Ni dager på overtid gikk vannet. Men det skulle ta enda litt tid før fødselen kom skikkelig i gang – og det med litt ekstra hjelp.

Sist oppdatert: 6. september 2016

Jeg våknet på morgenen og var minst like spent som dagen før, også like skuffet – for ingenting hadde skjedd enda! Det var 18. februar og ni dager siden termin. Ventetiden føltes uendelig. Jeg sto opp som vanlig og var på vei inn på kjøkkenet da jeg kjente at jeg sakte, men sikkert ble våt nedentil. Jeg trodde ikke det var noe uvanlig siden det egentlig var ganske lite. Men da jeg gikk på badet og satte meg på do, og det ikke sluttet å renne – da skjønte jeg at vannet hadde gått. Endelig, tenkte jeg!

Dro til føden for sjekk
Jeg fikk ringt samboeren min, så han kom hjem fra jobb og vi dro på føden for sjekk. CTGen viste svake rier, og håpet vokste seg enda større. I god tro på at noe snart ville skje, satte vi oss i bilen og dro videre til Elverum sykehus, siden sykehuset der vi bor ikke tar imot førstegangsfødende.

Pasienthotell over natta
Da vi endelig var fremme, ble vi møtt av en full avdeling. Så vi ventet en stund, før det ble CTG enda en gang. Og nå var rieaktiviteten omtrent lik null, så vi ble sendt ned på pasienthotellet for natta, og håpet igjen at noe skulle skje i løpet av de neste timene. Nattesøvnen ble dårlig, jeg lå og ventet på at lillegutt skulle komme ut. Det var veldig ubehagelig å gå og lekke fostervann så lenge, men jeg hadde ikke noe valg.

Ingen tegn til rier
Morgenen kom omsider, og nå sjekket de åpning og tok ny CTG. Åpningen var på tre centimeter, men ingen tegn til rier nå heller. De vurderte lenge om jeg skulle få modningspille, men de mente jeg var altfor moden til at det ville ha noen virkning. Så da ble det enda mere venting!

Riefremkallende drypp
Dagen ble lang, men klokken seks på kvelden, fikk jeg endelig komme inn igjen. Det ble da bestemt at jeg skulle bli satt på riefremkallende drypp, siden det var såpass lenge siden vannavgang.

Fikk fort sterke rier
To timer senere lå jeg klar i senga med sykehusskjorten på, veneflonen inne og dryppet var på tur. Nå var jeg mer spent enn noensinne, og så virkelig frem til at riene skulle trappe opp. Etter et kvarter ble dryppet justert opp, og kroppen responderte ganske fort med rier. Det begynte svakt, men etter hvert ble de ganske så sterke og intense.

Jeg sto opp av senga og prøvde å gå med prekestolen. La meg ned igjen og prøvde så godt jeg kunne å puste mellom riene. Prøvde også saccosekk, men det ble bare verre for meg. Så ble jeg tilbudt lystgass, og takket ja til det. Det var en lettelse, for da fikk jeg noe annet å tenke på. Alt ble bare komisk, jeg følte meg i en rus og lo av alt, det lettet virkelig på smerten.

Elektroder på babyens hode
Samboer var med under hele fødselen, så alt føltes veldig trygt. Jeg fulgte med på maskinen som viste intensiteten på riene hele tiden, og forberedte meg på pusting hver gang tallene steg. De satte elektroder på hodet til gutten min for ekstra overvåkning, siden det var igangsatt. Det var ikke en behagelig opplevelse, men det måtte til!

10 centimeter!
Riene tødde opp veldig raskt, og smerten ble etter hvert det jeg trodde var uutholdelig. Da ble det bestilt epidural, men før jeg rakk å få den, hadde jeg heldigvis fått en åpning på ti centimeter. Så kunne jeg begynne å presse, og jeg husker jeg følte meg så stolt da jeg pressa det jeg kunne, og pustet veldig godt mellom riene.

Riene var tette, med seks rier på ti minutter, så de vurderte å sakke ned på fødselen. Men jeg var så godt i gang at det ikke var vits. Nå begynte det å gjøre veldig vondt, så jeg spurte jordmor om hvor lenge hun trodde jeg hadde igjen før han var ute. «På en time er mye gjort altså.» «EN time!?» svarte jeg. Det føltes så håpløst!

Snart i mål!
Plutselig var den timen gått, jeg fortsatte å presse det jeg kunne. «Nå ser vi hodet!» fikk jeg høre, og ble oppfordret til å kjenne nedentil. Jeg ble overrasket og utrolig glad da jeg både kjente og så hodet hans. Slutten var så nær, så da tok jeg i det jeg kunne – presset noen ganger til; så var han ute! Jeg fikk han rett på brystet og nøt lyden av skriket hans.

Endelig hadde jeg fått min Sander, 20.02.16 klokken 04.34.

Morkaken ville ikke ut
Etter fødselen var over, ville ikke morkaken ut. Jordmødrene ventet litt, men de bestemte seg for å få presset den ut. Barnefar fikk Sander så jeg kunne få behandling. Jeg fikk lystgass på ny, og med et kraftig press på magen så kom morkaken ut.

Men det stoppet ikke der. Livmora trakk seg ikke sammen av seg selv, så blodet fosset ut i store mengder. Lege ble tilkalt, og det ble gjort forskjellige tiltak for å stoppe det. Jeg holdt på å besvime, men klarte heldigvis å unngå det. Det var skummelt mens det sto, på siden blodtrykket falt betraktelig og blodtapet var stort. Men det gikk heldigvis bra til slutt.

 

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?