Hadde termin den 29.januar, men det så ikke ut som at noe skulle skje da, så jeg smurte meg med tålmodighet. Men ut på kvelden begynte jeg og kjenne murringer i ryggen, sånne svake mensmurringer. Men det ble liksom bare med det den dagen.

Sist oppdatert: 10. mars 2008

Den 30.januar hadde jeg murringer hele dagen og noen ordentlige tak i ryggen. Ikke vondt, men kryssa fingrene for at noe var på gang…

Ut over dagen hadde jeg sånne tak ganske mange ganger til dagen, men jeg er så redd forå være alt for hysterisk. Jeg sa til meg selv at ingenting var på gang, og at jeg bare skulle ta det med ro..

Ut på kvelden tok jeg og sambo turen ut for og se på ny bil. Hadde noen tak i løpet av turen vår. Og da lot jeg meg selv tro at noe var på gang. Vi fikk ikke sett så mye på biler den kvelden, for takene kom bare hyppigere og hyppigere.

Når vi kom hjem roet de seg helt, kjente bare sånne svake murringer nederst i ryggen. Ble skikkelig skuffa og regnet med at det hadde stoppet opp.

Vi gikk å la oss i 11-tiden, og hadde ligget i sengen i noen minutter da det kom et virkelig tak. Jeg overbeviste meg selv og sambo om at det bare var en kynner, selv om jeg innerts inne visste at det var en rie.

Det gikk 20 minutt før neste rie kom. Jeg var så urolig i senga at jeg bare sto opp, i stedet for å ligge å holde sambo våken.

Gikk opp på loftet og satte meg på BIM (hehe) da kom det en ri til, da var det 16minutt siden forrige. Så kom det en til med 8 minutts mellomrom. Tenkte at dette kunne ta sin tid, og smurte meg med enda mer tålmodighet.

Det kom en rie til, denne gangen med tre minutts mellomrom. OI! tenkte jeg. Så kom en til med tre minutts mellomrom. Da jeg hadde hatt fem rier på 15minutt gikk jeg ned og delte dette med sambo.Vi ringte føden og fikk beskjed om å komme når vi følte for det.

Vi ventet en halv times tid før sambo gikk opp og vekket farmor og farfar fordi vi måtte låne bilen deres (bodde der mens vi vente på at leiligheten skulle bli klar). Vår bil hadde bare sommerdekk og det var glatt ute. Jeg gikk ut på gårdsplassen og spaserte med riene mine.

Farmor og farfar kom springende ned trappa. Farfar i bare trusa og farmor i nattkjolen, det var litt av et syn! Jeg overbeviste dem om at vi sikkert ble sendt hjem igjen (yeah right).

Halvveis til sykehuset fant sambo ut at han hadde glemt sertifikatet og vi måtte snu og hente det. Sint, var bare fornavnet mitt da.

Da vi endelig var på vei igjen hadde riene mine begynt og bli mer intense, og skikkelig irriterende, de bare hagla inn.

Vel fremme på sykehuset, kom riene med et minutts mellomrom. Jeg holdt på å bli gal…

Kom inn på mottakelsen, og jordmor satte på ctg og kjente på åpning. BARE 3cm. Fikk klyster etter MYE diskusjon med jordmor og sambo. Jeg gikk på do og gjorde «mitt» og fikk tildelt sånne nyyydelige sykehusklær. Jeg klarte ikke å kle på meg så sambo måtte hjelpe meg.

Fikk tildelt fødestue, og da jeg kom inn dit fikk jeg litt panikk. NÅ skal det virkelig skje tenkte jeg! jeg lå på gulvet inne på fødestua å pusta meg igjennom riene, som kom med toppen 1 minutts mellomrom. Jordmor satte på en ctg til, og ble stor i øynene når hun så hvor hyppige og sterke riene var. Jeg pusta og pesa, og fikk mye skryt for at jeg var flink.

Det ble tappet vann i badekaret, og jeg hoppet oppi Der satt jeg leeeenge –  det var deilig det!

Jeg personlig trodde at riene skulle være myyyye verre, og ble nesten litt snurt (må bare si det at klokkeslettene er veeeeldig uklare for meg da jeg hadde mer enn nok å tenke på).

Vel ute av badekaret ble jeg tildelt en sånn hard ekkel fødeseng. Jordmor mente jeg skulle prøve lystgass. Fikk klaus av masken over ansiktet, men jeg hadde bestemt meg for og klare og bruke lystgass, så etter hvert gikk det virkelig bra!

Hadde noen hysteriske latteranfall av sambo mellom riene, som nå kom med 30 sekunders mellomrom. En lege kom inn og tok fostervannet mitt, og det var veldig misfarget. Fikk beskjed om at det ville bli ekstra testing av lille-gull når han kom ut. Men at jeg hadde ingen grunn til og få panikk.

Da klokka begynte og nærme seg halv 7 og jeg hadde ligget der på ei hard ekkel fødeseng med rier med toppen 1 minutts mellomrom, begynte jeg og bli ganske sliten. Men jeg ville ikke ha epidural. Men jordmor anbefalte det sånn at jeg fikk slappet litt av. Fordi åpningen var bare på latterlige 6cm!!!! 3 cm på økning på seks og en halv time! Gud hjelpe meg vel, tenkte jeg.

Jeg fikk epidural og fikk slappet av i ca en times tid med å bare ligge og se på skjermen når riene kom – morsomt! Men så var det akkurat som epiduralen sluttet å virke. Riene var verre enn de hadde vært noen gang, og med 30 sekunder mellomrom. De satte opp trykket på epiduralen, og skrudde ned dryppet som holdt riene i gang.

