Jeg var førstegangsfødende og hadde som mange andre førstegangsfødende lest meg til det meste om graviditet og fødsel. Likevel hadde jeg ikke lest én eneste artikkel om ICP (farlig svangerskapskløe) eller noe om når mor og/eller barn er syke under og etter fødsel. Jeg var absolutt ikke forberedt på hva som ventet meg.

Sist oppdatert: 18. januar 2012

Jeg var rundt 30 uker på vei når kløen startet for alvor. Jeg klødde voldsomt under føttene og inni håndflatene både på dagtid, kveldstid og om natten, men det var verst om nettene. Når det stod på som verst sov jeg ikke et eneste minutt flere netter i strekk og samboeren min måtte klø meg under føttene med kleshengere, hårbørster eller andre ting, mens jeg klødde meg i hendene.

Les alle fødselshistoriene

Jeg har flere venninner med barn som alle kunne fortelle meg at det ikke er uvanlig å klø i svangerskapet. «Ok, det er ikke lenge igjen», tenkte jeg og innstilte meg på at det bare var noen uker igjen. Ukene gikk og kløen ble bare verre og mer intens. I uke 35 var jeg helt utslitt av kløe og søvnløse netter, og jeg bestemte meg for å gå til legen. Ikke overraskende fikk jeg samme svar av legen som jeg fikk av venninnene mine.

Farlig svangerskapskløe?
Vel hjemme igjen ble jeg småforbannet over at det ikke var noen hjelp å få og satte meg på dataen for å undersøke litt. Det var der jeg oppdaget farlig svangerskapskløe, rettere sagt intrahepatisk kolestase (ICP). «Dette er jo meg!», tenkte jeg og durte tilbake til legekontoret dagen etter hvor jeg krevde blodprøver og prøver av gallesyreverdiene. Etter å ha ventet en uke kom endelig svaret. Joda, de var høye, men ikke for høye enda. Fikk beskjed om å komme inn igjen og ta nye prøver et par dager senere for så og måtte vente enda en uke på nye svar.

Det gikk enda en uke og svaret kom. Nå ble situasjonen plutselig en annen! Fikk med meg noen papirer fra fastlegen med beskjed om å dra til sykehuset for nye hasteprøver og en vurdering om igangsettelse. Verdiene var nemlig i faresonen! Jeg var nå i slutten av uke 37.

Les om SIlje som fikk ICP: – Jeg unner ingen denne usikkerheten

Lettere sjokkert kom jeg til Fødepoliklinikken hvor det ble det tatt prøver som jeg skulle få svar på over helgen (4 dager ca.) og ut i fra resultatene skulle igangsettelse vurderes. Fikk tilbud om å bli innlagt og få medisiner mot kløen fram til resultatene kom, men jeg takket pent nei og skulle klare 4 dager til når jeg allerede hadde kommet meg gjennom nesten 8 uker med intens kløe.

Igangsetting?
Mandag 4. april kom sjokktelefonen mens jeg var på svangerskapskontroll hos jordmor; «Om ingenting skjer settes du i gang til helgen!».
Jordmor ville unngå at jeg skulle settes i gang som førstegangsfødende og spurte om å få ta en sjekk. Jeg hadde allerede 1-2 cm åpning og var nokså moden. Hun anbefalte at jeg skulle strippes og få modningsakupunktur for forhåpentligvis å få en naturlig start på fødselen.

Hva er igangsetting av fødsel?

Dagen etter, 5. april, var det tid for ‘stripping’ og akupunktur. Hun tøyde meg til 3 centimeter og jordmor mente at det ville bli fødsel innen 1 døgn.

Samboeren min dro meg med på en liten kveldstur i 19-tiden og etter turen kjente jeg noe som minnet om mensmurringer nederst i magen, men det kom og gikk litt, så vi fant ut at dette kanskje kunne være begynnelsen på noe. Etter en drøy time med tidtaking kunne vi konstatere med at det var uregelmessige tak på 2-7 min. mellomrom. Takene var på ingen måte vonde og føltes mest som sterke kynnere, men sambo ble stresset og ville ringe sykehuset. Vi kunne komme inn for en sjekk om vi ville det. Samboeren min insisterte på å dra inn, mens jeg var innstilt på at dette ville bli en bomtur. Jeg la til og med fra meg favorittsjokoladen i den tro at vi snart ville være hjemme igjen!

