Naturlig foreldrekompetanse og inntoning
Nesten like fascinerende er det at de aller fleste mennesker vet hvordan de på en god måte skal kommunisere med et spebarn. Når du står over barnet som ligger på stellebordet, vil du naturlig søke øyekontakt, prate i et høyere stemmeleie enn du pleier, variere stemmebruken din mer enn vanlig, overdrive mimikken din og ta naturlige pauser slik at babyen får anledning til å ”svare”. Du vil tilpasse stemmevolum og aktivitetsnivå til barnets stemningsleie – hvis du for eksempel skjønner at barnet er litt engstelig, vil du dempe stemmen og snakke beroligende. Hvis du forstår at barnet er oppsatt på lek og moro, vil du kanskje snakke litt høyere eller bevege ansiktet ditt nærmere barnet og ”lekeskremme” det. Alt dette skjer uten at du tenker over hvorfor du gjør det du gjør.
En viktig del av samspillet med de aller minste er det som på fagspråket kalles følelsesmessig inntoning, det vil si en følelsesmessig tilpasning som går på tvers av sansene. Et spedbarn kan for eksempel uttrykke noe med ansiktsuttrykket eller en armbevegelse, og omsorgspersonen kan bekrefte at han eller hun forstår ved å bruke et tilsvarende ansiktsuttrykk, ved å si noe, eller ved å gjøre en annen bevegelse. Det som er viktig i kommunikasjonen er altså ikke selve handlingen, men følelsen som uttrykkes. Hvis foreldrene på denne måten greier å speile barnets følelser, vil barnet forstå at foreldrene deler disse følelsene.
Samspill i rutinesituasjoner
Veldig mye av samspillet den første tiden i barnets liv foregår rundt de daglige gjøremålene som bleieskift, bading og amming/mating. Når babyen ligger på stellebordet, er utgangspunktet godt for blikk-kontakt, småprating, sang, smil og berøring. Når barnet har opplevd dette mange ganger, vil det etter hvert få en forventning om at det nettopp er dette som skal skje under stellet. Slike erfaringer legger grunnlaget for barnets forståelse av verden rundt seg.
Øyekontakten er ofte utgangspunktet for å oppleve noe sammen. Til å begynne med dreier det seg kanskje mest om at du og barnet ser på hverandres ansikter og ansiktsuttrykk.
Dialog og turtaking er viktige begreper når du skal legge til rette for et godt samspill mellom deg selv og barnet. Når du har tatt et initiativ eller svart på barnets initiativ, må du ta en pause slik at barnet får anledning til å bidra. Du kan ha god kontakt med barnet uten å overøse det med prat. Ta deg tid til å se etter barnets initiativ til kontakt, og etter barnets svar på dine initiativ.
Verden blir større
Etter hvert som barnet blir eldre og kan følge blikket ditt, kan du lede oppmerksomheten mot en gjenstand eller en annen person som kan være utgangspunktet for en felles opplevelse. På fagspråket kalles dette triangulering, det vil si at du bringer et tredje element inn i kommunikasjonen mellom dere. Du kan ta barnet på armen og gå på oppdagelsesferd rundt i rommet eller huset og finne mange ting som gir gode og morsomme opplevelser. Dere kan kikke på leker, på en plante eller på solstråler som lager fargespill i glass, og dere kan høre på musikk, eller på lyden av en teskje mot en tallerken.
Pass på å følge barnets signaler når det gjelder ”samtaleemner”. Når barnet viser interesse for en gjenstand, er det viktig at du viser at du har forstått dette initiativet ved å snakke om gjenstanden. Når barnet begynner å gripe, kan du gi gjenstanden til barnet og si ”vær så god” og ”takk”. Innen barnet er ett år, vil det beherske ”gi-og-ta-lek” og kanskje prøve å si ”takk”.
