seg og søke blikk-kontakt, som for å sjekke at alt er i orden. Trygge smil og oppmuntring fra deg vil fortelle barnet at det er trygt å gå ut i verden.
 

Oppmerksomhet for hva?
Mange legger vekt på at barn skal ha mye ros for det de klarer og det de gjør riktig, og barn i denne alderen elsker å sole seg i andre menneskers oppmerksomhet. Det er imidlertid også viktig å huske at vi ikke skal legge altfor stor vekt på barnets prestasjoner.

Du skal selvfølgelig vise at du deler barnets glede når det mestrer nye ferdigheter, både applaus og gratulasjonsklemmer er på sin plass. Men i ”øvingsprosessen” bør du ikke gi barnet inntrykk av at det er viktig for deg at det lærer å kle på seg selv, lærer å gå trapper eller greier å kaste ballen langt.

Hvis forventningene til barnets prestasjoner blir for store, kan frustrasjonen over alt det ikke klarer selv, bli desto større. Dessuten kan barnet etter hvert bli svært opptatt av å søke den beundringen prestasjonene vekker hos andre, i stedet for å kjenne på sin egen glede ved å mestre noe nytt.
 
Tenk over din tilbakemelding
Det kan derfor være lurt å tenke igjennom hvordan du reagerer når barnet når nye milepæler. Hvis det greier å gå trappen alene, er det kanskje ikke så viktig å si: ”Så flink du er.” Det er bedre å legge vekt på at det er morsommere å gå trapper selv enn å bli båret: ”Se hva du greier! Nå kan du gå helt opp til rommet ditt uten at jeg bærer deg!”.
 
Det samme gjelder når barnet behersker en lek eller en annen aktivitet. Prøv å hjelpe barnet til å kjenne på den indre gleden ved å få til noe – det er viktigere enn å nyte den anerkjennelsen det får fra de voksne.
 
Nå har du også muligheten til å vise barnet at din kjærlighet ikke blir mindre selv om det ikke lykkes – og heller ikke større når det lykkes. Det er et godt grunnlag for barnets selvfølelse – vissheten om at det er verdifullt uavhengig av hva det presterer.

Kilder:
  • Hiranandani, Veera: Barnets utvikling. Milepæler fra 0–6 år. Sandvik 2006
  • Juul, Jesper: Ditt kompetente barn. Pedagogisk Forum 1996
  • Manneche, Vibeke: Aschehougs store bok om barnet. Aschehoug 2002
  • Misvær, Nina: Cappelens store bok om barnet 0–6 år. Cappelen 2005
  • Ulvund, Stein Erik: Forstå barnet ditt 0–2 år. 2. utgave. Cappelen 2004
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFørjulstid
Neste artikkelPrøveperiode 7: Uteblitt mens og litt nedstemt
DEL