I fødsel?
Vi brukte god tid på å pakke sykehusbag og ankom Fødeloftet på SUS rundt kl. 21 og ble lagt på mottakelsesrommet med ctg. Hadde forventet å bli sendt hjem, men vi fikk i stedet høre; «Her blir det fødsel i natt!» Jeg var i sjokk og sa forvirret til jordmor; «Hæ? Jeg har jo ikke vondt engang..?» Fikk til svar; «Det skifter raskt skal du se!»

Les om smertelindring under fødselen

Dessverre viste ctg-målingen at hjertelyden til lillegutt var høy. Hun ba oss gå en runde og komme opp igjen kl. 22 for å se om hjertelyden var normal igjen da, men da vi kom opp igjen var den like høy. I tillegg var temperaturen min 39,5 og da ble jeg sendt rett ned på Fødeavdelingen slik at de kunne overvåke meg og lillegutt litt bedre.

Vi ankom Fødeavdelingen kl. 23. Brukte over 20 min. på turen for helt plutselig haglet det på med intense, svært hyppige og smertefulle rier! Fikk ei fantastisk jordmor! Hun sjekket åpning kl. 23:15 og den var 4-5 cm. Ctg viste fortsatt høy hjertelyd.

Det ble etterhvert tatt blodprøver av meg pga. feberen, men det var ikke lett å stå i ro med rier annenhvert minutt. Prekestolen var selvfølgelig opptatt, så jeg hang i stedet med hele meg på sambo som viste seg å være en utmerket prekestol.

Jeg kom meg etter hvert opp i sengen og fikk klyster. HALLELUJA!!! Jeg ble sittende på do en liten stund (trenger ikke å gå inn i detaljer!) og sutret for meg selv fordi jeg hadde lagt igjen sjokoladen hjemme, mens min kjære samboer stod utenfor å brakk seg til den store gullmedalje fordi han ikke kom seg ut i tide etter å ha fulgt meg inn!

Varmt fostervann og økt beredskap
Rundt kl. 00 tok jordmor vannet mitt for å sette en elektrode på hodet til lillegutt. Vannet var visst veldig varmt og et legeteam ble varslet i tilfelle det skulle bli nødvendig med hastekeisersnitt. Samtidig ble riene enda mer intense. Det var ikke mye pause å få!

Når jeg var kommet til 8 cm ba jeg om lystgass. Merket ikke noe forskjell på smertene for de ble egentlig bare verre, men det hjalp på pustingen. Kom meg gjennom de siste centimeterene og fikk plutselig pressetrangen kl. 01:02. Det var deilig å kunne gjøre noe med riene.

Samboeren min var helt fantastisk gjennom hele prosessen og spesielt under trykketiden. Jeg hadde ikke klart meg uten!

Vondt ved symfysekanten – eller?
Jeg trykte og trykte. Jordmor sa at lillegutt bare måtte komme forbi symfysekanten og så ville han komme raskt. Hadde ikke peiling på hva symfysekanten var, så jeg trykte bare videre. Følte (eller innbilte meg) at jeg kjente han bak denne symfysekanten og trykte for harde livet for å få han forbi. På et tidspunkt var jeg ganske sliten og frustrert over at jeg aldri kjente han gli forbi denne forbanna symfysekanten, så jeg kommanderte jordmor til å «Bare dra han ut! Dra han ut!».

Etter å ha samlet meg litt fortsatte jeg å trykke og konsentrerte meg virkelig om å få han forbi symfysekanten. Husker at jeg tenkte; «Hvis det er så vondt å få han forbi symfysekanten, hvordan skulle det da bli å presse ut hodet?!»

Så skjedde det utrolige! Helt plutselig kom en helt perfekt, ren og fin, varm og bløt, liten babykropp opp på brystet mitt! Jeg forstod ingenting og så helt sikkert ut som et stort spørsmåltegn de første sekundene før jeg innså hva som faktisk hadde skjedd og tårene begynte å trille. For en fantastisk liten skapning! Jeg så opp på sambo som stod over oss med blanke øyne og dirrende leppe. Det uforglemmelige øyeblikket jeg hadde hørt så mye om… Sønnen vår var kommet til verden!