Det er viktig å huske at det du formidler om din egen opplevelse av en gjenstand eller aktivitet, legger grunnlaget for barnets tolkning. Hvis du setter på lystig musikk og danser med barnet samtidig som ansiktsuttrykket ditt og bevegelsene dine uttrykker glede, vil dette preget barnets opplevelse av musikk og dans.
Det er viktigst at de som har omsorgen for barnet til daglig, har et godt samspill med barnet. Men de ferdighetene barnet har utviklet i samspillet mellom dere hjemme, bruker det også når dere beveger dere ut i samfunnet. Mange barn er mestere i å få oppmerksomhet og dra mennesker rundt seg inn i samspill. Hvem har ikke stanset opp ved en barnevogn for å ”prate” med et ukjent barn som titter frem og tar initiativet til kontakt? Alle slike opplevelser bidrar til å gi barnet gode og nyttige samspillserfaringer, og hvis du ser barnet ditt utfolde seg på denne måten når dere er ute på tur, kan du tenke på at det skyldes all den ”treningen” dere har gjort hjemme.
Nok er nok
Som omsorgsperson er det viktig at du er oppmerksom på barnets signaler slik at du forstår når det vil ha selskap og aktivitet og når det vil hvile. Barn trenger den riktige blandingen av rolig tid alene og tid sammen med andre mennesker. Alle er forskjellige, noen vil ha ”action” store deler av dagen, mens andre trenger mye ro. Når barnet gråter eller snur seg bort mens dere ”prater”, er det sannsynligvis overstimulert. Da er det på tide å ta en pause.
Når samspillet er vanskelig
Et spebarns behov for kjærlighet, nærhet og ømhet er like stort som behovet for mat og søvn. Det kjærlige samspillet mellom deg og barnet har mye å si for hvordan barnet senere vil utvikle seg. Hvis barnet blir møtt med oppmerksomhet, hengivenhet, respekt og forståelse i sitt nære miljø, vil det senere kunne utforske resten av verden med trygghet og tillit. Hvis samspillet ikke fungerer, vil barnet få problemer med å forstå og uttrykke følelser, og verden kan fremstå som et utrygt sted. Det tidlige samspillet har stor betydning for læring og utvikling.
I noen familier er samspillet vanskelig på grunn av sykdom, rusmisbruk eller andre årsaker. Hvis du har en livssituasjon som gjør at du føler at du ikke får til et godt samspill med barnet ditt, kan du søke hjelp på helsestasjonen. De kan veilede deg når det gjelder kommunikasjonen med barnet, og eventuelt sette deg i forbindelse med andre hjelpeinstanser hvis det er hensiktsmessig.
Hvis du føler at du gjør alt riktig, men allikevel ikke får den responsen du forventer av barnet ditt, kan du også be helsestasjonen om råd. Husk at det er stor variasjon innenfor ”normal” atferd hos spedbarn. Helsesøster eller lege kan vurdere om barnets manglende respons kan tyde på sykdom eller utviklingsproblemer.
Spesielle behov
Hvis barnet ditt har en sykdom eller tilstand som gjør at de ikke følger et vanlig utviklingsmønster, kan samspillet mellom dere kanskje arte seg annerledes enn det vi har beskrevet her. Men samspill kan være så mye, og også barn som har alvorlige handikap kan beherske mange former for kommunikasjon. Det kan hende det er litt vanskeligere å oppdage barnets initiativ, og å vite hva som er hensiktsmessig respons, men også her vil du komme langt med å bruke dine naturlige omsorgsevner. Samtidig er det nyttig å søke råd og veiledning hos fagfolk som har erfaring med den aktuelle sykdommen eller tilstanden.
Kilder:
- Spebarnsboken 2006-2007
- Henning Rye: Tidlig hjelp til bedre samspill, Universitetsforlaget 1993.
- Lars Smith og Stein Erik Ulvund: Spedbarnsalderen, 2. utgave, Universtetsforlaget 1999.
