Etter et tøft svangerskap, var vi veldig glade for en rask og fantastisk fødsel. Men så kom beskjeden om at noe kunne være noe galt med babyens hjerte.

Sist oppdatert: 5. september 2016

Etter et langt svangerskap med mye blødninger, bekymringer, mange ultralyder og en sykehusinnleggelse på grunn av store blødninger, ble det endelig januar. Storesøster, pappa og resten av familien begynte å bli utålmodige etter å treffe lillesøster! Vi feiret storesøster bursdag 25. januar, og håpet at lillesøster ikke kom akkurat denne dagen – noe hun heldigvis ikke gjorde. 

Dagene gikk, og fredag 29. januar begynte vi dagen på samme måte som alltid: stod opp med storesøster, koste oss med frokost, leverte henne i barnehagen, så dro jeg i butikken for å handle inn alt som trengtes til barnebursdag dagen etter.

«Knepp» i magen
Etter handlingen begynte jeg å lage godteposer til bursdagen, men måtte slappe av i mellom slagene. Jeg la meg ned, og plutselig sa det «knepp» i magen! Jeg reiste meg opp, redd for at vannet skulle gå i sofaen. 

Gikk på do, hvor det var blod på papiret, jeg ringte føden, og fikk beskjed om at det kunne høres ut som en start, men at det kunne ta mange dager. Så slapp av og ta det med ro, var oppfordringen. 

Fant frem rieteller
Jeg fortalte samboeren, som var hjemme den dagen, om samtalen med føden, gikk en kjapp tur i dusjen, for jeg hadde en følelse av at dette kom til å skje denne dagen – snart. Jeg satte meg tilbake i sofaen for å knytte ferdig båndene på godteposene. Og da begynte det! Jeg fikk tak i magen som kom sterkere og sterkere, fant frem rietelleren og begynte å plotte inn. 

Jeg pustet meg igjennom vondter, mellom slagene knøt jeg godteposer for harde livet.

Jeg insisterte på å gjøre de ferdige, før sambo ble sint og ringte mamma, som skulle kjøre oss til sykehuset. Takene kom fortere og sterkere, jeg ringte igjen sykehuset og fortalte at vi kom snart. Mens vi ventet på mamma måtte jeg finne frem kjoler, og legge klar alt til morgendagens barnebursdag for storesøster.

Sterke rier
Mamma kom, vi kjørte og riene var sterke og med 1-2 minutters mellomrom. Samboeren ringte sykehuset på veien, og sa at vi måtte ha hjelp når vi kom frem – noen måtte stå klare! Etter 10-15 minutter kom vi endelig på sykehuset, hvor jordmora stod klar i vestibylen med rullestolen. 

Hun rullet meg, jeg pustet og peset.

Måtte presse
Idet vi kom inn på fødestuen følte jeg at nå måtte jeg presse!! Jeg sa "NÅ MÅ JEG PREESSE"!! Jordmor beordret meg opp i stolen, tok en sjekk og sa "Ja her skal det fødes, nå!" 

Det var en en fantastisk fin fødsel på 30 minutter, hvor jeg pustet meg igjennom det hele  – og så kom vår vakre fine lillesøster. Hun var så fin og perfekt, lille mirakelet vårt. 

Vi koste oss, storesøster kom og fikk se på lillesøster og var så kry.

Vi sov, fikk besøk på lørdagen, og var veldig klare for å komme hjem på søndag og begynne det nye spennende familielivet som fire.

Fant bilyd på hjertet
Sånn ble det ikke. De fant en bilyd på hjertet under rutineundersøkelsen før mannen min dro hjem. De ville gjerne sjekke dette litt ekstra, noe vi synes var helt greit. Både jeg og storesøster hadde bilyd da vi ble født, så jeg tenkte at dette var ikke noe problem.

De tok med mirakelet vårt, og ble borte. Klokka gikk, 30 minutter, 60 minutter, vi tittet på hverandre og konstanterer med at de sikkert tok alle tester de skulle nå med én gang. 

Etter 1 time og 15 min kom det inn en lege, uten baby, og tok tak i stolen. Da skjønte jeg at nå var det noe galt.

Medfødt hjertefeil
Hun fortalte oss at de hørte bilyden, og sjekket dette opp med ultralyd. Da så de at det var en feil med hjertet. Datteren vår var født med en hjertefeil. 

Denne legen som hadde bakvakt var heldigvis hjertespesialist, og hadde jobbet mange år på Rikshospitalet. Litt flaks i uflaksen måtte vi ha.

Ambulansehelikopter
Hun hadde alt ringt inn på Riksen og fortalt at vi kom. Klokken var nå 13:30, og vi fikk beskjed om at babyen ville bli fløyet med ambulansehelikopter inn klokken 15. Vi fikk henne inn på rommet i fem minutter før de måtte ta henne med, og legge henne med venefloner og elektroder på.

Vi gråt og gråt, måtte samle tankene, og ringe de telefonene vi måtte. Det var vondt å ringe hjem til mormor og fortelle både henne og storesøster at vi ikke kom hjem, og at vi måtte dra til Rikshospitalet! Vi fikk pakket tingene våre, fikk papirer og praktisk informasjon, før vi fikk komme inn og se babyen vår ligge i en seng med masse slanger. Et vondt syn – skremmende og skummelt. 

Noe måtte gjøres – nå!
Vi ankom Rikshospitalet bare en halvtime etter babyen! Det var et sjokk, babyen min lå i en seng, og det var to leger som sto med ultralydapparatet og sjekket – nøye. Babyen min hadde ikke noe farge igjen, ho var helt gussen – og så så liten og så sliten ut der ho lå. De bestemte at de måtte gjøre noe nå, med én gang. De forklarte oss at hun hadde en tranghet i hovedpulsåren.

To og en halv dag gammel ble det ført inn et ballongkateter som de blåste opp og gjorde trangheten litt mer åpen. Dagene gikk, legene sjekket henne flere ganger om dagen, flere forskjellige, og alle sa forskjellige ting.

Åpen hjertekirurgi
Da hun var fire dager gammel bestemte de at de måtte ta en åpen hjertekirurgi på babyen min, da ballongen ikke hadde den effekten de ville.

De var litt usikre på hva som ventet dem da de åpnet henne!

Det var de fire lengste dagene i mitt liv. Ikke viste vi om ho ville overleve operasjonen, om ho ville ha varige mén, vi visste ingenting før de var ferdige å operere. 

Det tok 4 timer fra vi trillet henne ned til operasjon og til vi hørte noe. 

Operasjonen vellykket
De ringte og sa at "Det har gått bra, alt er fint og babyen har det bra. Dette gikk mye bedre enn vi håpet på, og var enklere enn vi trodde"! 

Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv. 

Det var en fantastisk telefon, og et fantastisk team tok imot oss etter operasjon. 

Legene var superfornøyde med operasjonen, og vi hadde en supertøff og sterk jente. Først etter den operasjon fikk vi beskjed om hvor kritisk det egentlig var for vårt lille mirakel. 

Hadde vi ikke kommet da vi kom på Riksen, hadde vi aldri hatt babyen vår her i dag.

Annerledes start enn forventet
Det var virkelig ikke sånn jeg så for meg starten på barseltiden, med tre uker på sykehuset, redsel og tårer.

Heldigvis gikk det bra, vi ble godt tatt vare på av et fantastisk legeteam og fantastisk fine sykepleiere på Rikshospitalet nyfødtintensiven! 

Nå har vi verdens blideste seks måneder gamle jente, som virkelig er glad i livet! 

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?