Natt til 17. november i 2006 satte det i gang. Jeg var bare i uke 33+1 og ventet ikke helt at det skulle skje nå. Jeg hadde i forkant av dette hatt det veldig vondt, masse kynnere, veldig press nedover, samt menssmerter. Fersk som jeg var tenkte jeg jeg skulle ta det med ro.. tenkte ikke på å oppsøke lege.

Sist oppdatert: 4. mars 2008

Men, da var det altså i gang. Jeg tenkte: «Dette er vondere en det bruker å være.. kanskje jeg skal gå på do, det bruker å hjelpe». Men det hjalp altså ikke. Når jeg så på klokka så var det 4 min mellom det jeg skjønte var rier. Da alvoret gikk opp for meg gråt jeg litt, så minn mann måtte ringe legevakten. Legevakten sa vi måtte ringe på sykehuset med en gang, noe min mann gjorde. Jordmor ville snakke med meg, og ba oss pakke en bag og komme ut, så kunne de kanskje stoppe fødselen.

Å pakke en bag i den sitasjonen er lettere sagt en gjort. Jeg fikk med meg en hettegenser, noe jeg absolutt ikke trenger på sykehuset. Vi reiste for å ta ferga, og klokka var vel da ca tre om natta.. Det tok 45 min før ferga gikk, og jeg vart dårligere og dårligere.

På grunn av sterke smerter i ryggen kastet jeg opp (ut bildøra..sikkert morsomt for de bak!. På ferga var jeg veeldig tissetrengt, men min mann ville ikke slippe meg ut av bilen av frykt for at jeg skulle føde der.

Kl. 5 tidlig 17. november var vi omsider på sykehuset. Jeg vart tatt imot med rullestol, noe jeg er takknemlig for.

Jeg ble undersøkt, og hadde 4 cm åpning. Det var for sent å stoppe fødselen, så det vart satt lungemodningsprøyte. Det hører med til historien at jeg under denne undersøkelsen tissa meg ut, og uten bag så hadde jeg ingen klær igjen.

Fødselen var vond som andre fødsler. På grunn av at jeg kasta opp så fikk jeg satt sterilvannspapler mot smertene i ryggen. Da jordmor sa at det var lov å skrike, så forstod jeg at sprøytene kom til å gjøre vondt. Og det kan jeg fortelle at det var veeeldig vondt!

Alt gikk veldig fort, så jeg fikk ikke tid til å prøve noe særlig. Låg bare på høyre sida og orka ikke å røre på meg.. Når riene var som værst så fikk jeg prøve litt lystgass. Det funka en liten stund, men så fikk jeg klaustrofobi av maska.

Rett etter kl 8 beslutta jordmor å ta vannet, som ikke ville gå. Inne på fødestua var det nå flere tilskuere og deltagere på grunn av at det var en prematur fødsel. Det var 2 jordmødre, 2 assistentleger fra prematuravdelingen og overlegen fra samme avdeling.

Når vannet gikk sa det plopp så var han ute… den fine gutten min! De måtte klippe meg så han ikke skulle få press på hodet. Så mens de undersøkte at han hadde det bra og var frisk så vart jeg sydd. Det var ikke behagelig!

Når de hadde undersøkt han holdt de ham bort til meg så jeg fikk se ham og gi han en klem. Så tok de ham med på prematuravdelinga. Jeg fikk mat og champagnebrus, og norske flagg, og uten helt å forstå hvilket under som hadde skjedd ringte jeg til familie og venner for å fortelle nyheten.

Vi fant ikke ut hvorfor han ble født for tidlig, men han var frisk og fin. 2160 gram og 47 cm lang. Lang og tynn!

Vi var på sykehuset i 5 uker og fikk komme hjem 4 dager før jul. Det jeg sitter igjen med er at det var ingen skrekkopplevelse. Men jeg vil selvfølgelig gå tiden ut neste gang!!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa vår nydelige lille Sander kom til verden
Neste artikkelFødsel over all forventning
DEL