Sorgen over å miste et barn

Landsforeningen uventet barnedød, LUB, har på sine nettsider praktiske råd til deg som nettopp har mistet et barn. Rådene gis i fire kategorier, alt etter når barnet dør. Det blir oppfordret til å bruke tid sammen med barnet, holde det og gjerne stelle barnet selv – hvis det føles riktig. Det kan være fint å gi barnet et navn, og ta bilder av barnet, både med og uten foreldre og eventuelle søsken. Noen velger å invitere besteforeldre eller andre som står dem nær til å komme og se barnet.

Vondt også å miste tidlig i svangerskapet

Dyregrov er opptatt av at man ikke skal gradere sorg.
– For helt fra unnfangelse bygger det seg opp forventninger om hvordan livet skal bli.
Om man mister, sørger man over det som ikke ble. Så jeg tenker at man ikke skal undervurdere sorgen over å miste også tidlig i svangerskapet, sier Dyregrov.

Han sier det kan oppleves som en enorm glede å bli gravid, og tapet blir gjerne ekstra tøft om man mister flere ganger. Noen lykkes aldri i å bli foreldre.

Sorg eller traume?

Dyregrov sier at vi har sorg, og så har vi traumer. Kjernen i et traume er at sterke minner fra situasjonen rundt informasjon om en alvorlig diagnose eller dødsfall tas inn og stadig returnerer og plager oss i ettertid. Det kan for eksempel være en ufølsom formidling av tung informasjon eller noe vi så eller hørte som brenner seg inn i minnet.

– Dersom disse minnene rundt et tap eller dødsfall er sterke, kan de bli et hinder for selve sorgarbeidet. Hver gang en nærmer seg opplevelsen kommer minnene opp og hindrer at en forholder seg til sorgen. Det kan være for eksempel være påtrengende bilder av hvordan dødsfallet skjedde, som ved en ulykke. Dersom barnet døde i krybbedød, kan det være synet som møtte foreldrene da de fant barnet dødt i sengen, forklarer han.

Dersom en etter én måned fremdeles opplever at traumet preger en så mye at det går ut over daglig funksjon, sier Dyregrov at man bør vurdere å søke faglig hjelp for å ta tak i dette.
– Om traumereaksjonene er sterke kan det vanskeliggjøre sorgen, og det er ikke bra, sier Dyregrov.

Sorg er en normal og forventet reaksjon når man mister et barn.
– Sorg kan ta tid å bearbeide, og man skal ikke sykeliggjøre normale reaksjoner. Men i 2019 ble en ny diagnose tatt med i WHOs (Verdens helseorganisasjons) internasjonale klassifikasjonssystem for sykdommer – forlenget sorglidelse. Man kan ikke kalle det en forlenget sorglidelse før seks måneder etter at man mistet barnet, sier Dyregrov.

På engelsk kalles diagnosen Prolonged Grief Disorder (PGD). Norge har ennå ikke fått det inn i sine diagnosekoder, men det vil komme.eee

Er sorgen lik hos mor og far?

Så opptatt som samfunnet er av likestilling, skulle Dyregrov gjerne ønske at han kunne si at sorgen har utjevnet seg – slik at det er likt mellom kjønnene.
– Det har nok blitt noe bedre, men det skjer fremdeles ofte etter tradisjonelt mønster hvor kvinner snakker mest om sorgen. Menn holder oftere tanker og følelser mer for seg selv. I stedet for å snakke om det som er vanskelig, så kan de tenke mens de for eksempel bygger en ny veranda, bod eller lignende, sier Dyregrov.

Sammen med kona, professor og forsker Kari Dyregrov, undersøkte Atle Dyregrov for en del år tilbake hvordan det gikk med foreldre som hadde mistet barn i krybbedød 12-15 år etter at barna døde. De fant at mødre atskilte seg lite fra mødre som ikke hadde mistet, mens fedre noe mer depressive reaksjoner enn fedre som ikke hadde mistet et barn.
– Flere fedre kjente på at de måtte være de sterke da barnet døde, og de hadde strategier for å undertrykke følelsene sine, forteller han. Og bruk av slike strategier kan være vanskelig å avlære senere.

Dyregrov sier det er viktig at også menn får uttrykke sine følelser, uten å være redde for at det skal gjøre ting vondere for partneren.

– Men så må jeg jo si at jeg også møter par hvor kvinnen er den som lukker seg, mens mannen snakker. Sorg er komplisert, sier Dyregrov. Han legger til om foreldrene at selv om det gikk bra med dem, så var nesten alltid sorgen med lengsel og savn mer til stede rundt årsdager og høytider.

Blir det en krise i parforholdet?

– Det går bedre dersom man er i stand til å snakke om det som skjer og det er høyt under taket. Det er fint om man er i stand til å lytte til partneren sin. Dersom én er taus, og noen føler at de ikke blir lyttet til, kan det oppstå konflikter, sier Dyregrov.

Kanskje handler ulik oppfattelse av tapet også om at det er mor som er gravid, kjenner barnets bevegelser og føder barnet. Alt etter når barnet dør, har kanskje ikke far rukket å få det samme forholdet til den lille i magen ennå.

– Dersom barnet har levd en stund, er det ofte en mer felles forståelse av situasjonen. En har felles minner, og har levd sammen med barnet. Mange par rett og slett bestemmer seg for at tapet er noe de skal klare å komme gjennom sammen. En slik felles forpliktelse kan hjelpe par også i vanskelige perioder av livet, sier Dyregrov.