Lille Ailo ble født 06.04.2011 kl. 01:47. 3000 gram, 49 cm lang og 34 cm rundt hodet. Liten og perfekt!

Det viste seg at han hadde glidd forbi symfysekanten helt fint etter et par rier og når jeg trodde at jeg presset han forbi symfysekanten, så hadde jeg egentlig presset ut hodet. Så feil kan man ta! Ikke en eneste liten rift og en fødsel som varte i ca. 3 timer. DRØMMEFØDSEL 🙂

Dramatisk for lillegutt
Etter noen minutter sluttet lillegutt å gråte og han ble blå i ansiktet. Jeg ropte til jordmor «Han er blå! Noen må gjøre noe!» Hun tok Ailo bort på et bord. Etter noe som føltes som en evighet kom endelig skriket. Det deilige, deilige babyskriket. Han ble pakket inn i varme tepper og fikk en lue på hodet for å holde varmen. Vi fikk han tilbake i armene og koste oss sammen som nybakt familie. Det ble tatt blodprøver av han pga. fødselsforløpet og etter stell, mat, dusj osv. kom vi oss inn på barselhotellet kl. 05.

Det viste seg i ettertid at min crp var på 180 (alt over 100 regnes som høyt) og likevel følte jeg meg ganske normal. Det må ha vært instinkt eller adrealin som gjorde at jeg var oppegående for en voksen person hadde ellers vært sengeliggende med antibiotikakur. I løpet av formiddagen prøvde jeg å påpeke at Ailo var litt slapp og irritabel, og at han ikke var særlig interessert i brystet, men fikk beskjed om at det ville gå seg til når vi kom skikkelig i gang med ammingen. De tok ny blodprøve av han kl. 20, da 18 timer gammel. Kl. 00 tok sykepleieren på barselhotellet han slik at vi kunne få et par timer søvn og hun sa at hun kom inn med han om han ble sulten. 

Kl. 01:30 kom hun inn igjen, uten Ailo… Hun sa at hans siste blodprøve viste svært høy crp og han måtte legges inn på nyfødtavdelingen med en gang!
Sjokket og forvirret ble sambo med for å trille Ailo til avdelingen, mens jeg måtte ligge igjen alene på rommet pga. min høye crp. Det var så ufattelig og ubeskrivelig vondt. Da kom også morsfølelsen for fullt. Jeg gråt konstant til sambo kom tilbake nesten 2 timer senere. Ailo hadde fått kanyle i hånden slik at han kunne få antibiotika og han fikk dobbel dose med en gang han kom til avdelingen. Han hadde blitt koblet til diverse maskiner og fått sonde gjennom nesen ned til magesekken slik at han kunne få mat.

På nyfødtintensiven
Han hadde fått en infeksjon under fødselen. Han var svak og stresset litt med pustingen, men var ikke livstruende syk på noen måte. Likevel kunne jeg ikke la være å tenke på gutten min som lå helt alene på den fæle avdelingen uten mammen og pappaen sin. Han skulle jo ligge på brystet mitt å varme seg og få masse nærhet, mat og kos. I stedet lå han på den andre siden av sykehuset koblet til maskiner i en plastikkseng… helt alene. Det var så feil.

Ailo
Ailo med kanyle i hånden på nyfødtintensiven

Det skulle gå 12 lange timer før jeg fikk se han igjen, holde han og kose med han.

Det gikk en uke før vi kom ut av sykehuset og 12 uker til før han begynte å bli bedre i magen sin etter all medisinen.

Ailo
Ailo 9 måneder gammel

I dag er han en frisk, aktiv og herlig gutt på 9 mnd. som stabber rundt i stuen med verdens fineste smil om munnen. Han er alltid smilende og glad, og det varmer mammahjertet hver gang jeg hører han si «ma-ma».

Jeg er så evig takknemmelig for gutten min. Når det har vært slitsomme perioder med lite søvn eller sykdom har jeg tenkt jeg tilbake – for de korte, men likevel veldig lange sekundene han ikke skrek og ikke pustet var en tankevekker.

Det går ikke alltid etter planen eller som forventet, men heldigvis går det som regel bra til slutt.

Jeg har ikke fått skrekken og gleder meg til å fylle huset med flere barn!

Les alt om fødsel, barseltid og baby!

Hva synes du om artikkelen?