Klokken halv åtte var det vaktskifte, og den hyggelige jordmora måtte gå. Inn kom ei like hyggelig jordmor, og en lege student. De hilste på meg, midt i en ri, og jeg var veldig fortvila etterpå for at jeg ikke fikk sagt navnet mitt, og begynte å smågråte til sambo (jau jau).

Den nye jordmora målte åpningen min, nja, kanskje 7 cm sa ho. 7CM??!! Jeg ble skikkelig fortvila og prøvde og forklare alle der inne i rusen av lystgass at denne babyen ikke hadde tenkt seg ut og at de like gjerne kunne ta han med keisersnitt for og spare tid både for meg og dem.

Så en times tid etterpå fikk jeg helt enormt pressetrang, og jordmor målte åpningen, så på meg og sa: huff da, er bare 6 cm her – 6CM??!! Har jeg krympa?! jordmor skrudde opp dryppet for å få mer effektive rier, men skal jeg være ærlig så synes jeg at riene var mer enn effektive nok. For nå gjorde de skikkelig vondt.

Så der lå jeg da, med pressetrang og en åpning på 6 cm, og rier med 15-30 sek mellomrom *sukk*.

en halv time etterpå kjente jordmora på åpningen, øynene lyste opp, og hun sa: ja her har det skjedd store ting; 8 cm åpning nå! Åh, jeg ble så gla!!! klokka var da ca 10.

Hjertelyden til lille-gull var ganske uregelmessig da riene kom, så lege og jordmødre ble tilkalt. Det var litt skremmende, men de sa at det ikke var noe å bekymre seg for og at det var normalt, men at de bare ville være på den sikre siden.

NÅ var jeg trøtt! Legestudenten sendte meg medlidende blikk da han så at en ny ri var på vei. Jeg klarte og duppe av på de 15-30 sekundene som var mellom riene, og skvatt opp når rien kom.

Jordmor kjente på åpningen. BARE en liten kant igjen nå sa ho. Og nå mente hun at jeg ikke skulle holde igjen på pressing, men heller ikke pressa, bare slappe av liksom, og la det gå sin gang.. dette gjorde jeg, og da ble riene MYE lettere og jobbe med.

Klokken 10.40 fikk jeg klarsignal om å presse. Jeg pressa og pressa, og herregud som jeg pressa! Men ingenting skjedde. Jeg ble skikkelig skuffa!

Det hjalp ikke at de hele tiden mistet hjertelyden til lille-gull heller, og måtte sette på sånne nye dingser på hodet hans.

Jeg pressa og pusta og pressa, og jeg ba sambo om at han også bare hadde med og presse, så han pressa han også.

Så kom det ei jordmor inn som skulle vise en ny teknikk med sånn revnings-unngåelse. Da hadde jeg pressa i ca 45 minutt, og hodet skled bare tilbake hele tiden. Hun fikk ikke vist noe unngåelse av revning på meg for her måtte det bare klippes sa ho.

Jeg var så trøtt og sliten at jeg ikke kjente når riene kom, så jeg hadde en barnepleier som sto på siden av meg og kjente på magen min når rien kom, og sa ifra til meg når jeg skulle presse. Jeg var så utrolig sliten!

Så skulle jordmora klippe meg på neste ri. Ja, ja greit tenkte jeg, det kan jo ikke gjøre så vondt.. Å du fytti helvete, saksa funka ikke, så den bare kløp huden, jeg vrei meg løs fra alt, satte igang et krigshyl og tenkte, ja når det der gjorde vondere enn å føde så skal jeg faen meg ta klare og presse ut denne ungen!

Vi klipper på neste ri sa jordmora, denne gang med en saks som funker.. nå hadde jeg pressa i 58 minutt, og lille-gull begynte og bli utrolig stressa, akkurat som meg og de andre inne på rommet. Når neste ri kom fikk jeg beskjed om å presse, å du dæven som jeg pressa! nå er hodet nesten ute sier jordmora, og du har babyen din på neste ri. Jeg trodde ikke helt på dette og ba dem derfor om å  holde han i ørene så han ikke forsvant inn igjen.

Så på neste ri, pressa jeg bare en gang og kjente en lettende følelse i underlivet, tittet ned, og der lå han, verdens NYDELIGSTE lille gutt!!

Barnepleieren spUrte sambo om han ville klippe navlestrengen, noe han rynket på nesen av i et tårevått ansikt og sa nei takk til. normalt hadde jeg trodd at jeg skulle bli kjempe sur, men alle sånne følelser var bare borte nå.

Jeg fikk lillegutt på brystet, og han tittet på meg med sine stooore fine øyne.*SMELT*

Jordmora ba meg om å kremte ut morkaka på neste ri (jahaja, kremte). jeg kremta og kremta for barnepleieren var opptatt med andre ting, så jeg visste jo ikke når jeg hadde neste ri. morkaka var ute og de studerte den, og spurte meg om når terminen min var? 29 januar svarte jeg.  Det mente de var for seint, pga myyye forkalking på morkaka (hadde forkalking på morkaka i uke 38, og fikk da beskjed om at den var klar). Og de var veldig glade for at han kom nå, men tror ikke de var halvparten så gla som det jeg var!!

Den nybakte pappaen fikk holde lillegutt, og han tok en god del telefoner til slekta.

Følelsene mine var blandede, visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg bare lå der, og så ned på den unge legen som konsentrerte seg noe kraftig om å sy meg i underlivet.

Stengte verden ute, og tenkte med meg selv: herregud, jeg er blitt mamma!!!!!!

Hva synes du om artikkelen?