Uten å ha tatt utgangspunkt i noen bestemte typer dødsfall, så sosiolog Torkild Hovde Lyngstad i sin doktoravhandling at par som opplever at et barn dør, oftere går fra hverandre.

Betydning om man har barn fra før

Om man har barn fra før eller ikke, kan ha betydning for hvordan man kommer seg gjennom dagene.
– Noen som mister sitt første barn, føler at de ikke lenger har fast grunn under beina. Har de barn fra før, er det fremdeles noen som trenger at de er mamma og pappa. Sorg handler om savn og lengsel, og mange som mister ønsker å gjenforenes med barnet som døde. Men de holder seg i live fordi de har ett eller flere barn som behøver dem, forteller Dyregrov.

Han sier at noen som mister barnet sitt, engasjerer seg i for eksempel organisasjoner og stiftelser.
– De finner mening i å hjelpe andre som er i samme situasjon, sier Dyregrov.

Ønske om nytt barn

Mange ønsker å få et nytt barn etter å ha mistet. Ifølge Dyregrov viste en undersøkelse at flertallet av de som mistet, hadde et nytt barn på vei i løpet av det første året etter at de mistet. Flere ville fått et nytt barn dersom de hadde fått det til.

– Å bli gravid igjen gir en ny mening med livet. Men ofte er svangerskapet preget av frykt og redsel. Vil det gå bra denne gangen? Vil de komme lenger enn sist? Det kan være lurt å tenke gjennom hva et eventuelt nytt svangerskap vil bety. Mange foreldre kjenner en tung sorg, samtidig som de gleder seg over at et nytt barn er på vei, sier Dyregrov.

Noen mister barn på grunn av genetiske lidelser.
– Da er det ofte en stor frykt for at også det neste barnet skal få det samme. Kanskje er det en sykdom som ikke gir symptomer før det er gått noen år. Vil de som foreldre klare å gå gjennom det samme en gang til, sier han.

«Det var ikke liv laga»

Foreldre som mister opplever ofte at de må forholde seg til kommentarer fra andre rundt dem. «Det var ikke liv laga», «Dere er så unge», «Det er en mening med alt», «Du har jo de andre barna». Folk tror kanskje at de trøster, men Dyregrov advarer mot å komme med slike utsagn.

– Dersom foreldrene sier dette selv, kan det være til hjelp. Men om andre sier det, kan det bli veldig feil. Alt som undergraver verdien av det foreldrene har mistet, gjør utrolig vondt. Det er smertefullt om andre nedskriver verdien på det livet som ikke fikk leve opp, påpeker han.

Dyregrov forteller om en lege ved en fødeavdeling som sa til foreldre som mistet barn i dødfødsel at «Du kan tenke på det som en abort».
– Han måtte få tilsnakk. Man kan ikke si sånn til noen. Sorg må anerkjennes. Dersom det er traumatiske ting som skjer, kan det forstyrre sorgen. Vi som får henvist foreldre i sorg, har som oppgave å hjelpe dem til ikke å gå for mye nær eller for mye bort fra sorgen, sier Dyregrov.

«Hvor mange barn har du?»

En annen ting som kan bli vanskelig for foreldre som har mistet, er spørsmålet om hvor mange barn de har. For noen som har gått gjennom en senabort, dødfødsel eller har mistet et barn etter fødsel, er foreldre – selv om barnet ikke er med dem. Og har de flere barn, har de likevel et barn for lite.

– Da synes jeg man skal være ærlig. Det går for eksempel an å si at «Jeg vet at det kommer overraskende på deg, men vi har tre barn – men bare to som lever. Det er ikke noe vi trenger å snakke mer om nå», sier Dyregrov.

Han vet det er foreldre som ved veldig kortvarige forbindelser eller tilfeldige møter ikke tar med eller nevner barnet de har mistet.
– Og så har de bedt en liten bønn med unnskyldning til barnet de mistet etterpå, sier Dyregrov.

For det kan sette folk litt ut å få slik informasjon, og det er ikke alltid foreldrene heller orker å komme med forklaringer om noe som er såpass vanskelig.

– Men jeg tenker at det er fint å være klar på hva du svarer. Det er en del av historien din. Noen foreldre opplever at deres andre barn arresterer dem hvis de sier «feil», for de husker jo eller har lært om et søsken til, sier Dyregrov.

Viktig å føle glede igjen

Å bearbeide sorgen er viktig, og Dyregrov forteller at det etter hvert er viktig å kunne føle glede igjen.
– Mange får dårlig samvittighet overfor barnet de mistet dersom de er glade. Men det er bra å kunne le igjen og være med i øyeblikket. Man kan ikke bare stå og se på livet på avstand, sier Dyregrov.

Han sier at sorgen, etter hvert som tiden går, blir et bakteppe i livet. Så kommer det gjerne mer i forgrunnen når det er årsdager, ulike høytider og markeringer.

– Dersom barna de mistet hadde fått levd så lenge at de kunne si noe, så ville de sagt at de ønsket at foreldrene skulle være glade! Vi har sett flere syke barn som er veldig opptatt av at noen må ta seg av foreldrene deres når de dør, sier Dyregrov.

Les også:

Dødfødsel: Heine kom stille til verden

Dødfødsel: Når alt man sitter igjen med er minnene

Rettigheter og stønader ved dødfødsel

Å bli gravid igjen etter å ha mistet